Arvid Fladmoe

Dirigent og fiolinist. Foreldre: Viktor Emil Fladmoe (død 1957) og hustru Valborg (1892–1971). Gift 1940 med pianisten Esther Henriette Barratt Due (10.8.1917–1.1.1999), datter av fiolinist Henrik Adam Due (1891–1966) og pianisten og musikkpedagogen Mary Louise Barratt Due (1888–1969).

Arvid Fladmoe var en fremragende dirigent som spilte en betydelig rolle i norsk musikkliv. Han var særlig kjent for sitt virke som dirigent for opera og operetter. 1946–58 arbeidet han som dirigent ved Nationaltheatret, og 1961–73 var han knyttet til Den Norske Opera.

Verken Fladmoes foreldre eller hans brødre var spesielt musikkinteresserte, men gjennom en fiolinspillende tante ble interessen for fiolinen vakt, og Arvid begynte å spille som 8-åring. Grunnleggende fiolinopplæring fikk han hos Henrik Due i Oslo, og senere studerte han i to år ved Royal Academy of Music i London med den kjente fiolinisten Carl Flesch. Tilbake i Oslo studerte han med Max Rostal, som var 1. konsertmester i Filharmonien 1927–28. Som 12-åring kom han med i Kampen KFUMs orkester Arioso (nå Oslo Symfoniorkester), og 18 år gammel ble han orkesterets dirigent.

Fladmoes solistdebut som fiolinist fant sted 25. november 1933 i Universitetets Aula i Oslo. På programmet stod en fiolinsonate av Grieg, komposisjoner av Wieniavski og Sarasate, og Max Bruchs fiolinkonsert i g-moll – et utpreget romantisk repertoar. Akkompagnatør var Mary Barratt Due, som senere ble hans svigermor. Kritikkene var uvanlig gode, og han ble spådd en lysende karriere som fiolinist. I årene som fulgte holdt han en rekke konserter, både som solist og som kammermusiker.

1938 ble Fladmoe ansatt som konsertmester i Musikselskabet Harmoniens orkester i Bergen, der han ble i to år. I denne tiden ble han blant annet kjent med den ungarske bratsjisten István Ipolyi, som hadde spilt i den berømte Budapest-kvartetten, og som bodde i Bergen i flere år. Fladmoe benyttet anledningen og tok timer på bratsj med Ipolyi.

Fladmoe reiste tilbake til Oslo 1940 og gav snart en ny konsert, denne gangen sammen med sin forlovede, pianisten Esther Barratt Due. En samlet presse gav dem igjen strålende kritikker. I løpet av krigen ble det mest kammermusikk, oftest i forbindelse med private konsertarrangementer, dessuten underviste han ved Barratt Dues Musikkinstitutt. Like før Filharmonisk Selskaps Orkester innstilte sin konsertvirksomhet under krigen, var han i mai 1944 solist med orkesteret.

Etter krigen endret karrieren retning. Fladmoe debuterte som dirigent ved Nationaltheatret 1945 og satset på dirigering etter dette. Han tok aldri noen egentlig dirigentutdanning, men deltok ved en rekke internasjonale dirigentkurs, og hevdet selv at han lærte ved å arbeide som dirigent. Etter debuten ble han kapellmester ved Nationaltheatrets orkester 1946. Der var han i to år og dirigerte blant annet teaterets store oppsetning av Carmen våren 1948. Den første konserten som dirigent for Filharmonien hadde han i desember 1948, men da hadde han allerede innledet et engasjement som dirigent for Trondheim Symfoniorkester. Der ble han i to år, og han startet også Trondheim Kammerorkester. Selv om han var begeistret for orkesteret, og var opptatt av at det skulle få mer ressurser, ble lengselen etter Oslos musikkliv for stor. Etter en svært vellykket fremførelse av La Traviata ved Nationaltheatret i juni 1950 fikk han tilbud om en fast stilling ved teateret. Han tok avskjed med Trondheim, og ved avslutningskonserten opplevde han allsang fra publikum, som en hyllest og som et uttrykk for at de hadde ønsket at han skulle fortsette med orkesteret.

Fladmoe ble ved Nationaltheatret helt til orkesteret ble nedlagt 1958, fordi operaoppsetningene skulle flyttes til Den Norske Opera, som var under etablering. 1959 ble han dirigent for Musikselskabet Harmoniens orkester.

1961 måtte Kirsten Flagstad på grunn av sykdom slutte som operasjef. Operaens dirigent Odd Grüner-Hegge ble ny sjef. Den som var nærmest til stillingen som 1. kapellmester ved Den Norske Opera, var utvilsomt Arvid Fladmoe. Han forlot Bergen, og i Oslo kom han til å få en sentral kunstnerisk stilling i pionertiden for operaen i Norge. Han ble ansvarlig for en rekke betydelige oppsetninger i et land som manglet tradisjon innen denne kunstformen, og fremhevet selv Anne Pedersdotter av Edvard Fliflet Bræin og Alban Bergs dramatiske opera Wozzeck. Men han dirigerte også en rekke operetter, som Flaggermusen og Den glade enke.

Ved opprettelsen av Norges musikkhøgskole 1973 ble Fladmoe knyttet til skolen som dirigentlærer, fra 1983 som professor. Det var en stilling han egnet seg godt til. Fladmoe var en svært allsidig musiker, som hadde arbeidet med et bredt repertoar. Sammen med erfaringer fra forskjellige orkestre og særlig fra arbeidet med operaer og annen scenemusikk, gjorde dette ham til en betydelig kapasitet. Alt dette gav han videre til sine studenter. Han ledet også skolens egne operaoppsetninger og kunne gi impulser til både sang- og orkesterstudenter.

Arvid Fladmoe fikk Kritikerprisen 1966 og ble 1973 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var også innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull.

Kilder og litteratur

  • HEH, div. utg.
  • K. Michelsen: biografi i CML, bd. 2, 1979
  • Klipparkivet, Norsk Musikksamling, NBO

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.