Bjørn Egge var blant dem som på avgjørende vis fikk sitt liv formet av den annen verdenskrig. Hans erfaringer fra livet som konsentrasjonsleirfange – “i grensetraktene mot dødsriket” – synes å ha vært motivet bak det meste av hans senere virke, så vel innen Forsvaret som for FNs fredsbevarende operasjoner og Norges Røde Kors.
Egge tok realartium i Bodø 1939 og begynte på Ingeniørvåpenets Befalskole samme år. Etter det tyske angrepet 9. april 1940 deltok han som befalselev under kampene i Sør-Norge. Senere gikk han inn i illegalt arbeid, ble tatt av Gestapo, men unnslapp til Sverige, hvor han meldte seg til forsøket på å føre de såkalte kvarstadbåtene til alliert havn i påsken 1942. Forsøket endte i katastrofe. Av de 10 skip som forsøkte å bryte den tyske blokaden, var det bare to som nådde havn i Storbritannia. To skip returnerte til Sverige, mens seks ble senket av tyskerne eller av mannskapet selv. Egge var blant de 277 overlevende som ble ført til fangenskap i Tyskland. Frem til frigjøringen i mai 1945 var han fange i Tyskland, dels i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, dels i tukthuset i Sonnenburg (Słońsk) i det nåværende Polen.
Etter å ha deltatt i arbeidet med å avsløre krigsforbrytere blant det store antallet tyske militære i Norge etter frigjøringen, ble Egge tatt opp som kadett på Krigsskolen. I årene som fulgte tjenestegjorde han bl.a. ved den norske brigaden i Tyskland og ved H. M. Kongens garde. 1950–51 var han elev ved den franske stabsskolen, École d'État Major.
1952 tiltrådte Egge en stilling innen Forsvarets etterretningstjeneste. Frem til 1968 var det de hemmelige tjenester som var hans arbeidsområde, dels ved Etterretningsstaben i Oslo, dels ved hovedkvarteret for NATOs styrker i Europa, SHAPE. 1961 ble han engasjert til å bygge opp FN-styrkenes etterretningsapparat under operasjonen i Kongo. Etter å ha gjennomgått Forsvarets skole i russisk, ble han utnevnt til forsvarsattaché i Moskva (1965–68). Han arbeidet deretter en periode ved den sikkerhetspolitiske analyseenheten ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI).
1971 ble Egge tildelt et stipend fra regjeringens nedrustnings- og rustningskontrollutvalg til ett års opphold ved Harvard University's juridiske fakultet for å studere internasjonal konflikthåndtering. Han var deretter leder av FN-kontoret ved Forsvarets overkommando og 1972–76 sjef for presse- og informasjonsavdelingen samme sted. Forsvaret hadde på den tiden et vanskelig forhold til deler av det politiske miljø. Innad i organisasjonen argumenterte Egge for nødvendigheten av å gå inn i en dialog med Forsvarets kritikere og bidrog til at informasjonstjenesten, som inntil da i stor grad hadde vært innrettet mot Forsvarets eget personell, fikk en mer fremtredende rolle i forhold til offentligheten. Ikke desto mindre kom kritikken som Forsvaret ble utsatt for i disse årene, i en del tilfeller til å ramme Egge selv som talsmann for Forsvarets interesser. Dette skyldtes bl.a. at han offentlig gav uttrykk for at Sovjetunionen og Warszawapakt-landene forfulgte sine utenrikspolitiske målsettinger gjennom påvirkningsarbeid overfor politiske miljøer i Vesten, også Norge.
Fra 1976 til 1980 tjenestegjorde Egge som nestkommanderende ved NATO Defense College i Roma, og 1983 avsluttet han sin militære karriere som generalmajor og kommandant på Akershus festning.
Når Egge deretter engasjerte seg i internasjonal humanitær og konfliktforebyggende virksomhet, var dette i forlengelsen av en interesse fra tidlig i 1960-årene. På bakgrunn av erfaringene fra Kongo var han særlig opptatt av å utvikle konseptet for fredsbevarende operasjoner i FN-regi. Sammen med Indar Jit Rikhye og Michael Harbottle skrev han en bok om dette, The Thin Blue Line.
Et annet interessefelt var internasjonal megling og ikke-voldelig konfliktløsning. Som president i Norges Røde Kors 1981–87 la Egge vekt på å utvikle og utnytte bevegelsens potensial som internasjonal brobygger i konkrete konfliktsituasjoner. Det samme perspektivet lå til grunn for hans engasjement i World Veterans Federation, som organisasjonens visepresident fra 1991 og president 1994–97 og senere ærespresident. Egge var også opptatt av den verdensføderalistiske bevegelsen, og fra slutten av 1980-årene var han en forgrunnsfigur i dens norske avlegger, Én verden. I slutten av 1990-årene var Egge blant initiativtakerne til opprettelsen av et senter for Holocaust-forskning i Oslo.
Bjørn Egge ble tildelt en rekke norske og internasjonale ordener, medaljer og hederstegn, bl.a. fikk han Krigsmedaljen 1976 og var kommandør av St. Olavs Orden (1980), Commander of the Order of the British Empire (1981), offiser av den franske Æreslegionen (1986) og ridder av den svenske Svärdsorden (1952). Egge ble også tildelt Internasjonale Røde Kors' høyeste utmerkelse, Henry Dunant-medaljen, og han var beskytter for stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz, som driver holdningsskapende arbeid blant ungdom. Han var æresmedlem av Oslo Rotary klubb og innehadde Rotary Internationals hedersbevisning Paul Harris Fellow.