Arnold Holmboe var statsråd i to venstreregjeringer i 1920-årene og en sentral skikkelse ved begge regjeringers fall. I en viktig moderniseringsfase var han administrerende direktør i Vinmonopolet. Han stod for en moderat alkoholpolitikk, idet han fremmet måtehold og kontrollert salg fremfor avhold og forbud.
Etter middelskolen i Steinkjer og lærereksamen ved Klæbu seminar 1892 reiste Holmboe til Kristiania og tok examen artium der 1894. Han hadde først tenkt å studere teologi, men etter et års opphold som huslærer skiftet han til jus og ble cand.jur. 1900.
Holmboe var edsvoren fullmektig i Steigen 1900–01, deretter åpnet han praksis som overrettssakfører i Harstad 1901, men flyttet 1903 til Tromsø og fortsatte praksisen der. Han representerte Venstre i bystyret og formannskapet i Tromsø 1908–14 og 1917–22, og 1908, 1913–14 og 1917 var han byens ordfører. 1913 ble han administrerende direktør i Tromsø Sparebank, en stilling han hadde frem til 1928, avbrutt av en rekke permisjoner pga. politisk arbeid. Holmboe var stortingsrepresentant for byene i Nord-Norge 1922–24. Han ble valgt på ny for perioden 1928–30, men trakk seg senhøsten 1928 ut av det politiske liv, da han ble utnevnt til administrerende direktør i A/S Vinmonopolet.
Innenfor det forbudsvennlige Venstre var Holmboe en alkoholliberaler, og i det politiske miljøet var han kjent for sine skarpe, frimodige og vittige replikker. 1922–23 var han justisminister i Otto Blehrs 2. regjering og måtte dermed administrere hetvins- og brennevinsforbudet. Men mars 1923 stemte han for å oppheve hetvinsforbudet, ikke minst fordi Norge av handelspolitiske årsaker var tvunget til å importere den forbudte varen. Blehrs regjering gikk av da Stortinget avviste en avtale med Portugal og opphevet hetvinsforbudet. “Vi kan ikke vasse omkring i dette vrøvl til dommedag,” var Holmboes spisse karakteristikk av forbudspolitikken. Han bestilte samtidig inskripsjonen til sin politiske gravstøtte: “Salus populi lex suprema – folkets vel er den høyeste lov.”
Som kontroversiell, men respektert venstrepolitiker fikk Holmboe imidlertid nytt politisk liv i Johan Ludwig Mowinckels 1. regjering 1924–26, denne gang som finansminister. Her stod han standhaftig for “den lange saneringslinje” – i motsetning til Høyres korte – når det gjaldt budsjettkutt og nedbetaling av statsgjeld. Dragkampen rundt statsbudsjettet førte til regjeringens fall 1926.
Holmboe kom til A/S Vinmonopolet i en tid med korrupsjonsanklager og rettssaker. Ansettelsen var uttrykk for at det offentlige ønsket å stramme grepet om det privat eide, men statlig kontrollerte selskapet. I løpet av 1930-årene ble de private eierne kjøpt ut, slik at Holmboe ledet et helstatlig monopol. Forholdet til de ansatte ble anstrengt da han med en statsfinansiell begrunnelse gikk inn for streikeforbud ved Vinmonopolet, noe som 1933 ble stadfestet i en midlertidig lov som ble stående frem til 1949. 1933 ble produksjonen rasjonalisert og sentralisert i et moderne anlegg på Hasle i daværende Aker.
Holmboe gikk av med pensjon mars 1943. Vinmonopolets styre var blitt nazifisert høsten 1940, men direktøren bevarte en selvstendig posisjon under vanskelige arbeidsforhold. Etter krigen ble Holmboe medlem av Undersøkelseskommisjonen av 1945, som vurderte norske politikeres og offentlige myndigheters opptreden i tiden rundt 9. april 1940.
Arnold Holmboe utgav 1943 en gjendiktning av den greske oldtidsforfatteren Anakreons lystige sanger til vinen og kjærligheten. Han hadde hele livet en sterk interesse for klassisk poesi.