B Dybwad Brochmann

Forfatter, politiker og samfunnskritiker. Foreldre: Sogneprest Jørgen Henrik Hegermann Brochmann (1850–1921; se NBL1, bd. 2) og Sophie Wilhelmine Dybwad (1858–92). Gift 1912 med Borghild Amundsen (25.9.1884–1961), datter av kontorsjef Amund Deator Amundsen (1852–1924) og Andrine Paulsen (1860–1919). Fetter av Georg Jacob Brochmann (1894–1952).

B. Dybwad Brochmann var en av de mest særpregede tenkere og samfunnskritikere i Norge i første halvdel av 1900-tallet. Han grunnla og ledet Samfundspartiet i 1930-årene, og regnes som en tidlig representant for et holistisk samfunns- og menneskesyn.

Etter hjemmeundervisning med huslærer i barndommen mistrivdes han sterkt på middelskolen, og avbrøt skolegangen før eksamen for å ta gartnerutdannelse i Norge, Danmark og Tyskland. Han spesialiserte seg i frøkultur, og drev 1906–11 gartnerforretning i Bergen. Etter flere kortvarige stillinger i ulike industribedrifter drev han egen forretningsvirksomhet i Kristiania og Stockholm 1915–24, og var 1924–27 bestyrer for Fuhrs gartneri i Grimstad. Deretter livnærte han seg som foredragsholder og forfatter på heltid til sin død. Fra 1940 drev han dessuten et småbruk på Voss.

Brochmann begynte tidlig å interessere seg for samfunnsspørsmål, og var særlig opptatt av forholdet mellom individ og samfunn. Han angrep den tradisjonelle sosialøkonomiens tankegods, og tok i bruk sosialpsykologiske og holistiske tilnærmingsmåter i sine bestrebelser etter å utvikle et nytt samfunnssystem. Han var meget aktiv som folketaler, og utgav en rekke bøker og pamfletter hvor han fremla sine sosiologiske og samfunnsøkonomiske teorier.

1929 grunnla Brochmann Det Frie Samfunds Forlag og 1931 avisen Samfundsliv; begge drives fortsatt. I Samfundsliv utviklet han sine ideer videre gjennom en lang rekke artikler, og trakk også frem internasjonale forskere hvis standpunkter lignet hans egne. Avisen lanserte sosialpsykologen Erich Fromm for norske lesere, og viste til likheten mellom hans og Brochmanns teorier.

1933 grunnla Brochmann Samfundspartiet, og kom ved valget samme år inn på Stortinget som partiets eneste representant. I Stortinget vakte han oppsikt ved ikke å ville motta stortingsmannslønn: han “ville ikke snylte på folket” i nedgangstid og nød, som han selv uttrykte det. Det vakte også oppsikt da Samfundspartiet, som det eneste på Stortinget, i 1934 stemte mot steriliseringsloven, som hjemlet tvangssterilisering av bl.a. tatere og andre samfunnsmessig “uønskede” grupper.

Samfundspartiet og avisen Samfundsliv skulle være “den lille manns talerør”. Partiet hadde betydelig fremgang ved valget 1936, da det fikk 45 000 stemmer, men fikk likevel bare én stortingsrepresentant, Sigurd H. Jacobsen fra Nordland (“smeden fra Bleik”). Brochmann fortsatte sin virksomhet som samfunnskritisk forfatter og folketaler i Norge og Danmark, og advarte bl.a. kraftig mot den fremvoksende nazismen i Tyskland.

Da Norge ble okkupert i april 1940 ble Samfundspartiets aviser og forlag straks nedlagt. Brochmanns angrep på nazismen og NS før krigen brakte, etter hans mening, ham selv og tilhengerne i en farlig situasjon under tyskernes okkupasjon. 14. juli 1940 holdt Brochmann en radiotale, der han bl.a. gikk i rette med den flyktede Nygaardsvold-regjeringen, og samme høst utgav han boken Den 9. april. Norge og verdensrevolusjonen, som inneholdt en del uttalelser som kunne tolkes som støtte til Tyskland og nazismen. Ved rettsoppgjøret etter krigen ble Brochmann tiltalt for landssvik og dømt til 3 1/2 års fengsel.

I sine samfunnsøkonomiske og sosiologiske skrifter fra årene rundt 1920 (Veien til det nye land, 3 bd., 1920–22) hadde Brochmann utviklet det han kalte “den matematisk-fysiologiske regnskapsmetode”, som av flere er hevdet å ha klare likhetstrekk med de teorier som nobelprisvinneren Ragnar Frisch senere fremla. Brochmann postulerte også en løsning på inflasjonsproblemet og lønns- og prisspiralen med det han kalte “det lønnsomme prisfalls metode” og “dekapitaliseringens prinsipp”. Han skilte mellom fiktivøkonomi og realøkonomi, og pekte på det han anså som en alvorlig misforståelse i samfunnsøkonomien, nemlig at fellesøkonomien (“totalitetsøkonomien”) og den private økonomi behandles på samme måte med hensyn til hva som er inntekt og utgift. Staten er ikke, etter Brochmanns mening, summen av alle private, og dens økonomi ikke summen av den enkeltes, men “en kolossal utgiftspost ... en uhyre luksus”. Det som i alminnelighet oppfattes som samfunnsinntekter – skatter, toll, avgifter, bankvesen, pengelotteri, vinmonopol osv., er utgifter for totalitetsøkonomien; “for Totalitetens økonomi blir staten bare en omkostningskonto”. Og det samme gjelder for f.eks. juristers, legers og forskeres arbeid og åndsarbeid. Brochmann ønsket å gjøre det samfunnsregnskapsmessig klart at all skatt som betales av folk i immaterielle stillinger, i virkeligheten betales av folk i materielle stillinger. Samfunnets dobbelte bokholderi må føre debet og kredit på riktig plass: “En biskop kan med den beste vilje aldri betale en rød øre i skatt, han er selv en skatt.”

Sitt syn på pengenes virkelige natur uttrykte Brochmann i dette bildet: “Om en skredder ville påstå at han ikke kunne arbeide fordi det var for lite av metere eller centimetere i vårt land, eller fordi hans meter eller centimeter var blitt 'unormal', slik som Norges Banks direktører har lært og praktiserer mht. den norske krone, så ville man ikke vært i tvil om at skredderens beklagelige mentalitet var blitt hans beklagelige skjebne. Og hvis naturalhusholdningens folk sto opp av sin grav og så den store arbeidsledighet og politiske luksus på den ene side, og all den skrikende materielle mangel og private nød (lokalt og globalt) på den annen side, og hørte om 'sparehensyns-problemene', om alle de nedlagte fabrikker og verksteder, så ville de sikkert tro at de var kommet til en sinnsforvirret verden. Det er da heller ingen tvil om at det forholder seg så.”

Brochmann forfektet tidlig en holistisk tenkemåte. Han tilla intuisjon, empati og et sunt følelsesliv stor betydning. Dette utdypet han i Veien til det nye land og senere Bibelen og Naturvitenskapen. Dagens tilhengere av Brochmanns samfunnssyn ser i ham den første moderne økolog. Det er særlig flerbindsverket Mentalitet og livsskjæbne og Massesjelens hemmeligheter som introduserer en økologisk tenkning, mener de. – Anarkistene og syndikalistene i Norge, som fra 1916 hadde benyttet Brochmann som foredragsholder, brøt med ham på grunn av hans “tolstojanske kristussyn”; Brochmann vektla Kristus ikke alene som individets frigjører, men også som opprørsk og antiautoritær samfunnsfrigjører. I noen kristne kretser ble bøker som Fandens etterlatte papirer, Kristus i samfunnet og Kunsten å lese Bibelen nærmest karakterisert som kjettersk eller antikristen forkynnelse.

Merkelig nok slapp Brochmann å sone fengselsstraffen. Etter noen måneder i varetekt og «husarrest» tok han opp igjen sin virksomhet som foredragsholder og skribent, men møtte stort sett stengte dører. Pressen prøvde å fortie ham, likeså NRK, og universitetet nektet ham forelesningsmuligheter. Brochmann møtte boikotten ved å masseprodusere foredrag på grammofon. Foredragsrekker ble stenografert, likeså hele rettssaken, og alt ble utgitt i bokform. 1950–52 redigerte og utgav han Sosiologisk tidsskrift på eget forlag.

Dikteren Alf Larsen, en av Brochmanns motstandere, skrev ved hans død 1956 en nekrolog i Farmand, der han bl.a. gir følgende karakteristikk: “En av de selsomste skikkelser i Norges politiske historie … Han har spilt en større rolle i de siste årtiers Norgeshistorie enn mange tror, ja, denne jerv har anrettet større skade på saueflokken enn de politiske gjetere nu aner! Han vil lenge bli husket (der vil måtte skrives bøker om ham), og hans tilhengere lever, 'bevegelsen' er langt fra dødd hen … Han kunne 'stå på ett-ben' og snakke uten manuskript i timesvis og holde en forsamling av jevne mennesker, arbeidere, bønder o.a. fengslet så de satt musestille uten å merke at ryggen begynte å verke … Dybwad Brochmann var en gigant i sin art … Hadde han opptrådt i kristelig forkledning, ville han distansert både Billy Sunday og Billy Graham. Hadde han levd i das Volk der Dichter und Denker, ville Hitler ha hatt en farlig konkurrent …”.

Verker

  • Nytt lys over livet, 1916 (nytt oppl., Bergen 1957)
  • Veien til det nye land, 3 bd., Bergen 1920–22 (nytt oppl., 5 bd., Bergen 1958–60) (bd. 1: Åndsrevolusjonen. En sosiologisk nyorientering, 1920/1958, bd. 2: Bevissthetslivet. Nøklen til avgrunnen. En sosiologisk nyorientering, 1920/1958, bd. 3: Eksakt vurdering og verdilære. Sosialøkonomisk nyorientering. En analyse, 1922/1959, bd. 4: Nøklene til løsning av tidens økonomiske, sosiale og religiøse problemer, 1959, bd. 5: Verdens frelser sett, opplevet og forklaret, 1960)
  • Det norske folks eksistenskamp mot ukjente fiender. En aapen henvendelse til Hans Majestæt Kong Haakon VII, Grimstad 1926
  • Aktuelle livsspørgsmaal. Bidrag til den aandsrevolutionære bevægelse i Norge. En appel til alle tænkende mennesker, Grimstad 1927
  • Mentalitet og livsskjæbne, 3 bd., Bergen 1929–31 (bd. 1: Den økonomiske sans, 1929, bd. 2: Om sjælen og sjæleforskningen. Den midtpunktsøkende sans, 1931, bd. 3: Det levende samfunn som en psykisk-dynamisk-organisk eksistensform, 1931)
  • Det store skille. Et oppgjør mellem det gamle og det nye, Bergen 1932
  • Polemikk. I. Et angrep på den liberale teologi [Dr. Kr. Schjelderup]. Et opgjør med Chr. Michelsens institut. Et opgjør med Landmandspartiet – og en advarsel til Norges bønder m.m., Bergen 1932
  • Fandens efterlatte papirer, Bergen 1934
  • Massesjelens hemmeligheter. Sosialpsykologi, Bergen 1935
  • Den nye tids økonomi. Totalitetsøkonomien. En populær fremstilling av samfundslivets nye evangelium, B. Dybwad Brochmann's livssyn og samfundslære, utg. av G. E. Bonde, 1936
  • Åpent brev til herr rikskansler Adolf Hitler fra sociologisk forsker og forfatter B. Dybwad Brochmann. Et rop til Tyskland fra Norge, Bergen 1937
  • Den 9. april. Norge og verdensrevolusjonen, Bergen 1940
  • Bibelen og naturvitenskapen. Det menneskelige bevissthetslivs skapelse og utvikling. Et oppgjør, Bergen 1948
  • Kristus i samfunnet. To slags kollektivisme, Bergen 1949
  • Kunsten å lese Bibelen, Bergen 1950
  • Livsløgnen i faresonen. Gled deg til i morgen, Bergen 1954
  • Realøkonomi kontra fiktivøkonomi. Sparing i overflodens tidsalder. Hvorfor Norge spiller fallitt, Bergen 1956
  • Til mentalundersøkelse, Bergen 1961

Kilder og litteratur

  • Brochmanns egne bøker (se ovenfor)
  • HEH 1938
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • Rettssaken mot Bertram Dybwad Brochmann ved Voss herredsrett 5.-8. mai 1947. Stenografisk referat, Bergen 1947
  • G. E. Bonde: Bertram Dybwad Brochmann og hans livsverk, Bergen 1956
  • A. Larsen: “Minderune”, i Farmand nr. 6/1956
  • B. J. Eide: Samfundspartiet, utrykt h.oppg. i historie, UiO, 1970
  • N. K. Skarpeteig: Bertram Dybwad Brochmanns pedagogiske visjon. Filosofi og folkeoppseding, h.oppg. i pedagogikk, UiO, 1973

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.