Arnold Ræstad

Jurist og politiker. Foreldre: Handelsfullmektig Christopher Andreas Ræstad (1847–1904) og Maren Gjertine Monge (f. 1847). Gift 3.10.1910 i London med Märta Alexandra Maria Pauline Bratt f. friherreinne Stjernstedt (14.12.1882–1969), datter av generalløytnant Leonard Wilhelm friherre Stiernstedt (1841–1919) og Pauline Marie Sophie Ciechanowiecka (1858–1911). Bror av Bertha Ræstad (1882–1959; se NBL1, bd. 12); svigerfar til Ole Jacob Malm (1910–2005).

Arnold Ræstad var en av det tidlige 1900-tallets mest innflytelsesrike offentlige personer i Norge. Som få andre forente han akademisk lærdom med publisistisk spennvidde. Han skrev over 40 bøker og hundrevis av faglige artikler, samtidig som han deltok bredt i både privat og offentlig næringsvirksomhet.

Ræstad vokste opp i Kristiania, der han tok examen artium 1896. Deretter studerte han jus og fikk ren laud til embetseksamen 1900. 1912 ble han dr.juris. på en avhandling om sjøterritoriets historie og teori, Kongens strømme. Avhandingen ble delvis til i hans år som sekretær i Utenriksdepartementet 1906–10 og tjente også det formål å begrunne de norske krav på Spitsbergen. Men i innretning er den imponerende bred og generell. Inntil teorien om Kontinentalsokkelen kom opp etter den annen verdenskrig, var Kongens strømme (eller statens farvann) et hovedverk i norsk folkerettslig litteratur.

1910 var Ræstad en kort tid utenriksredaktør i det nystiftede Tidens Tegn. 1913–18 var han universitetsstipendiat i handelspolitikk og folkerett. Ut over dette var han gjennom hele sitt liv uavhengig og livnærte seg av private midler, honorarer og royalties. Politisk sognet han til Venstre, og våren 1921 ble han kalt til utenriksminister i Blehrs 2. regjering. Her hentet han et nederlag, idet han mislyktes i å sluttføre handelsforhandlingene med “vinlandene” Spania og Portugal i samsvar med den forbudslinje som var knesatt av Stortinget, og han gikk av etter bare 11 måneder. I forbindelse med handelstraktatsaken ble Ræstad utsatt for et infamt personangrep av redaktør Nils Vogt i Morgenbladet, som påstod at han var blitt statsråd som takk for at han under den forrige regjering, da han var offisiell forhandler, hadde sørget for at Norges sak ikke vant frem. Ræstad anla injuriesak, men tapte. I den skjellsettende Vogt-Ræstad-dommen blir det slått fast at i det politiske liv må aktørene tåle langt mer av personangrep enn på andre områder i samfunnet. Denne oppfatning har alltid siden vært gjeldende i norske medier, i alle fall inntil den såkalte Tønne-saken 2003.

Om Ræstad kom til kort i innenrikspolitikken, fikk han i utenrikspolitikken full uttelling for sin kompetanse. Det gjaldt så vel i de første år etter 1905, da Utenriksdepartementets medarbeidere skulle finne Norges plass i det internasjonale samfunn, som under mellomkrigsårenes internasjonale kriser. Ræstad var engasjert i Nasjonenes Forbund og deltok som norsk delegat 1929, men innså Forbundets begrensning. Hans bok Stat og nasjon i støpeskjeen fra 1940 gir et skarpsindig utsyn over disse tiårene; hans taler og artiklene fra tiden opp mot krigsutbruddet er ennå i dag imponerende lesning. Før noen annen i det utenrikspolitiske miljø innså han at Norge ville måtte oppgi nøytraliteten.

Ræstad hadde et våkent øye for betydningen av nye kommunikasjonsmidler, særlig bil, luftfart og radio, og han ble ofte brukt som ekspert både av private og av staten. Tyngst gikk han inn i Kringkastingselskapet AS, der han fort ble uunnværlig, fordi han som ingen annen behersket kringkastingens innfløkte opphavsrettslige og folkerettslige problemer. Han skrev utførlig om begge emner og fulgte med som styreformann over i det statlige Norsk rikskringkasting da dette ble grunnlagt 1933. Her ble hans posisjon om mulig enda sterkere, fordi NRK frem til 1939 stod uten administrasjonsleder, og styrets formann måtte ta del i den daglige drift.

Ræstad ble likevel forbigått da stillingen som administrerende direktør i NRK ble utlyst 1939, fordi han i årene 1933–35 hadde stått i sentrum for en bitter avisfeide omkring overgangen til statsdrift, der han bl.a. ble anklaget for å ha beriket seg på kringkastingens bekostning. Klok av skade tok han ikke offentlig til motmæle, men førte sitt forsvar direkte for statsråden.

I aprildagene 1940 kom Ræstad for fullt inn i kringkastingen igjen – nå som leder av det frie NRK på den norske side av fronten under krigsoperasjonene april–juni 1940 og siden i London og USA inntil 1945. For regjeringen Nygaardsvold ble Ræstad under krigen en uvurderlig rådgiver og embetsmann. Han penneførte den kongelige resolusjon om opprettelsen av Nortraship, og han gikk høsten 1940 sammen med Arne Ording inn for det atlantiske samarbeid, det som etter hvert ble regjeringens nye utenrikspolitiske linje. Han startet også norske kringkastingssendinger fra USA, bestyrte Norges Bank i London, deltok aktivt under San Francisco-forhandlingene om FN og fungerte nærmest som en statsråd for den regjering han allerede ved valget 1936 hadde tatt parti for offentlig.

I sterk kontrast til den strenge saklighet Ræstad alltid utviste i sitt arbeid, gjorde hans befatning med så vidt mange kontroversielle saker at han utad ble omstridt som få andre i sin samtid. Dette som annet tok han med stoisk ro. Men striden og kritikken tok på, og han døde høsten 1945, 67 år gammel.

Verker

    Et utvalg

  • Kongens strømme. Historiske og folkeretslige undersøkelser angaaende sjøterritoriet, dr.avh., 1912
  • Norges høihetsret over Spitsbergen i ældre tid. En folkeretshistorisk fremstilling, 1912
  • Handelspolitik, 1914
  • Norges handels- og skibsfartstraktater, 1914
  • Korndyrkning og korntold, 1915
  • Dyrtid før og nu, 1916
  • Krigs og freds problemer, 1916
  • Truster og karteller. En bok om privatmonopoler, 1916
  • Grønland og Spitsbergen, 1923
  • Hvad toll er. Tolltariffkommisjonens mindretalls innstilling, 1924
  • Italiensk fascisme. Indtryk og studier, 1924
  • Svalbardokkupasjonene. En undersøkelse om betingelsene for at okkupasjoner av grunn på Svalbard skal anerkjennes som gyldig, 1925
  • Voldgiftstraktater, 1927
  • Hvalfangsten på det frie hav. Et fredningsspørsmål historisk og folkerettslig belyst, 1928
  • Bernerkonvensjonen til vern for litterære verker, musikalske komposisjoner, bildende kunst, arkitektur, brukskunst, fotografier og film, 1929
  • Danmark, Norge og folkeretten, 1933
  • Penger, valuta og gull, 1934
  • Stat og nasjon i støpeskjeen. Undersøkninger for bedre å forstå Europas krise, 1940
  • La philosophie du droit international public, DNVA Skr. II 1949 nr. 2, (posthumt) 1949
  • Europe and the Atlantic world, DNVA Skr. II 1958 nr. 2, (posthumt) 1958

    Etterlatte papirer

  • The Case Quisling, manuskript, 1941–42, o.a. papirer, i Håndskriftsamlingen, NBO

Kilder og litteratur

  • Stud. 1896, 1921, 1946
  • Innstilling fra undersøkelsesutvalget vedkommende Kringkastingselskapet A/S, 1934
  • HEH 1938
  • E. Hambro: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • H. F. Dahl: Hallo-hallo!, bd. 1 i NRKs historie, 1975
  • d.s.: Dette er London, bd. 2 i NRKs historie, 1978
  • R. Berg: Norge på egen hånd 1905–20, bd. 2 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1995
  • O.-B. Fure: Mellomkrigstid 1920–1940, bd. 3 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996

Portretter m.m.

  • Maleri (portrett) av Per Krohg, 1947; NRK, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.