Arne Sunde

Offiser, jurist og politiker. Foreldre: Generaldirektør i NSB Elias Sunde (1851–1910; se NBL1, bd. 15) og Benedicte Louise Tjersland (1852–1939). Gift 26.7.1916 med språklærer Sigrid Nicoline (“Didi”) Aubert Lie (f. 15.7.1895), datter av forfatter Bernt Bessesen Lie (1868–1916) og Hedvig Aubert (1874–1946). Svoger til Emil Lie (1897–1976).

Arne Sunde var en begavet og allsidig mann. Han var ordfører, høyesterettsdommer, statsråd flere ganger, banksjef og FN-ambassadør. Han hadde også tallrike tillitsverv i næringsliv, idrett og kulturliv. Mest kjent er han kanskje for sin innsats som skipsfartsminister i Nygaardsvold-regjeringen under den annen verdenskrig.

Sunde vokste opp i et liberalt venstremiljø med en far som var stortingsmann og finansminister. Etter examen artium på Kristiania katedralskole 1902 tok han Krigsskolen 1905, Den militære Høiskole 1907 og tjenestegjorde deretter som premierløytnant i to år. 1911 tok han juridisk embetseksamen. 1916 ble han assisterende militærattaché ved legasjonen i Paris.

1921 etablerte Sunde seg som praktiserende advokat og ble høyesterettsadvokat året etter. Under Grønlandssaken ved den internasjonale domstolen i Haag 1931–33 var han den ene av Norges to advokater. 1935–36 var han høyesterettsdommer. Han kom inn i politikken 1928 i Aker, hvor han var ordfører 1930–31. Han var justisminister i Mowinckels 2. og 3. regjering 1930–31 og 1933–35. 1936–40 og 1945–48 var han banksjef og ledet Bergen Privatbanks oslokontor.

Sunde var major i reserven, og 9. april 1940 kontaktet han Forsvarsdepartementet for å få rede på hvor han skulle møte. Statsråd Ljungberg sa da at første mobiliseringsdag var 11. april og at Sunde skulle møte etter skriftlig innkallelse. Tre dager senere drog han på ski gjennom Nordmarka for å slutte seg til de norske styrkene. Han fikk organisert en gruppe soldater, og med denne tilfeldig sammensatte avdeling fikk han tatt til fange nærmere 50 tyske fallskjermsoldater på Dovre.

Etter at regjeringen 20. april hadde besluttet å sikre seg bruksretten til handelsflåten, ble det bestemt at skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen med Sunde som rådgiver skulle dra til London for å lede arbeidet med handelsflåten. De kom til London 25. april, og som bankmann fikk Sunde til å begynne med ansvaret for finansene. Han sørget bl.a. for at Hambros Bank innrømmet en kreditt på 100 000 pund. 7. juni ble Sunde utnevnt til konsultativ statsråd, men arbeidet fortsatt hovedsakelig med skipsfartsspørsmål. Han var på tale som utenriksminister etter Koht, men da Trygve Lie fikk den stillingen, ble Sunde sjef for Forsyningsdepartementet. 1942 ble departementet delt, og Sunde var til 1945 sjef for det nyopprettede Skipsfartsdepartementet. Han var dermed den politisk ansvarlige for Nortraship, mens Lorentzen hadde ansvaret for driften.

Samarbeidsforholdene innenfor Nortraship var til tider dårlige, men kanskje viktigere var at forholdet mellom Nortraships ledelse og Arne Sunde ble både vanskelig og konfliktfylt. Ledelsen i Nortraship la sterk vekt på den forretningsmessige drift av handelsflåten, mens Sunde ønsket en sterk politisk styring for bl.a. å sikre at mer overordnede krigspolitiske hensyn ble tilgodesett. Men bildet var meget komplisert, for Lorentzen hadde også sans for de politiske aspekter, og Sunde var også interessert i at regjeringens viktigste inntektskilde skulle drives profitabelt.

Det har vært pekt på at ledelsen i Nortraship ikke hadde erfaring fra statstjeneste og hadde vanskelig for å godta politiske instrukser. På den annen side synes det klart at etter hvert som Sunde fikk innsikt i skipsfartsspørsmål, klarte han ikke alltid å tøyle sin virketrang og engasjerte seg i rene skipsfartsmessige disposisjoner – til Nortrashipledelsens store irritasjon.

Sunde uttalte etter krigen at han var overbevist om at stridighetene ikke hadde hatt noe å si for Nortraships virksomhet eller økonomiske resultat. Og man kan slå fast at han spilte en sentral rolle i skipsfartsvirksomheten, som sikret at handelsflåten ble bevart under norsk kontroll og gav et viktig bidrag til den allierte krigsinnsatsen og til norsk økonomi.

Sunde gikk ut av regjeringen 1945. Han ble 1946 styreformann i Nortraship og spilte en viktig rolle i avviklingsprosessen. 1949–52 var han FN-ambassadør. I den meget kritiske innledningsfase av Koreakrigen i juli 1950 var Sunde president i Sikkerhetsrådet. I et intervju til 80-årsdagen sa han at den tid han satt som Norges representant i Sikkerhetsrådet, var det absolutte høydepunkt i hans liv. 1953–58 var han formann i NATOs kommisjon for kontroll av utgifter ved fellesfinansierte forsvarsanlegg.

Arne Sunde hadde sine meningers mot og et åpent vinnende vesen. Trygve Lie skrev om ham at han alltid var fair og rettskaffen. Han var allsidig begavet, meget energisk, fremragende jurist, god administrator, sindig politiker og en smidig og fast diplomat.

Sunde var aktiv idrettsmann og tilhørte landets eliteskyttere. Han var formann i Kristiania Skytterlag og i Skytterlagets skiklubb, og æresmedlem i Oslo Skytterlag. Han var ordfører i Nationaltheatrets representantskap, hadde en rekke styreverv i norsk næringsliv og var æresmedlem av Polyteknisk Forening. Arne Sunde var kommandør med stjerne av St. Olavs Orden og hadde bl.a. Deltagermedaljen, det franske Croix de Guerre og Æreslegionens kommandørkors.

Kilder og litteratur

  • Håndskriftsamlingen og Klippsamlingen, NBO
  • Stud. 1902, 1927, 1952
  • Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945, 1945
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • T. Lie: Syv år for freden, 1954
  • d.s.: Med England i ildlinjen, 1956
  • d.s.: Leve eller dø, 1958
  • T. Øksnevad: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • HEH 1968
  • J. O. Egeland: Gjennom brott og brann, 1968
  • N. Hjelmtveit: Vekstår og vargtid, 1969
  • A. Thowsen: Nortraship. Profitt og patriotisme, 1992
  • B. L. Basberg: Nortraship. Alliert og konkurrent, 1993

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 1 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.