Arvid Hanssen utgav en rekke barnebøker foruten romaner og lyrikksamlinger. I sine bøker gir han mange beske bilder av fattigdom og sosial nød, men vi finner også levende bilder av nordnorsk natur, språk og humor.
Arvid vokste opp i fattige kår på et lite småbruk i Vika på Indre Senja. Etter et kort opphold i Vesterålen flyttet familien 1947 til tettstedet Finnsnes, hvor han fullførte framhaldsskolen våren 1948. Samme høst ble han hardt angrepet av poliomyelitt, noe som førte til varige lammelser og lange sykehusopphold. Etter flere års trening ble han imidlertid i stand til å gå med bruk av bare én stokk. Til tross for sykdommen og familiens dårlige økonomi skaffet han seg utdannelse – først Heimly ungdomsskole 1950/51, året etter handelsskole i Tromsø og deretter også en del artiumsfag som privatist.
Fra 1954 arbeidet Hanssen som journalist og redaktør i ulike lokalaviser, først og fremst i Senjens Blad på Finnsnes. Ved siden av avisarbeidet skrev han fortellinger og småstykker for aviser og ukeblad, og han skrev viser og tekster til lokale tilstelninger og revyer. Han skrev også et par lokalhistoriske bøker, så alt i alt hadde han en ganske stor litterær produksjon bak seg da han 1972 debuterte som skjønnlitterær forfatter med barneboken Han Johannes og eg. Fra samme år ble han forfatter på heltid, og fra da av kom det en jevn strøm av bøker, oftest to i året, fra hans hender – barnebøker, diktsamlinger og romaner, ved siden av en hel del lokalhistoriske arbeider.
Arvid Hanssen hadde stor suksess med sine første bøker for yngre. 1976 fikk han Kirke- og undervisningsdepartementets pris for årets beste barne- og ungdomsbok, Den vonde vinteren. Den samme prisen fikk han også 1978 for Kaldt hav. 1976 fikk han Melsom-prisen for Randi til rors.
Likevel var det først da han begynte å skrive bøker for voksne, at Arvid Hanssen for alvor fikk et navn i norsk litteratur. Hans diktsamlinger fra slutten av 1970-årene (Vise i støa, Godt at gråmåsen song, Åresang og Støveldains) ble godt mottatt av publikum, særlig i Nord-Norge. I disse diktsamlingene løftes nordnorsk natur og alminnelig nordnorsk hverdag frem i et sterkt, slående og formsikkert språk, både lyrisk og fyndig, overrislet av Senja-dialekten, og med en musikalitet og rytmesans som appellerte både til leserne og til visesangere og komponister.
Arvid Hanssens viser fikk for alvor stor utbredelse og popularitet da visekunstneren Tove Karoline Knutsen 1980 gav ut LPen Blå kveill, basert på Hanssens tekster. Senere gav hun ut ytterligere to plater med tekster av Arvid Hanssen – Veintetid (1984) og Tenn lampa (1992). Ved siden av at de blir hyppig spilt i radio, er disse visene blitt flittig brukt i kabareter og korkonserter over hele landet og har gjort Arvid Hanssen til en av landets mest folkekjære diktere.
Gjennom sin sykdom fikk Arvid Hanssen skjerpet bevissthet om de problemer som ulike former for handikap medfører. Denne innsikten bygger han på i sine første romaner for voksne, trilogien om den psykisk handikappede Bæla og hans liv sammen med niesen Margit – Søsken på Guds jord, Håpet har sterke hender og Englebrød.
I sine senere romaner skriver Arvid Hanssen om nordnorske bygdesamfunn i årene før og etter den annen verdenskrig, og han skriver om det moderne Nord-Norge, omgitt av stormaktenes militærpolitiske spill (Frontene).
Arvid Hanssen mottok en lang rekke priser for sitt forfatterskap. I tillegg til prisene for barnebøker fikk han også Blix-prisen 1981, Prøysen-prisen 1982, Fritt Ords Honnør 1984, Cappelen-prisen 1985, Troms Fylkes Kulturpris 1985, Språklig Samlings litteraturpris for romanen Kjærestebåten 1989 og Tekstforfatterfondets Ærespris 1994. 1990 ble Arvid Hanssen nominert som norsk kandidat til Nordisk Råds litteraturpris for romanen Fader Armod. Fra 1993 var han statsstipendiat.