Arthur Arntzen er en av Norges mest produktive forfattere og har fått en rekke priser for sin innsats i norsk kulturliv. Han ble født i Tromsø, men tilbrakte to år av barndommen sammen med foreldre og søsken i Gratangen. Om barndommens opplevelser har Arntzen fortalt i Småkarer under frostmåne. Det er en beretning om en oppvekst i fattigdom, en dårlig og tilfeldig skolegang, men også om lykkelige opplevelser i møtet med andre mennesker.
Da familien vendte tilbake til Tromsø 1948, fikk de først bolig i en tidligere tyskerbrakke, siden i den såkalte Rødstua i Tromsdalen. 1952 fikk Arthur Arntzen jobb som dreng på gården til ishavsskipperen og gårdbrukeren Isak Isaksen i Balsfjord. Barndommen og særlig minnet om foreldrene har preget sinnet hans siden. Da han i 1950-årene kom med i den frilynte ungdomsbevegelsen, ble “Oluf”-skikkelsen med broka, vesten og farens gamle skinnlue skapt. Men han hadde knapt aning om at Oluf skulle komme til å bli Norges store kommenterende sleivkjeft.
1960 ble Arthur Arntzen journalist, først i bladet Tromsø, deretter ved Lofotpostens Tromsø-kontor. 1968 begynte han ved Dagbladets Tromsø-kontor som journalist. Der ble han i 20 år og dekket nordnorske saker, samtidig som han skrev petitkåserier under merket Arthuro.
Utover i 1970- og 1980-årene var han en skattet humorist og opptrådte med burleske fortellinger, fremført på et saftig folkemål, i ungdomshus over hele landsdelen, senere også i radioen med programsekretær Håkon Karlsen som ledsager til Oluf-skikkelsen. 1967 kom Arntzens første bok om Oluf. Den het Han Oluf, og året etter kom Ho Emma, som var Olufs hustru. Det kom etter hvert 9 bøker til om familien i Rallkattlia, som viste seg å ha et enormt medietekke. 1989 kom den sceniske versjonen av Oluf på Hålogaland Teater. Det ble den største publikumssuksess i teaterets historie og kom senere også som fjernsynsforestilling i NRK.
Men i kjølvannet av fjernsynsversjonen blusset det opp en hissig debatt om bannskapen i det nordnorske folkemålet, for Oluf i Arthur Arntzens skikkelse opptrådte slett ikke som puritaner. Arntzen selv har forklart at det nordnorske folkemålet er en blanding av tro og bønn i et hardt hverdagsliv: “I stærk motsetning tel relion, har bainnskap aildri starta kriga. Nei, dæm begyinne som regel med bønn, men einde med bainnskap når ugjerninga e gjort. Ikkje det æ veit har bainnskap laga nokka større baluba i byan og bygden våres heiller, lekså relion. Æ e heilt enig med han Nikolaus når han påstår: – Det kan bli mykkje meir hælvete av å be einn å bainnes.”
1986 og 1989 kom Æ lyg ikkje og Æ sei ikkje meir. I disse bøkene ble den språklige saftigheten videreført med kraftuttrykk og en rappkjeftet presisjon som samtidig var basert på grove overdrivelser. Men etter 30 år på scenen og i media var Oluf blitt en brysom dobbeltgjenger for en populær scenekunstner og forfatter. Våren 1995 tok Arthur Arntzen en foreløpig avskjed med Oluf-skikkelsen under en forestilling på Finnsnes, da Lenviks nye kulturhus ble innviet.
1996 gikk Arthur Arntzen i gang med Den fordømte nordlendingen, som også ble til på Hålogaland Teater. Mens Oluf hadde vært kjeftausa til alle store og små begivenheter i by og bygd, ble Nordlendingen et oppgjør med alle historiske myter om folk nordpå, som det for øvrig het i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab 1818: “Nordlændingen er uden Sjæl, lætsindig, falsk og uredelig.” Forestillingen ble en publikumssuksess over hele landet før den senere også ble vist i fjernsynet, og høsten 1998 kom Den fordømte nordlending som bok.
Arthur Arntzen har vært en ivrig fotballspiller og en solid midtbanespiller i TUIL. Da Bodø-Glimt vant cupfinalen 1975, rant han over av begeistring og skrev året etter biografien om Harald Berg: Dutte. Han skrev også forordet til en nyutgivelse av Tor Jonssons dikt, en forfatter han dyrket som en følgesvenn gjennom livet. 1994 kom den boken Arntzen selv har satt høyest, Og langsomt kom lyset, med tekster han har skrevet til den nordnorske kunstneren Kaare Espolin Johnsons bilder fra natur og folkeliv i Nord-Norge. I bilder og tekst forteller boken om fiskerkaller og rorskaller, om skrømt og den vare humoren som sprudler til værs og tragedien med det iskalde grepet om hjertene.
Arntzen har gitt ut 20 bøker, solgt over en million av dem og to ganger har han vært bestselger i Norge med bøkene Æ lyg ikkje og Nye Oluf. Han har gitt ut fire LP-plater og åtte kassetter med et samlet opplag på en million. Virksomheten er samlet i selskapet A/S Arthuro, som ble stiftet 1989 og eies av Randi og Arthur Arntzen.
Arthur Arntzen har mottatt en rekke priser som scenekunstner, forfatter og journalist. Til dem hører Troms fylkes og Tromsø bys kulturpriser, Solidaritetsprisen (1996), Folkehelseprisen, Trivselsprisen, Noregs Mållags hederspris, Jens Book Jenssen-prisen og Leonard-statuetten (1999). Han har vunnet Spellemannprisen og er kåret både til Årets Tromsøværing og Årets Nordlending. Han har også mottatt Dagblad-gutten for fremragende journalistikk, og han mottok Komiprisen 2001 for sin Oluf-skikkelse, som ble kåret til Tidenes Type. Arntzen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2000, og han er æresmedlem i Det Norske Samlaget fra 2002.