Bjørn Fongaard var komponist, musiker og gitarpedagog, og inntar en helt spesiell plass i norsk musikkliv. Som pioner i arbeidet med mikrotonale systemer beskjeftiget han seg med problemstillinger som var ukjente her i landet. Komposisjonene og komposisjonsteknikkene hans hadde vanskelig for å vinne forståelse i hans egen tid, og først mange år senere har man sett verdien av hans forskning og kompositoriske arbeider.
Fongaard begynte med studier i harmonilære og piano hos Kristian Lange, og tok 1945 eksamen både som pianist og gitarist ved Musikkonservatoriet i Oslo. Han fortsatte med studier i komposisjon hos Per Steenberg og Sigurd Islandsmoen, samt Bjarne Brustad, som underviste ham i polytonalitet. I denne perioden livnærte han seg som gitarist og gitarlærer. Han var ansatt som gitarlærer ved konservatoriet 1945–49 og 1956–73, og ved Norges musikkhøgskole 1973–76.
Gitarvirksomheten var viktig for hans musikalske utvikling og forskning, men det var komposisjonsarbeidet og hans forskning innen komposisjonsteknikker som var viktigst. Han skrev flere avhandlinger der han forsøkte å klarlegge og påvise den logiske strukturen i mikrotonale systemer.
Fongaard begynte sine komposisjonsforsøk ved å benytte kvarttoner, som man får ved å dele oktaven i 24 like deler, i stedet for 12 som i tonal musikk. Tonerekken c–ciss–d vil etter kvarttonesystemet gi følgende rekke: c–en kvart høyere enn c–ciss–en kvart høyere enn ciss–d. Fongaard fortsatte å forske i systemer der oktaven kunne deles på et hvilket som helst tall. Han formulerte dette som n-tone-universer, som kunne brukes til å konstruere nye tonale systemer. Ved slike inndelinger av oktaven utledet han en rekke skalatyper som ble fundamentet for hans komposisjoner. Bakgrunnen for denne teknikken var hans selvkonstruerte elektriske gitar uten bånd, som gjorde det mulig å spille intervaller mindre enn en halvtone.
Alle Fongaards viktige komposisjoner bygger på spesielt definerte skalasystemer. Etter studier av Hindemiths komposisjonsteknikk utviklet han nye muligheter til å bruke sentraltoner innen sine egne konstruerte skalaer. Allerede hans tidlige komposisjon 12 sonatiner for klaver fra 1953 viser hans interesse for forskjellige 6- til 1-tonesystemer. Fra 1960 arbeidet han bare med komposisjoner hvor han brukte mikrotonale strukturer, og fra 1970-årene kunne han ta i bruk elektroniske virkemidler som åpnet helt nye muligheter for hans spesielle musikk.
Fongaard hadde en enorm produksjon med over 250 komposisjoner. En del sentrale verker i hans produksjon, som Galaxe, Homo Sapiens og Sinfonia Microtonalis 1–5 (1966–70) ble skrevet ved hjelp av hans mikrotonale gitar, og Fongaard overførte også teknikken til strykeinstrumenter og til orkesterkomposisjoner. Mange av komposisjonene er basert på lik instrumentasjon, som 18 symfonier for orgel og 40 pianosonater.
Det vakte stor bestyrtelse da hans mest berømte komposisjon for orkester, Uran 235 (1963), ble tatt av programmet ved en konsert med Filharmonisk Selskaps Orkester 1965. For musikerne var det krevende å sette seg inn i notasjonen, og med normal prøvetid valgte orkesteret å la være å oppføre komposisjonen. Senere ble stykket urfremført av musikkhøyskolens orkester og spilt på ny under Ultima-festivalen 2000.
Uran 235 er et tydelig eksempel på hvordan Fongaard var forut for sin tid. I komposisjonen bruker han kvarttoner for strykeinstrumenter og messinginstrumenter, dermed skapes inntrykk av glidende overganger fra ett klangfelt til det neste. Verket har, som mange av hans verk, en beskrivende tittel og inneholder også andre beskrivende elementer. Ved å bruke morsesignaler som rytmiske motiver trekker han inn viktige ord som atomer, tiden og rommet. Disse ordene omskrevet til morsesignaler er noen av komposisjonens bærende elementer.
Den klanglige karakteren er sterkt fremtredende i Fongaards musikk, også den neddempede styrkegraden. Dette gir hans musikk et “impresjonistisk” inntrykk. Musikken har gjerne også en mystisk og fremmedartet karakter.
I de senere år har Fongaards musikk vakt stadig større interesse. Hans komposisjonsteknikk med bruk av mikrotonalitet har noen komponister kombinert med folkemusikkens bruk av kvarttoner og andre intervaller som faller utenom den tonale skalaen. På den måten var hans kompliserte og ensomme kunstneriske arbeid langt forut for sin tid.