Faktaboks

Astrid Tollefsen
Astrid Victoria Tollefsen
Født
11. desember 1897, Horten, Vestfold
Død
9. oktober 1973
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Tilsynslærer Anders Tollefsen (Gjedrem) (f. 1849) og Martha Jensdatter Valen (f. 1855). Ugift.

Sammen med Astrid Hjertenæs Andersen og Gunvor Hofmo utgjør Astrid Tollefsen et trekløver av kvinnelige etterkrigsmodernister i norsk lyrikk. Formspråket deres er imidlertid svært forskjellig. Tollefsens dikt er avpersonaliserte og ikke så billedrike. Fraværet av et klart markert lyrisk subjekt er påfallende i hennes senere samlinger, og formuleringene virker generelt upersonlige. Holdningen er depressiv og melankolsk.

Etter middelskoleeksamen i Horten 1915 og Treiders handelsskole i Kristiania 1916 ble Tollefsen ansatt som stenograf og korrespondent i et firma i Kristiania, der hun arbeidet frem til 1949. Allerede fra ungdommen av hadde hun drømt om å bli dikter. Etter mange forgjeves forsøk og refusjoner fikk hun 50 år gammel antatt sin første diktsamling, Portrett i speil, 1947.

Til hovedstaden kom hun “som en fordrømt og forlest småbyfrøken” med store ambisjoner. Ventetiden i ensomhet og med mange skuffende nederlag er det stoff som mange av hennes dikt er vevd av. Naturen er så godt som fraværende. Hun er de myldrende gaters og halvtomme kafeers dikter og fremstår som en kvinnelig flanør, som på en flimrende og impresjonistisk måte formidler en ensom kvinnes erfaringer med den urbane moderniteten.

1947 stiftet Astrid Tollefsen bekjentskap med Gunvor Hofmo, som hun følte seg beslektet med, samme hvor ulike de i grunnen var. De tok ut på flere reiser sammen, bl.a. til Frankrike, hvor de 1950 oppholdt seg drøyt et halvt års tid. Fra 1950 bodde de også sammen i et lite hus utenfor Tvedestrand, men forholdet ble stadig mer anstrengt, og 1953 flyttet de fra hverandre. Etter dette bodde Tollefsen flere steder i Norge før hun 1965 slo seg ned på Tingelstad i Brandbu.

Titlene på Tollefsens første samlinger – Portrett i speil, Reisenetter, Før brevet lukkes, Sang ved veikrysset, Ukjent gjest og Høstkveld på stamkaféen – sier en god del om de fremherskende motivene i forfatterskapets første fase. Her møter vi en ensom og resignert kvinne som flakker fra land til land, fra kafé til kafé, uten å oppnå dypere kontakt med noen. Ingen snakker til henne i togkupeene, og ingen nærmer seg bordet hennes, der hun sitter med sitt vinglass og sine sigaretter.

Variasjonsbredden er ikke stor, og i sin helhet kan de første samlingene gi et noe monotont inntrykk. Men i flere av diktene fremstår hun som en skarp observatør, med åpne sanser og evne til å skape konkrete og pregnante bilder. Hennes åpenbare poetiske begavelse kommer først for alvor til utfoldelse i de senere diktsamlingene. Fra og med Et nytt vindu 1958 får tingene og omgivelsene tale mer for seg selv, formspråket blir mer komprimert, og diktene åpner seg mot nye erfaringsområder. I 1960-årene får landet og naturen også innpass i hennes dikt, samtidig som kritikken av det moderne bysamfunn skjerpes. Sirenene som “uler / som hundene uler mot månen”, og lyssignalene som “slokner hastig / som altfor trette øyne”, opphøyes til symboler på en hovedstad som har tapt sitt store hjerte.

Astrid Tollefsen mottok en rekke priser for sitt forfatterskap, bl.a. Dagbladets lyrikkpris 1966 og Norsk Kulturråds bokpris 1967.

Verker

  • Portrett i speil, 1947
  • Reisenetter, 1948
  • Før brevet lukkes, 1949
  • Sang ved veikrysset, 1952
  • Ukjent gjest, 1955
  • Høstkveld på stamkaféen, 1956
  • Et nytt vindu, 1958
  • Før det var for sent, 1960
  • Fugl Blå, 1963
  • Treklang, diktantologi (sm.m. A. H. Andersen og G. Hofmo), 1966
  • På nattens terskel, 1966
  • Hendelser, 1967
  • Under ordre, 1968
  • Mot et hemmelig mål, 1969
  • Hver dag er hos oss, 1973

Kilder og litteratur

  • K. Haave: Biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • I. Engelstad m.fl.: Norsk kvinnelitteraturhistorie, bd. 3, 1990, s. 42f.
  • Ø. Rottem: Etterkrigslitteraturen, bd. 1, 1995, s. 344–346
  • J. E. Vold: Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo, 2000