Arnt Eliassen

Meteorolog. Foreldre: Arkitekt Georg Christen Eliassen (1880–1964) og Helfrid Beda Andrea Strömberg (1878–1961). Gift 24.6.1944 med adjunkt Ellen-Kristine Nome (11.8.1921–8.10.1998), datter av overingeniør Christen Nome og hustru Ulricha. Bror av Trond Eliassen (1922–); far til Anton Eliassen (1945–).

Arnt Eliassen var i årene like etter den annen verdenskrig med på å utvikle metoder som gjorde det mulig å beregne værutviklingen numerisk ved hjelp av datamaskiner. Som professor i meteorologi fra 1958 til 1985 fikk han stor betydning både i Norge og internasjonalt.

Da Eliassen startet sine realfagstudier ved universitetet i Oslo 1933, var det på ingen måte klart at det var meteorologifaget som skulle bli hans livsoppgave. Han var på god vei til å begynne hovedfagsstudier i astrofysikk da han ble fanget inn av seminarene til den verdensberømte, men aldrende meteorologen Vilhelm Bjerknes og hans assistent Einar Høiland. Etter noen år som hovedfagsstudent og assistent for professor Halvor Solberg ble han 1942 ansatt som meteorolog ved Det norske meteorologiske institutt. Her grep han muligheten til å utføre selvstendig forskning, noe som snart førte til grunnleggende arbeider om kvasi-geostrofiske ligninger, og om bruken av lufttrykket som vertikalkoordinat, som han tok doktorgraden på 1950.

På denne tiden var teoretisk meteorologi i en underlig situasjon. Ikke minst takket være Vilhelm Bjerknes kunne man stille opp matematisk-fysiske ligningssystemer som tilsynelatende omfattet det meste av det som foregikk i atmosfæren. Ligningene var imidlertid så kompliserte at det var lite man kunne bruke dem til i praksis. Dette forholdet endret seg brått i slutten av 1940-årene da amerikanerene, under ledelse av matematikeren John von Neumann, utviklet den første elektroniske datamaskinen. von Neumann forstod at meteorologenes ligninger passet godt for maskinen hans, og startet et prosjekt for å demonstrere nytten den kunne ha innen værvarsling. Takket være tradisjonen etter Vilhelm Bjerknes hadde flere norske meteorologer utviklet gode forutsetninger for å bidra til dette epokegjørende arbeidet. Arnt Eliassen ble invitert til Institute of Advanced Study i Princeton for å delta i prosjektet (1948–49), og ble senere avløst av Ragnar Fjørtoft som var med på selve gjennombruddet. Sammen med Jule Charney kom Eliassen her til å skrive en artikkel som er blant de mest siterte i meteorologiens historie. Arbeidet forklarer hvordan de lengste bølgene i atmosfæren kan forstås som virkninger av de store fjellkjedene (Rocky Mountains, Tibet-platået o.l.).

Oppholdet i USA hadde utvilsomt stor betydning for Eliassens utvikling som forsker, og førte til en uvanlig god kontakt med ledende amerikanske miljøer. En annen viktig faktor var miljøet omkring Einar Høiland og hans Institutt for vær og klimaforskning, som fungerte som en slags forskerskole gjennom en stor del av 1950-årene. Det var imidlertid ved Universitetet i Oslo at Eliassen skulle utføre det meste av sitt livsverk, som førsteamanuensis fra 1953 og professor fra 1958 til 1985. En rekke av hans arbeider innen dynamisk meteorologi må regnes som internasjonale klassikere. Et hovedtema har vært transversale sirkulasjoner både på global skala, i fronter og i tropiske sykloner. Et annet tema har vært fjellbølger og deres transport av energi og momentum.

I fortsettelsen av von Neumanns prosjekt har såkalt numerisk værvarsling utviklet seg med stormskritt. Eliassen bidrog også til dette ved å foreslå nye metoder for interpolasjon av observasjonsdata og for numerisk integrasjon av prognoseligninger. Det er imidlertid interessant å merke seg at han involverte seg lite i arbeidet med selve datamaskinen. Hans bidrag var matematisk-teoretisk med papir og blyant som redskap. Alt i alt er ringvirkningene av hans forskning meget synlige innen moderne meteorologisk vitenskap.

Eliassen har også hatt stor innflytelse som lærer i meteorologi både i Norge og internasjonalt. Hans evne til å fremstille kompliserte emner på en klar og konsis måte har vært høyt verdsatt. 1957 skrev han sammen med E. Kleinschmidt en omfattende oversiktsartikkel om dynamisk meteorologi i Handbuch der Physik. Kopier av denne artikkelen ble i mange år brukt som lærebok, ikke minst ved mange amerikanske universiteter. Dette har nok bidratt til at han, tross stor beskjedenhet, oppnådde en usedvanlig sterk posisjon blant et par generasjoner av meteorologer fra hele verden.

Eliassen var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1953, av det tyske vitenskapsakademiet Leopoldina og av U.S. National Academy of Sciences, og mottok en rekke æresmedlemskap, bl.a. i Royal Meteorological Society, American Meteorological Society og European Geophysical Society. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1984 og fikk mange andre æresbevisninger. Særlig oppsikt vakte det da han 1996 fikk Balzan-prisen (2,6 millioner kroner) overrakt av Italias president.

Verker

    Et utvalg

  • The quasi-static equations of motion with pressure as independent variable, dr.avh., Geofysiske Publikasjoner,1949
  • A numerical method for predicting the perturbations of the middle latitude westlies (sm.m. J. G. Charney), i Tellusnr. 1/1949
  • Slow thermally or frictionally controlled meridional circulation in a circular vortex, i Astrophysica Norvegica,1951
  • Dynamic meteorology (sm.m. E. Kleinschmidt jr.), i S. Flügge (red.): Handbuch der Physik,Berlin 1957
  • On the formation of fronts in the atmosphere, i The Rossby Memorial Volume,New York 1959
  • On the transfer of energy in stationary mountain waves (sm.m. E. Palm), i Geofysiske Publikasjoner,1961

Kilder og litteratur

  • HEH 1994
  • World Meteorological Organization: Bulletin,bd. 46, nr. 4, 1997, s. 309–317
  • Forskning,nr. 2, 1998, s. 8–9

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.