Bernhard Brænne

Fabrikkeier. Foreldre: Fargermester Johan Sørensen Brænne (1817–71) og Karen Moe (1821–1901). Gift 13.11.1877 med Eline Aune (24.7.1857–8.2.1916), datter av kjøpmann Peder Olsen Aune (1799–1886) og Anne Margrethe Sollie (1824–1915).

Bernhard Brænne kombinerte omfattende forretningsdrift med lokalt og nasjonalt politisk engasjement, og var en typisk representant for det samfunnsengasjerte bedriftseiersjikt i annen halvdel av 1800-tallet.

Han tilhørte en håndverkerfamilie med røtter i Skogn, hvor faren var født. Faren ble skreddersvenn 1842 og gikk senere i fargerlære. Han grunnla 1849 eget fargeri og tøytrykkeri med kledemølle i Trondheim. Moren var også av håndverkerslekt. Hun drev firmaet videre med en bestyrer etter mannens død. Familien bodde i Søndre gate 23, i samme gård som bedriften, i en leilighet som var Bernhard Brænnes hjem livet igjennom.

Bernhard Brænne tok eksamen ved Trondhjems borgerlige Realskole 1870 og begynte deretter på privat artiumskurs. Han avbrøt kurset ved farens død og tok i stedet praktisk utdannelse ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt, hvor han 1875 ble uteksaminert som kjemiingeniør. Deretter reiste han utenlands og studerte kjemi og maskiningeniørfag i Dresden. Han var dermed godt rustet da han overtok familiebedriften 1878.

1884 utvidet han bedriften med et spinneri. Han kjøpte nabotomten og oppførte en ny fabrikkbygning, hvor han etter hvert også drev veveri, og 1895 oppførte han en fabrikkbygning til. Han drev også renseri og fabrikkutsalg. Da fabrikken ble skadet av brann 1903, ble maskinparken fornyet. En av bedriftens spesialiteter var ullgarn til strikking, som visstnok egnet seg spesielt til produksjon av selbuvotter.

Brænnes eldste sønn, ingeniør Trygve Brænne, ble ansatt som bestyrer 1904, og 1916 ble han opptatt som farens ansvarlige kompanjong. Firmaet, som var Trøndelags ledende ullvarefabrikk, ble 1932 omdannet til aksjeselskap, og driften innstilte 1994. Renserivirksomheten var blitt utskilt 1916 og overlatt til den yngre sønnen, ingeniør Gunnar Brænne.

Foruten ledelsen av sin egen bedrift, var Bernhard Brænne også medlem av direksjonen for Trondhjems Mekaniske Verksted og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab, og han var direktør i Trondhjems Sparebank.

Brænne var også politiker. Han representerte Høyre, senere Frisinnede Venstre og var 1891–1910 medlem av Trondheims bystyre, 1897–98 som varaordfører. Brænne arbeidet spesielt for å utvikle Trondheim kommunes tekniske etat. Han kom med i rikspolitikken da han 1892–94 møtte som suppleant til Stortinget for Trondheim og Levanger. 1903–06 var han fast stortingsrepresentant fra samme krets. Han var med i stortingsdeputasjonen som i november 1905 reiste til København for å underrette kong Christian 9 og prins Carl om at sistnevnte var valgt til norsk konge. Brænne ønsket å gjøre Stiftsgården i Trondheim til permanent kongebolig, noe han også forfektet i Stortinget. Ved valget 1909 ble han igjen innvalgt på Stortinget, men møtte bare frem til han i februar 1910 ble utnevnt til statsråd og sjef for Arbeidsdepartementet i Konows regjering. I juni samme år flyttet han over til Handelsdepartementet, og ble sittende der også etter statsministerskiftet 1912, men gikk av som statsråd i august samme år, etter at Stortinget hadde stemt mot hans forslag til vassdragsreguleringer. Han ble gjenvalgt til Stortinget 1916, og trakk seg tilbake fra politikken 1918.

Brænne var gjennom mange år formann i Trondhjems Haandverks- og Industriforening, og i Norsk Arbeidsgiverforenings nordafjellske distriktsstyre. Han var frimurer, og det finnes to malte portretter av ham i Frimurerlogen. Brænne var også medstifter av og styremedlem i Trondhjems Ynglingeforening. Ellers mottok han en rekke hedersbevisninger, og var bl.a. kommandør av 1. kl. av St. Olavs Orden, innehaver av 7. juni-medaljen og Kroningsmedaljen, og dessuten hedret med flere utenlandske ordener. Han var også æresmedlem av Trondhjems Haandverks- og Industriforening, og 1948 ble han hedret ved at en vei på Byåsen i Trondheim fikk navnet Brænnes veg.

Brænne eide fra 1883 gården Munkaunet som ble benyttet som landsted. Gården var i slektens eie til 1972. Da han døde, ble han begravet i et privat gravsted på Munkaunet, men gravstedet ble slettet og graven overført til Domkirkegården da kommunen overtok Munkaunet 1974.

Kilder og litteratur

  • J. V. Heiberg: Unionsopløsningen 1905, 1906
  • HEH 1912
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • Salmonsens Konversationsleksikon, bd. 4, København 1916
  • Adresseavisen 04.10.1934 og 21.11.1940
  • O. Delphin Amundsen: Den kongelige norske Sankt Olavs Orden 1847–1947, 1947
  • R. Danielsen: “Det nye bysamfunn 1880–1914”, bd. 4 i Trondheim bys historie,Trondheim 1958
  • T. Bratberg: Trondheim Byleksikon, 1996
  • R. Danielsen: “En exempelløs fremgang 1880–1920”, bd. 4 i Trondheims historie 997–1997, 1997

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Portrett av A. Eggen, u.å.; Frimurerlogen, Trondheim

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.