Arnoldus Hille var en av de sentrale biskopene i Den norske kirke i siste del av 1800-tallet.
Hille vokste opp i Fresvik ved Sognefjorden i en tallrik barneflokk. Gode evner og stor lærelyst gjorde at foreldrene bestemte at sønnen skulle studere. Som 12-åring ble han 1841 sendt til katedralskolen i Bergen. Etter examen artium 1848 valgte han å begynne på teologistudiet.
Ved universitetet ble han sterkt påvirket av de teologiske lærerne Gisle Johnson og C. P. Caspari. Den konservative teologi han møtte hos disse, kom til å prege ham for livet. Særlig ble hans kristendomssyn påvirket av Johnsons alvorlige vekkelsesforkynnelse. 1852 fullførte han teologisk embetseksamen, men valgte ikke å bli prest. Det var på denne tiden den danske teolog og filosof Søren Kierkegaard kom med sine angrep på statskirkekristendommen. Som mange andre unge teologer ble Hille grepet av de kierkegaardske tankene og kom i tvil om det var forsvarlig å bli prest i statskirken med dens massekristendom. Det gikk 9 år fra han ble teologisk kandidat til han tok praktisk-teologisk eksamen (1861) og enda fire år før han ble ordinert til prest (1865). I disse årene var han lærer for de innsatte ved Akershus straffanstalt.
Etter hvert overvant Hille sine betenkeligheter med å gå ut i prestetjeneste. 1865 ble han fengselsprest i Bergen, og 1872 ble han utnevnt til residerende kapellan i Stange i Hedmark. Her fikk han et godt omdømme, og han begynte å få stemmer ved bispevalg. Da embetet som sogneprest i Vang og stiftsprost i Hamar ble ledig 1876, søkte han og fikk det. Ved bispevalget i Hamar 1887 fikk Hille flest stemmer og ble utnevnt til biskop 1. juli samme år.
Hamar var på Hilles tid et sentrum for den grundtvigianske folkehøyskolebevegelse. Herman Anker og Ole Arvesen drev Sagatun folkehøyskole, og dit kom Christopher Bruun og Bjørnson jevnlig. På lærerseminaret underviste Nils Hertzberg og Oluf Saxe, som representerte en pietistisk kristendomsoppfatning. Hille deltok ikke selv aktivt i debatten mellom de to grupperingene, men det var likevel klart at han ikke delte det sagatunske syn.
Hilles bispetid falt sammen med store brytninger i det norske samfunnet. Parlamentarismen var innført få år før han ble biskop, og han tok avskjed året etter unionsoppløsningen 1905. I denne tiden stod det også strid om kristendommens plass i samfunnet. Biskop Hille var opptatt av å være en formidler i denne striden. Så sant det var mulig, gikk han inn for å løse konflikter og spenninger gjennom kompromiss. Samtidig var ingen i tvil om hvor han selv stod. I teologiske spørsmål var han konservativ.
Biskop Hille var en dyktig administrator. Han arbeidet grundig med de mange uttalelser han som biskop måtte avgi til de kirkelige myndigheter. I Kirkedepartementet hadde hans råd derfor stor vekt. Han var opptatt av å ha god oversikt over forholdene i bispedømmet, og brukte mye tid på visitasene. Han var kjent som en dyktig forkynner og en god sjelesørger for prestene.
Hille ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1882 og til kommandør av 1. klasse 1895. Han søkte avskjed som biskop 1906, 77 år gammel, og flyttet til Kristiania. Som pensjonist tok han opp igjen arbeidet som fengselsprest. Helt til han var 85 år holdt han hver søndag preken for fangene i Kristiania kretsfengsel. Han døde 1919, nær 90 år gammel.
Arnoldus Hille var den første av tre generasjoner Hille som har sittet på Hamar bispestol. Hans sønn Henrik Greve Hille (1881–1946) var biskop i Hamar fra 1934 til sin død, og sønnesønnen Georg Hille (1923–) var biskop der 1975–93.