Arne Rettedal

Sivilingeniør og politiker. Foreldre: Gårdbruker Ola Rettedal (1882–1956) og Rakel Kristine Berge (1884–1963). Gift 1954 med Agnes Windsand (24.6.1930–16.3.2003), datter av malermester Jacob Gunnerius Windsand (1884–1956) og Ida Johanne Andersen (1883–1972).

Arne Rettedal var en markant og vellykket lokalpolitiker som fra 1981 til 1986 var kommunalminister i Kåre Willochs regjering. Han spilte en viktig rolle i etableringen av Stavanger som oljeby, og som statsråd ble han viden kjent for sin løsning på arbeidsledighet, med arbeid for trygd, som på folkemunne gav opphav til nyordet “rettedøler”. Hans innflytelse på norsk oljehistorie er mindre kjent utenfor Rogaland.

Rettedal vokste opp på gård i landkommunen Madla ved Stavanger. Etter examen artium 1947 studerte han til bygningsingeniør ved NTH i Trondheim med eksamen 1957. Etter fire år som ingeniør startet han 1961 eget konsulentfirma i Stavanger. Firmaet hadde på det meste 22 ansatte.

Rettedal var i nesten 30 år kommunal- og fylkespolitiker for Høyre i Rogaland. I 14 år var han ordfører, først i Madla 1964, og etter sammenslåingen av kommunene, i Stavanger 1965–67 og 1972–81. Han var med andre ord ordfører i Stavanger da norsk oljehistorie startet 1966. Det var Rettedal utenlandske oljeselskap tok kontakt med for å lære om norske forhold. Han gjorde som lokalpolitiker en betydelig innsats for å få staten til å velge Stavanger til hovedsete for sitt nye oljeselskap – det senere Statoil – og deretter Oljedirektoratet 1973, to hovedpilarer i den nye oljebyen.

Som sjef for Kommunal- og arbeidsdepartementet fra 1981 hadde Rettedal ansvar for boligpolitikken, der det ble gitt adgang til oppløsningsrett for borettslag, og sysselsettingspolitikken med revisjon av tiltakene mot arbeidsledighet. Hans første større grep var imidlertid “Willoch-doktrinen” fra desember 1981, som tvang oljeselskapene inn i det norske inntektspolitiske samarbeidet for å redusere lønnsveksten i denne industrien. Det var en tverrvending fra opposisjonspartiet Høyres standpunkt om fri lønnsdannelse, som gav partiet et nytt korporativt ansikt. Rettedal grep både 1982 og 1983 inn i lønnsoppgjørene i oljeindustrien, noe som endte i henholdsvis tvungen lønnsnemnd og voldgift. 1985 kom den første sympatistreik i Nordsjøen, men Rettedals forsøk på megling i originalkonflikten slo feil, og han tydde på ny til tvungen lønnsnemnd. Hans siste år i posten ble dominert av arbeidsgiversidens sju dager lange lockout april 1986, som åpnet for et lønnsoppgjør som – med Willochs ord – “gikk helt av hengslene”, og kritikk fra regjeringspartneren Senterpartiet for passiv distriktspolitikk.

Rettedal var en initiativrik politisk håndverker, som statsministeren karakteriserte som “en særlig nyttig mann ... spesielt overfor arbeidstagersiden”. Det kan forklare at han ble i stillingen da den rene Høyre-regjeringen ble omformet til en borgerlig koalisjon 1983. I Høyres forsøk på å redusere Statoils rolle var han en modererende kraft, og hos opposisjonen ble han regnet som en representant for “distrikts-Høyre”. På sin stillferdige måte fikk han innflytelse også utenfor sitt eget ansvarsområde, spesielt på olje- og gasspolitikken. Den første store saken var driften av gassfeltet Troll, hvor han våren 1983 medvirket til at driften ble delt mellom de tre norske selskapene.

Som medlem av bedriftsforsamlingen i Statoil fra 1975 var Rettedal opptatt av å ta vare på de verdier – menneskelige og andre – som var bygd opp i selskapet. Statsminister Willoch mente at “ingen kunne beskylde Arne Rettedal for å være urimelig kritisk mot Statoil”. 1984 fikk han muligheten til å gripe inn i striden om selskapets overtakelse av operatøransvaret på Statfjordfeltet fra amerikanske Mobil. Som ansvarlig for sikkerheten på sokkelen krevde han samarbeid og forhandlinger mellom selskapene og garantier for sikkerheten i overlappingsperioden. Slik ble Willoch fornøyd, mens opposisjonen og Statoil var fornøyd med at datoen for overtagelsen ikke ble forsinket.

Etter at Willoch-regjeringen falt 1986, gikk Rettedal tilbake til lokalpolitikken og var fylkesordfører i Rogaland 1987–92. Han hadde også en rekke tillitsverv, både i næringslivet og i organisasjonslivet. 1994 fokuserte Stavanger Aftenblad i en artikkelserie på “Arne Rettedals mange roller”, med påstander som medførte Økokrim-etterforsking. Saken ble henlagt, men først etter at Rettedal, som var svært forurettet av mistenkeliggjøringen, ble syk.

Arne Rettedal var seg selv, både i politikken og privat. Han var målrettet og viste en sjelden politisk besluttsomhet, som gav resultater.

Kilder og litteratur

  • Arne Rettedal. Vennen – politikeren, til 50-årsdagen 25. juli 1976, Stavanger 1976
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • L. B. Lillegaard: Stabbesteinen. Arne Rettedal er seksti år!, Stavanger 1986
  • A. Johnsen: Statoil-år. Gjennombrudd og vekst 1978–1987, 1990
  • K. Willoch: Statsminister, 1990
  • T. J. Hanisch, G. Nerheim o.fl.: Norsk oljehistorie, bd. 1–3, 1992–97
  • HEH 1994
  • T. Kindingstad: Maktens byggherre. Historien om politikeren, ingeniøren og småbrukeren Arne Rettedal, Stavanger 1998
  • d.s.: Norges oljehistorie, Stavanger 2002
  • opplysninger fra Randi Rettedal, Thorbjørn Kindingstad m.fl., 2003

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.