Faktaboks

Aslak Nils Sara
Født
5. mars 1934, Kárášjohka/Karasjok, Finnmark
Død
12. januar 1996, Guovdageaidnu/Kautokeino, Finnmark
Virke
Reindriftsame og samisk organisasjonsmann
Familie
Foreldre: Reindriftsame Aslak Aslaksen Sara (1898–1978) og reindriftsame Inga Mathisdatter Eira (1910–52). Gift 1962 med sekretær Reidun Jørgensen (1.8.1934–), datter av jernvarehandler Odin Jørgensen (1889–1960) og Julie Hellem (1892–1952).

Aslak Nils Sara var en sentral skikkelse i organiseringen av samene i Norden og i fremveksten av samiske institusjoner i 1960–1990-årene. Med sitt fredsommelige og blide vesen og omfattende sakkunnskaper var han særlig godt egnet som forhandler.

Som den eldste av 7 barn måtte Aslak Nils ganske ung delta i reindriften. Han ble tidlig klar over at virksomheten ikke kunne fø hele familien og tok sikte på utdanning. Han hørte til de årsklasser som hadde tapt mest skolegang under og etter krigshandlingene i Finnmark og kompenserte tapet med framhaldsskolekurs i Karasjok og to årskurs med “etterskolingsstipend” ved Solhov folkehøgskole i Nord-Troms. Han klarte opptakskravene til Forsvarets Gymnas i Halden og tok realskoleeksamen 1956. 1961 tok han examen artium som privatist ved Trondheim katedralskole, samtidig som han avtjente plikttjenesten på Steinkjersannan. Han tok aldri sikte på noen militær karriere, men Forsvaret gav mulighet til grunnutdannelse, og etter hvert ble han vernepliktig kaptein i Hæren.

Sara studerte realfag ved Universitetet i Oslo. Han ble cand.real. 1969 med hovedfag i organometallisk kjemi. 1966–68 var han forskningsassistent med NAVF-stipend og 1969–72 vitenskapelig assistent ved UiO. 1972–73 var han avdelingsingeniør ved Miljøverndepartementet med arbeidssted i Steinkjer.

1973–86 var Aslak Nils Sara den første leder for det nyopprettede Nordisk Samisk Institutt i Kautokeino (Sámi Instituhtta). 1986–94 var han direktør for det nystiftede Reindriftens fagselskap A/L Bajos, og fra 1994 til sin død i januar 1996 var han direktør i en nyopprettet stilling ved Samisk høgskole/Sámi allaskuvla i Kautokeino.

Aslak Nils Sara inspirerte til og deltok i en rekke utredninger av betydning for det samiske samfunn, bl.a. i forarbeidet til et nordisk-samisk institutt eller akademi og i forarbeidet til opprettelsen av World Council of Indigenous Peoples (WCIP) sammen med bl.a. indianeren George Manuel fra Canada. WCIP ble stiftet 1975, og Sara var visepresident 1981–84 og styremedlem til 1996. Han var også deltaker i den norske delegasjon til ILO-konferansene 1988 og 1989. Han var med og organiserte flere urbefolkningskonferanser og hadde hovedansvaret for en konferanse i Tromsø 1990.

Sara var medlem og medarbeider i Samerettsutvalgets første og andre utredning 1980–84 og 1993–97. Han var også medlem og medarbeider i en lang rekke utvalg og utredningsgrupper, bl.a. Ressursutvalget for Finnmarksvidda og forskningsprosjektet “Markanvending”, der han var utnevnt av det svenske forskningsrådet. 1993 grunnla Sara Samisk Naturvernforbund, som han ledet fra 1995 til sin død. På vegne av Kautokeino idrettslag organiserte han de samiske innslagene under de olympiske leker på Lillehammer 1994 – sameleir, kappkjøring med rein osv.

Aslak Nils Sara hadde verv i en rekke av de samiske organisasjonene. 1967–70 var han leder av Oslo Sámiid Searvi, som i hans ledertid fikk stor oppslutning. Han var styremedlem i Norske Samers Riksforbund 1968–71, medlem av Nordisk Sameråd 1968–74, styremedlem i Samisk Utviklingsfond 1975–83 og formann i Programrådet for de samiske sendinger 1974–80. Han var leder av Norsk Sameråd fra 1980 til Sametinget overtok rådets oppgaver 1989. 1987–96 var han medlem av Reindriftens forskningsråd. Han representerte Venstre i Kautokeino kommunestyre 1991–95 og var en tid formann i Guovdageaidnu Sámisearvi (Kautokeino sameforening). Sara mottok Nordisk Sameråds ærespris 1995.

Aslak Nils Sara var behagelig å omgås og lett å samarbeide med. Han var utpreget saklig og talte med lav røst, men hadde også sans for de humoristiske sider av seriøse saker og sans for selvironi. Å opptre som talsmann for en minoritet kunne også ha sine ubehagelige sider. Han pleide ikke å svare på usaklige eller fornærmende utfall. Han vant frem med sin rolige saklighet. Våren 1995 ble han rammet av kreft, men fortsatte likevel å arbeide i full stilling inntil to uker før han døde.

Verker

    Et utvalg

  • Preparation and properties of some cyclicgermanium, h.oppg. UiO, 1969
  • medforf. L. Svonni (red.): Samerna – Ett folk i fyra länder, Uppsala 1974
  • Samenes næringspolitiske program, i Nordkalotten, nr. 12, Karasjok 1977
  • Grundprinsipper i urbefolkningens politikk, 1978
  • Sámi Instituhtta, i Skolens årbok 1980
  • Petroleumsvirksomhet – samiske rettigheter, i Diedut, nr. 3, Kautokeino 1983
  • Perspektiver for forskningen ved Nordisk Samisk institutt, i Forskningsnytt, 1985
  • Reindriften i Finnmark. Årssyklus, driftsstrategier og forskningsutfordringer (sm.m. G. Kristiansen), 1991
  • Oppdagelsen av oss selv og verden (sm.m. T. Brantenberg, H. Minde og J. Hansen), Tromsø 1995

Kilder og litteratur

  • L. M. Pedersen: “Samerådets ærespris”, i Sagat nr. 70, Lakselv 1985
  • L. Jernsletten: “Aslak Nils Sara til minne”, i Sagat 17.1.1996 (samme art. trykt i Tromsø 17.1.1996)
  • L. Halonen: “Aslak Nillas Sardna muitin”, i Àššu18.1.1996 (samme art. trykt i Min Àigi, 18.1.1996)
  • G. Heikka: “En av Sábmis stora søner”, i Samefolket (Östersund) nr. 2/1996
  • T. Falch: “Aslak Nils Sara er død”, i Finnmark Dagblad 20.1.1996
  • I. T. Ranum: minneord i Finnmark Dagblad 20.01.96