Birger Eriksen

Offiser. Foreldre: Handelsmann og skipper Caspar Edvard Eriksen (1841–83) og Jensine Petrine Arentsen (1842–1936). Gift 21.11.1903 med Christiane Sæhlie (10.4.1875–18.7.1952), datter av brukseier Andreas Sæhlie (1832–96) og Christiane Benedicte Todderud (1843–1929).

Birger Eriksen hadde en lang karriere bak seg som festningskommandant i Kystartilleriet og bare et halvt år igjen til pensjonsalderen da han 9. april 1940 for alltid skrev seg inn i norsk historie gjennom sin uredde innsats som kommandant på Oscarsborg festning i Oslofjorden. Takket være ildgivningen fra festningen og batteriene på fastlandssiden, som bl.a. senket den tyske krysseren Blücher, ble tyskernes sjøverts angrep på Oslo forsinket og gjorde det dermed mulig for kongen, regjeringen og Stortinget å sette seg i sikkerhet og fortsette kampen mot okkupasjonen.

Eriksen tok examen artium i Kristiania 1893 og begynte deretter på Krigsskolen, hvor han avla eksamen på øverste avdeling 1896. Etter tre år i infanteriet (herunder to år på Den militære Høiskole) gikk han 1899 over til det da nyopprettede Kystartilleriet. Høsten 1896 hadde han et tre måneders studieopphold ved Technische Hochschule Charlottenburg ved Berlin. Med kunnskapene derfra ble han senere sentral i utviklingen av en ny og revolusjonerende skytemetode, som ble innført 1908.

Eriksen ble kaptein 1901 og major 1915. Fra samme år og frem til sin avskjed ved oppnådd aldersgrense 1940 var han i tur og orden sjef ved fire av kystfestningene: først en kort tid som fungerende kommandant på Tønsberg befestninger, deretter 1915–31 kommandant på Agdenes befestninger i Trondheimsfjorden, fra 1918 med oberstløytnants grad. 1931 ble han utnevnt til oberst og kommandant ved Bergen befestninger, en stilling han hadde til 1933, da han ble utnevnt til kommandant på Oscarsborg festning.

Ved opprettelsen av nøytralitetsvernet i september 1939 ble kommandantens kommandoplass på Håøya ikke satt i stand, og da Hovedbatteriet med sine tre velkjente 28 cm kanoner ble satt opp fra mars 1940, ble dette batteriets kommandoplass på Håøya heller ikke gjort i stand. Derfor befant oberst Eriksen seg på Kaholmene da det i løpet av dagen 8. april 1940 begynte å komme inn faretruende meldinger om tyske flåteforflytninger. Bekreftelsen kom rundt midnatt, da det kom melding om kamper i ytre Oslofjord. Oberst Eriksen satte da i verk de tiltak som han fant påkrevd. Under den tyske inntrengning like etter klokken 4 natten til 9. april, tok han selv posisjon i Hovedbatteriet på Oscarsborg, for å påse at ilden fra de langsomtskytende kanonene i Hovedbatteriet ble mest mulig virksom.

Klokken 04.21 ble det skutt to skudd fra Hovedbatteriet mot det første fartøyet som dukket opp i tåkedisen, og store branner slo straks opp. Dette fartøyet viste seg senere å være den nye tyske krysseren Blücher. Etter at den var truffet av et større antall skudd fra Kopåsbatteriet og Husvikbatteriet, ble krysseren truffet av to torpedoer fra torpedobatteriet. Det brennende vraket av Blücher sank ved Askholmene klokken 06.20, etter at et ammunisjonsmagasin hadde eksplodert. Ca. 400 tyske offiserer, soldater og besetningsmedlemmer omkom.

De resterende tyske fartøyer trakk seg tilbake, men kort tid etter startet bombeangrepene på Oscarsborg. Etter hvert utviklet situasjonen seg, og tyske soldater tok kontroll over batteriene på Drøbaksiden. Situasjonen fortonet seg på ettermiddagen 9. april slik at oberst Eriksen fant det nytteløst å fortsette kampen. Etter en muntlig overenskomst med tyskerne ble det tyske flagg heist på Oscarsborg 10. april klokken 09.00. Kort tid deretter passerte resten av den tyske eskadre Oscarsborg og gikk til Oslo. Der ankom de 30 timer etter de opprinnelige tyske planer. Denne forsinkelsen bidrog til at den tyske operasjon mot det sentrale østlandsområdet ble ett døgn forsinket.

Oberst Eriksen gikk av med pensjon i november 1940. Hans engasjement i det sivile samfunn var stor; han hadde sittet i Rissa herredsstyre 1920–31, i Frogn herredsstyre 1937–40, og han var medlem av Drøbak bystyre 1948–52. Hans hobby var å konstruere tekniske hjelpemidler for artilleriskyting, og dette var noe han holdt på med fra han kom inn i våpenet 1899 til godt ut i 1950-årene.

Oberst Eriksen var ansett for å være en ytterst korrekt og streng offiser, men de som kjente ham godt, “gjennomskuet” hans harde ytre og så en omtenksom og reflektert person med høy personlig integritet. Etter krigen ble han tildelt Krigskorset med sverd, Deltagermedaljen med rosett og det franske Croix de guerre, og han ble offiser av den franske Æreslegionen.

Birger Eriksen døde 1958. Urnen ble først nedsatt på Drøbak kirkegård, men 1977 ble den flyttet til Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Kilder og litteratur

  • Militærkalender for den norske hær og marine, 1896
  • Stud. 1893, 1918, 1943
  • HEH 1955
  • E. A. Steen: Norges sjøkrig 1940–1945, bd. 2, 1954
  • G. I. Willoch: nekrolog i KA-nytt nr. 2/1958
  • Sjømilitære samfunds kalender 1814–1964, Horten 1965
  • E. A. Eriksen (oberst Eriksens sønn): En nøytralitetens forsvarer fra Nord-Norge, upubl. biografi, ca. 1975
  • O. T. Fjeld (red.): Klar til strid. Kystartilleriet gjennom århundrene, 1999

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Byste (bronse) av Sidsel Berntsberg, 1975; Badeparken, Drøbak
  • Relieff (bronse) av Arne Vinje Gunnerud, 1977; på gravmonument på Eriksens grav, Vår Frelsers gravlund, Oslo
  • Statue (helfigur, bronse) av Egil Dahlin, 1995; Oscarsborg festning

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 1 endringer i denne artikkelens nettversjon.