Faktaboks

Bjørn Engø
Født
19. september 1920, Aker (nå Oslo)
Død
2. februar 1981, Oslo
Virke
Interiørarkitekt, designer og emaljekunstner
Familie
Foreldre: Skipsmegler Thorbjørn L. Engø (1883–1958) og Lucie Dücker (f. 1893). Gift 1950 med Randi Hafstad (1.7.1923–), datter av ingeniør Th. Hafstad, ekteskapet oppløst 1962.

Bjørn Engø er særlig kjent for sine emaljearbeider, så vel for sine masseproduserte boller og skåler fra 1950–årene, som for sine store dekorative utsmykningsarbeider fra de senere årene. I sin møbelproduksjon begynte han tidlig å bruke stål og aluminium og brøt dermed med tradisjonell norsk materialbruk.

Bjørn Engø vokste opp på Bygdøy ved Oslo. Etter examen artium 1939 og eksamen ved Oslo Handelsgymnasium tok han diplomeksamen (med innstilling) som interiørarkitekt ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1946. To år senere etablerte han egen praksis i Oslo. Her tok han oppdrag som designer for bl.a. Gustav Bahus Eftf. A/S, Emalox, Arnold Wiigs Fabrikker og Sandvika Veveri. Han var også en meget benyttet utstillingsarkitekt, og hadde ansvaret for bl.a. den norske ID-avdelingen på Triennalen i Milano 1957.

Engø startet sin karriere som møbeltegner. Allerede 1947 markerte han seg som et nytt navn i norsk møbelkunst med møbler som stod i frisk opposisjon til tradisjonell norsk materialbruk. Hans formspråk fulgte moderne, internasjonale stilidealer, og han foretrakk derfor brennlakkert stålrør og aluminium fremfor tre.

Med hans bakgrunn i funksjonalismens og modernismens idealer var Engøs store interesse til å begynne med fremstillingen av den billige og samtidig estetisk fullverdige serieproduserte gjenstanden. Han tegnet trykte dekorasjonsstoffer for Sandvika Veveri, og for Arnold Wiigs Fabrikker tegnet han lysarmaturer og lamper i messing og jern.

Likevel var det hans formgivingsarbeid for Emalox som gjorde ham til allemannseie i Norge. Hans skåler, boller, vaser og askebegre i eloksert aluminium ble fra midten av 1950-årene meget populære. Med sine enkle former i moderne, friske farger var de tilpasset både produksjonsapparatet og de alminnelige funksjonelle krav.

I sitt eget verksted begynte Engø 1953 å eksperimentere med mer eksklusive emaljearbeider. Han utviklet en egen teknikk og skapte unike gjenstander i emalje på kobber. Med sine skåler og boller etablerte han seg som en av de viktigste kunstnere i den nye norske emaljekunsten. De enkle kobberformene ble laget maskinelt, mens dekorering og emaljering ble utført på Engøs eget verksted. Kobberoverflaten ble frest opp i individuelle mønstre. Dekoren fikk ofte et tredimensjonalt preg på grunn av de mange brenningene med nye emaljelag og bruken av bl.a. metallduk, kobbertråd og spikrer. Engø eksperimenterte med så vel opake som transparente emaljer i livlige og vel avpassede farger.

Fra begynnelsen av 1960-årene arbeidet Engø i stadig større formater. Han utførte flere store dekorative arbeider i metall og emalje. I de siste årene lot det til at de rene emaljemaleriene ble hans hovedinteresse, selv om han fortsatte å lage boller og vaser i sitt personlige, abstrakte formspråk.

Bjørn Engø deltok på en rekke utstillinger i inn- og utland. Han er dessuten innkjøpt av de tre norske kunstindustrimuseene, Museum of Modern Art i New York, Louvre i Paris og Melbourne Museum. Han har også utført flere utsmykninger, bl.a. i Stavanger Sparekasse, Tønsberg Maskinistskole, SAS-hotellene i København og Bodø og General Motors i Oslo.

Kilder og litteratur

  • J.-L. Opstad: biografi i NKL,bd. 1, 1982
  • Stud. 1939,1964