Faktaboks

Asbjørn Halvorsen
Født
3. desember 1898, Sarpsborg, Østfold
Død
16. januar 1955, Narvik, Nordland
Virke
Fotballspiller og idrettsleder
Familie
Foreldre: Bakermester Christian Halvorsen (1861–1943) og Jakobine Dorthea Thronsen (1859–1922). Gift 1) med en tysk kvinne; 2) 1951 med Sigrid Helga Willadsen (15.8.1908–29.8.1982), datter av tollbetjent Anders Willadsen (f. 1870) og Laura Brevik (f. 1872).

Til tross for at Asbjørn Halvorsen bare fikk leve i 56 år, vil han bli stående som en av de mest betydningsfulle idrettsledere i vårt land. Han var ikke bare den dynamiske leder av Norges Fotballforbund i flere år både før og etter den annen verdenskrig, men han spilte også en meget sentral rolle da kampen mot nazistenes omorganisering av norsk idrett tok til. Hans steile og rakryggede holdning i de mange oppgjørene med tyskerne og norske NS-myndigheter er blitt betegnet som et “ærefullt kapittel” i norsk idrettshistorie.

Halvorsens lederegenskaper ble meget tidlig registrert i hans hjemby Sarpsborg. Allerede i 1917, før han hadde fylt 19 år, ble han kaptein på Sarpsborg Fotballklubbs lag, som vant cupmesterskapet det året. Mesterskapet var det første “åpne” i Norges Fotballforbunds historie, finalen i Stavanger var det første sluttoppgjøret på gress, og Halvorsen står den dag i dag som cuphistoriens yngste lagkaptein.

Da sesongen 1918 tok til, kom Asbjørn Halvorsen på landslaget. 19 1/2 år gammel debuterte han mot Sverige på Stockholm stadion, og selv om svenskene slo det norske laget 2–0, ble den unge sarpingen fast på laget i tiden fremover og fikk i alt 19 kamper i den norske landslagsdrakten. I løpet av denne perioden fikk han markert seg som en usedvanlig dyktig centerhalf. Ett av høydepunktene i karrieren var OL-kampen mot England i Antwerpen i 1920, da Norge vant en sensasjonell 3–1-seier.

Når Halvorsen med sin dyktighet fikk et forholdsvis beskjedent antall landskamper, var årsaken at han i ung alder flyttet til Tyskland, hvor han også hadde en stor fotballkarriere. Fra 1922 og til og med 1934 spilte han for Hamburger Sport-Verein. Med dette laget ble han tysk mester i 1923 og 1928, og de vant det nordtyske mesterskapet ikke mindre enn ti ganger. Det var for øvrig i Hamburg han spilte sin siste landskamp for Norge, i november 1923. Ved siden av fotballen drev Halvorsen egen spedisjons- og skipsmeglerforretning i Hamburg i tidsrommet 1923–33.

I 1934 vendte Halvorsen hjem igjen og ble ansatt i Norges Fotballforbund, først som baneinspektør og trener, men fra 1936 som sekretær og landslagssjef. Tittelen generalsekretær ble først innført etter krigen. Den skulle sterkere markere hvem som ledet norsk fotball på det daglige plan, men det er en kjent sak at Asbjørn Halvorsen var helt uavhengig av titler i så måte. Hans dyktighet og autoritære opptreden var egenskaper som aldri var til å misforstå. Halvorsen kombinerte også sine administrative evner med store fotballkunnskaper, noe som bidrog til at han ble en dyktig landslagsleder. Dette kom ikke minst til syne under de olympiske leker i Berlin i 1936, da han tok hånd om laget som slo Tyskland 2–0, og som ble kjent som “bronselaget”.

Under den annen verdenskrig lå idrettsarbeidet tidvis nede, og fra 1940 til 1942 arbeidet Halvorsen som personalsjef i farmasifirmaet Nyegaard & Co. Hans holdning i kampen mot nazifiseringen av norsk idrett måtte til slutt ende med arrestasjon av denne for tyskerne så “farlige” mann. Han satt først ett år på Grini, hvoretter han ble Nacht-und-Nebel-fange i tyske konsentrasjonsleirer. I sin bok Fange i natt og tåke fremhever Trygve Bratteli i flere avsnitt hvilken stor innsats Asbjørn Halvorsen gjorde for sine medfanger. Han overlevde fangenskapet på et vis, men det var i siste liten at de svenske “hvite bussene” fikk brakt ham ut av Tyskland. Den kraftige karen var da så avkreftet at han måtte bringes hjem på båre.

Halvorsen kom tilbake til Norges Fotballforbund som generalsekretær i 1945 og tok fatt på arbeidet med å gjenoppbygge norsk fotball, men han overvurderte nok sine krefter. Under et fotballmøte i Narvik en januarsøndag i 1955 døde han på sin post, litt over 56 år gammel.

Asbjørn Halvorsen var medlem av Norges olympiske komité fra 1945 til sin død, og han satt i styret for Norsk Tipping A/S fra starten i 1946. Han var ridder av den svenske Vasaorden og hadde Norges Fotballforbunds gullmerke.

Verker

  • Hovedred. Norges fotball-leksikon, 2 bd., 1947–48

Kilder og litteratur

  • HEH 1955
  • N. Johansen: Med norsk fotball på offensiven, 1982
  • forfatterens arkiv