Aslak Hætta

Reindriftssame og opprører. Foreldre: Jacob Mathisen Hætta (ca. 1798–1837) og Berit Aslaksdatter Sara (ca. 1795–1843). Gift med Marit Persdatter Kurrak (f. 1826). Bror av Lars Jacobsen Hætta (1834–96).

Aslak Hætta var lederen for det såkalte Kautokeino-opprøret 1852. Sammen med Mons Somby ble han dømt til døden og halshugd; hans hodeskalle, som hadde vært oppbevart ved universitetet i København, ble først tilbakelevert og gravlagt 1997.

Bakgrunnen for de tragiske hendelsene i Kautokeino var en sterk religiøs vekkelse med utspring i ødemarksbygdene i Tornedalen, der sognepresten i Karesuando, Lars Levi Læstadius, hadde opplevd et religiøst gjennombrudd 1844. Hans prekener hadde et sterkt folkelig preg, og han gikk hardt ut mot brennevinshandlerne, som gjorde seg rike på samenes ulykke. Vekkelsen bredte seg som en brann over Nordkalotten og fikk særlig gjennomslag i den kvenske og samiske befolkning. Det begynte som en avholdsbevegelse og utviklet seg til dypt religiøst engasjement med flittig bruk av Bibelen. Blant en gruppe samer i Kautokeino tok bevegelsen form av religiøst svermeri og fundamentalisme, som Læstadius tok avstand fra.

Situasjonen tilspisset seg da “de åndelige” forstyrret gudstjenestene og skjelte ut prestene i Skjervøy og senere også i Kautokeino. Den påfølgende rettssaken i Kautokeino i februar 1852 endte med at 22 samer, derav 8 kvinner, ble dømt; straffene varierte fra to års straffarbeid til fem dagers arrest på vann og brød samt mindre bøter til statskassen. De hardest dømte hadde sittet tre måneder i varetekt, men dette ble ikke trukket fra i straffen, og de fem som anket sine dommer, måtte bli sittende i varetekt i Alta inntil saken var behandlet i Høyesterett. Verre var det at de dømte måtte betale alle utgifter i forbindelse med rettssaken, herunder også kostnadene knyttet til arrestasjonen og transporten til fengselet; utleggene kunne løpe opp i hele 1000 spesidaler. Blant lederne var Aslak Hættas eldre bror, Mathis Jacobsen Hætta (1821–87), og Mathis' hustru, Ellen Aslaksdatter Skum (1827–95), som ble dømt for særlig aggressiv fremferd.

Aslak Hætta ble etter hvert anerkjent som “de åndeliges” leder. Han hadde selv fått en dom på 15–20 dager, men hadde allerede sittet 8 måneder i varetekt. Der hadde han fått tid til å tenke over den urett myndighetene hadde begått overfor ham og hans trosfeller. Nå risikerte de at reinflokkene deres ville bli solgt på auksjon for å dekke bøter og saksomkostninger. For å stå sterkere drev de domfelte sine reinflokker sammen og dannet en “stor-siida”. Stemningen ble etter hvert opphisset, og forbitrelsen steg da lensmannen truet med å hente Ellen Skum til soning, noe hun absolutt motsatte seg.

Året før var svensken Lars Johan Bucht blitt konstituert som lensmann i Kautokeino istedenfor den innfødte, samiske lensmannen, som var blitt avskjediget på grunn av svakhet overfor “de åndelige”. Bucht hadde rømt til Norge for å unngå straffeforfølging i hjemlandet; han hadde ord på seg for å være arrogant og brutal overfor samene, som utpekte ham som “den store Satan”.

Natten til 8. november 1852 drog reinraiden med 35 voksne menn og kvinner og 22 barn mot Kautokeino kirkested. Lederen Aslak Hætta kjørte bakerst og passet på at ingen deserterte. Tvilere og de som prøvde å unndra seg den “rettferdige krig”, ble tuktet både med munnens ris og frossent bjørkeris på bar kropp. Underveis tok de fanger, som ble pisket. Bevæpnet med gjerdestaurer og kniver stormet de handelsstedet og drepte både lensmann Bucht og den svenske handelsmannen Carl Johan Ruth, som prøvde å komme Bucht til unnsetning. Handelsstedet ble stukket i brann etter at det meste av varene var båret ut. Bygdefolk som de fikk tak i, ble ført til prestegården og mishandlet under rop og skrik om å omvende seg og gjøre bot. Bare presten, Waldemar Hvoslef, og hans høygravide hustru ble mildere behandlet, men også Hvoslef ble banket opp. Aslak Hætta var svært fåmælt om planene videre etter oppgjøret i Kautokeino. Han hadde uttalt at også kirken skulle brennes, og en annen av lederne hadde sagt at hele Kautokeino-bygda skulle legges i aske, men disse uttalelsene kan ha vært ment i overført betydning.

Noen av de fastboende samene hadde klart å rømme og fikk varslet reindriftssamer i nærheten og fastboende i grenda Ávžži om hva som foregikk på kirkestedet. Under ledelse av skoleholder Clemet Gundersen drog en flokk på 16 menn og 3 kvinner dit. Da de nærmet seg, prøvde Aslak Hætta å mobilisere sine folk, men de fleste av dem trakk seg unna. Med bare 6 menn og 9 kvinner gikk Aslak likevel til angrep. Det ble en voldsom kamp med gjerdestaurer, kjepper og knyttnever, og etter hvert ble Aslak og hans tilhengere svimeslått og bundet. En kvinne fikk et slag i hodet og døde to dager senere. De påfølgende uker gikk det fem fangetransporter til Alta; en av fangene døde av skader han ble påført under transporten.

Det var åpenbart ikke egen vinning som var målet for oppstanden. Handlingene må tolkes ut fra opprørernes sterke religiøse engasjement og deres ubegrensede tillit til sine ledere. Aslak Hætta hadde fortalt sine tilhengere at han var “ett med den treenige Gud og at treenigheten var ett med ham og bodde i hans hjerte”; dermed kunne det han ville, ikke være annet enn det gode og det rette. Enkelte kvinner forklarte at de trodde verdens ende var nær. De ville vinne salighet for sin sjel ved å delta i “krigstoget” og omvende andre til å oppnå frelse.

Forhørene av arrestantene begynte 15. november og varte frem til jul 1852. Underretten avsa dødsdom over fem av de tiltalte, 10 fikk livsvarig straffarbeid, 7 fikk ett års straffarbeid, fire fikk 8 måneder, og fem ble frifunnet. Etter anke til Høyesterett ble resultatet litt annerledes: De fem dødsdommene ble opprettholdt, noen færre fikk livsvarig, mens andre fikk sine straffarbeidsdommer forlenget (helt opp til 12 år) og fire ble frifunnet, deriblant Aslak Hættas hustru. Høyesterett innstilte også på benådning av tre av de dødsdømte – Lars Hætta og Henrik Skum på grunn av deres unge alder (hhv. 18 og 19 år) og Ellen Skum fordi hun var kvinne. De som ble dømt til lange fengselsstraffer, ble benådet før straffen var fullt sonet. Flertallet av de domfelte var i alderen 14–30 år og i slekt eller besvogret med hverandre.

Ettertidens oppfatning av oppstanden i Kautokeino er i høy grad farget av sogneprest Hvoslefs beretninger. Han hadde kommet til bygda tidligere på året 1852 og forsøkt å få i stand en dialog med de vakte, uten særlig resultat; han hadde dessuten pleid omgang med de andre ikkesamiske menn i bygda, lensmann Bucht og handelsmann Ruth. Under oppstanden ble Hvoslef banket opp og prestegården rasert. Han rapporterte hendelsene til myndighetene og fikk dermed status som “fornærmet” i saken, samtidig som han var aktoratets kronvitne. Etter domsavsigelsen ble han oppnevnt som sjelesørger for de dødsdømte og ledsaget dem til skafottet. Hvoslefs foresatte, biskop Daniel Juell i Tromsø, søkte om nåde for de dødsdømte, men Hvoslef holdt på at dommene skulle fullbyrdes. Aslak Hætta og Mons Somby ble ført til retterstedet og halshugd 14. oktober 1854 i nærvær av en stor folkemengde og 50 infanterisoldater, som var sendt nordover fra Trondheim. De hodeløse kroppene ble gravlagt på Kåfjord kirkegård; hodene ble sendt til universitetet i Christiania.

Det som har vært allment kjent om Kautokeino-oppstanden, har i hovedsak stammet fra Hvoslefs redegjørelser og domspremissene. Den nederlandske etnologen Nellejet Zorgdrager har i sin doktoravhandling (1989) om hendelsene også bygd på aktørenes egne forklaringer. Mye tyder på at deres handlinger må tolkes i lys av deres religiøse fundamentalisme, men også deres opplevelse av sosial undertrykkelse og sterke provokasjoner fra det norske rettsvesenets side.

Saken fikk et etterspill i 1990-årene. Slektninger etter de henrettede reiste krav om å få deres kranier utlevert til gravlegging. Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo var uvillig til å utlevere kraniene, som var innlemmet i instituttets skjelettsamlinger. Det viste seg at instituttet ikke hadde lovhjemmel til å beholde dette materialet, men utlevering kan bare skje hvis formålet er gravlegging. 1996 overleverte universitetets rektor Lucy Smith ved en enkel seremoni Mons Sombys hodeskalle til Samisk kulturminneråd. Men Aslak Hættas hodeskalle fantes ikke i samlingen. Undersøkelser i historiske arkiver avdekket at Hættas kranium allerede 1856 var overført til universitetet i København, i bytte mot to inuitkranier.

21. november 1997 var det stor tilstrømning til Kåfjord kirke i Alta. De to kraniene ble nå gravlagt på det sted der man antar at kroppene lå. Tallrike fjerne slektninger av de henrettede hadde møtt frem, sammen med fylkesmannen i Finnmark, biskopen i Nord-Hålogaland og representanter for samiske institusjoner og organisasjoner. For de henrettedes etterslekt fungerte gravleggingen av hodeskallene som en oppreisning for deres avdøde slektninger; for Sametinget og Samisk kulturminneråd var det en anledning til å legitimere seg som forvaltere av en ny minoritetspolitikk.

Oppstanden i Kautokeino 1852 har gitt opphav til en betydelig litteratur, både romaner og sakprosa. Blant forfattere som har behandlet emnet skjønnlitterært og/eller halvdokumentarisk, er Bernt Lie, Matti Aikio, Andreas Markusson, Lars Hansen, Idar Kristiansen og Reidar Hirsti. Den samiske filmskaperen Nils Gaup har siden 1997 arbeidet med en film om oppstanden, i hovedsak bygd på fremstillingen i Zorgdragers doktoravhandling.

Kilder og litteratur

  • A. Steen: Kautokeino-tragedien 1852. Et justismord?, Kristiansand 1965
  • K. Strøm Bull: “Da forskerne tapte hodet”, i Kritisk Juss nr. 4/1996
  • M. Mikkelsen og K. Pålsrud (red.): Kautokeino-dokumentene. 177 arkivsaker om prosessene i 1851–1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino, 1997
  • N. Zorgdrager: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Samisk motstand mot norsk kolonialisme, 1997 (nederlandsk utg. De strijd der rechtvaardigen, Kautokeino 1852. Religieus verzet van Samen tegen intern Noors kolonialisme, Utrecht 1989)
  • B. Aarseth: “Hodeskaller og hodeløs forskning”, i Hammarn, Alta 2001

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.