Faktaboks

Atle Kittang
Født
20. mars 1941, Kinn (nå Flora), Sogn og Fjordane
Død
1. juni 2013
Virke
Litteraturforsker
Familie
Foreldre: Skolesjef Didrik Amandus Kittang (1905–84) og Jorunn Alvhild Jenny Gimmestad (1912–92). Gift 4.2.1967 med etnolog Oddlaug Reiakvam (16.9.1940–11.11.1996), datter av bonde Ingolv Solheim (1903–70) og Magnhild Reiakvam (1908–44).

Atle Kittang har vært en ledende skikkelse i det norske litteraturvitenskapelige miljø i flere tiår. Som underviser, komitémedlem, debattant, litteraturkritiker og forfatter har han hatt betydelig innflytelse innenfor sitt fag og bidratt til å tydeliggjøre og kaste nytt lys over en rekke forfattere, særlig innen fransk og norsk litteratur.

Kittang tok examen artium 1960 og ble mag.art. i litteraturvitenskap med tysk og fransk som støttefag ved Universitetet i Bergen (UiB) 1966. 1966–70 var han stipendiat og 1970–74 lektor i fransk litteratur samme sted. 1973 ble han dr.philos. på en avhandling om Arthur Rimbaud. Fra 1974 har han vært professor i litteraturvitenskap ved UiB.

Kittang har fulgt godt med i internasjonal debatt og spilt en viktig rolle som formidler av nye metoder og teorier, men med sitt skarpe blikk for tvetydigheter og underliggende strukturer er det som tekstanalytiker han har levert sine mest originale forskningsbidrag. Hans interesser er brede og omfatter også litteraturhistoriografi og institusjonsanalyse. Han har dessuten interessert seg for hermeneutiske (tolkningsteoretiske) grunnlagsproblemer.

I sine tidlige arbeider var Kittang bl.a. influert av nykritikken og den tematiske kritikken i Frankrike. Utover i 1970-årene ble han talsmann for en symptomal lesemåte (som ser teksten som resultat av en sammensatt produksjonsprosess), under påvirkning av bl.a. Roland Barthes, Paul Ricoeur og Umberto Eco, med særlig vekt på tekstlig polyfoni (“ein vev av røyster”) og latente meningssammenhenger.

En hovedtese går ut på at all betydelig litteratur motsetter seg enkle moralske og ideologiske lesemåter. Også strukturalistiske, ideologikritiske og sosialhistoriske metoder spiller en viss rolle som verktøy i Kittangs forskning. Men fra tidlig i 1970-årene fikk især psykoanalysen betydning, med utgangspunkt i Freud, men fremfor alt moderne psykoanalytiske skoleretninger. Senere har Kittang kombinert en psykoanalytisk lesemåte med poststrukturalistiske og dekonstruksjonistiske metoder, som fokuserer på den litterære produksjonsprosessen og legger vekt på tekstens motsetninger.

Kittang har utgitt, redigert og bidratt til en rekke bøker. Lyriske strukturer fra 1968, en innføringsbok i diktanalyse, har vært en viktig lærebok for litteraturstudenter. Litteraturkritiske problem rommer både analyser av enkeltverk (bl.a. av Hamsun, Mehren, Vesaas og Olav H. Hauge) og teoretiske artikler. Særlig betydning fikk Tre forståingsformer i litteraturforskninga – sannsynligvis den enkeltartikkel som har hatt det bredeste nedslagsfelt i moderne norsk litteraturforskning – der han introduserer et skille mellom tre lesemåter, en “sympatisk”, en “objektiverende” og en “symptomal”, hvorav han selv slutter seg til den siste. I Litteratur og ideologi foretar han en grenseoppgang mellom en affirmativ diktning og en diktning som forholder seg negativt dialektisk til fastlåste tankemønstre og ideologier.

Møtestader. Utvalde artiklar om litteratur og litteraturteori rommer bl.a. en oversiktsartikkel om psykoanalyse og diktning og flere dyptloddende verkanalyser, bl.a. av Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning ..., Faldbakkens Uår og Hamsuns Landstrykere. Et hovedverk, både i Kittangs forfatterskap og i moderne Hamsun-forskning, er Luft, vind, ingenting. Knut Hamsuns desillusjonsromanar frå Sult til Ringen sluttet fra 1984, der Kittang appliserer sin psykoanalytiske metode på et forfatterskap som han antar inneholder innsikter som er parallelle til Freuds. Et hovedpoeng er at meningene og det ideologiske budskapet i Hamsuns verk undermineres av en ironisk fortellerholdning. Verket er blitt kritisert for å “bortforklare” Hamsuns ideologi, men analysene er blitt fremhevet som skarpsindige – også av de kritisk innstilte.

Kittang har vært medredaktør og levert viktige bidrag til Hermeneutikk og litteratur, Litteraturforskning og litteraturformidling og Moderne litteraturteori – en innføring. Til hans senere arbeider hører Sigmund Freud, en innføring i Freuds liv og gjerning, og en bok om billedanalyse.

Kittang var prodekanus ved Det historisk-filosofiske fakultet ved UiB 1983–85 og ordfører og senere medlem i Rådet for humanistisk forskning, NAVF 1985–88. I samme periode var han medlem av Nordisk samarbeidsnemnd for humanistisk forskning, 1985–87 medlem i The Standing Committee for the Humanities og 1990–95 medlem av Det akademiske kollegium ved UiB. Han er honorært medlem av Vetenskapssocieteten i Lund og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Verker

  • Lyriske strukturer (sm.m. A. Aarseth), 1968
  • D'amour de poésie. Essai sur l'univers des métaphores dans l'oeuvre surréaliste de Paul Éluard, 1969
  • Discours et jeu. Essais d'analyse des textes d'Arthur Rimbaud, dr.avh. UiB, Bergen 1975
  • Litteraturkritiske problem. Teori og analyse, Bergen 1975
  • Hermeneutikk og litteratur (red. sm.m. A. Aarseth), Bergen 1979
  • Litteraturforskning og litteraturformidling (red. sm.m. U. Lie), Bergen 1982
  • Om litteraturhistorieskriving. Perspektiv på litteraturhistoriografiens vilkår og utvikling i europeisk og norsk sammenheng (sm.m. P. Meldahl og H. Skei), 1983
  • Luft, vind, ingenting. Hamsuns desillusjonsromanar frå Sult til Ringen sluttet, 1984 (2. utg. 1996)
  • Møtestader. Utvalde artiklar om litteratur og litteraturteori, 1988
  • Moderne litteraturteori – en innføring (red. sm.m.fl.), 1993
  • Sigmund Freud, 1997
  • Ord, bilete, tenking. Artiklar om fiksjonar, 1998
  • Blikk på kunst (red. sm.m. F. Tygstrup og A. Vaa), 2001
  • Ibsen og Brandes (red. sm.m. J. D. Johansen og A. Sæther), 2006

Kilder og litteratur

  • HEH 1994
  • opplysninger fra den biograferte
  • J. Lothe, C. Refsum og U. Solberg: Litteraturvitenskapelig leksikon, 1997