Arne Paasche Aasen

Forfatter. Foreldre: Typograf Edolf Aasen (1877–1969) og lærer og politiker Augusta Paasche (1878–1920). Gift 1927 med Valborg (“Vaps”) Moe (16.3.1901–19.6.1994), datter av vaktmester Arne Moe (1871–1951) og hustru Mathilde (f. 1873). Svoger til Paul René Gauguin (1911–76).

Arne Paasche Aasen regnes av mange som arbeiderlyrikeren fremfor noen. Han skrev utallige arbeidersanger, prologer og jubileumsdikt for norsk arbeiderbevegelse, men også ting som ikke bare var tuftet på en soleklar sosialistisk grunntanke. Også utenfor norsk arbeiderbevegelse vil nok mange huske ham som en habil dikter og tekstforfatter.

Han ble født i Steinkjer som sønn av Augusta Aasen, en sentral person i Arbeiderpartiet i begynnelsen av 1900-tallet. Hun fikk et tragisk endelikt og døde i en ulykke under et flystevne i Moskva 1920, da vingen på et styrtende fly traff henne. Lenge før dette hadde familien flyttet fra Trøndelag og bosatt seg på Kristianias østkant. Det var her Arne Paasche Aasen vokste opp, i et hjem som var et samlingssted for mange i arbeiderbevegelsen. Han kom tidlig med i Kristiania Arbeiderparti og fulgte partiet gjennom alle dets omskiftninger.

Paasche Aasen debuterte som poet bare 20 år gammel med diktsamlingen Sigd og hammer, der han tydelig viste at han følte seg i pakt med den russiske revolusjon og der han hyllet Lenin som en av de store lederne. Gjennom årene utgav han stadig nye diktsamlinger – over 20 i tallet – og som dikter stilte han sine talenter til disposisjon for et bestemt samfunnssyn og den bevegelse som ville realisere dette, nemlig arbeiderbevegelsen.

Sangen har en meget sentral plass i norsk arbeiderbevegelse. Det er få andre steder i norsk organisasjonsliv man synger så mye som nettopp i lag og foreninger knyttet til arbeiderbevegelsen. Arne Paasche Aasens navn vil for mange være forbundet med de sangene som blir sunget i forsamlingslokaler, rundt leirbål og andre steder hvor arbeiderbevegelsens tilhørere samles. Flere av hans dikt er tonsatt av kjente komponister, og en rekke av sangene er blitt gjengangere både i Folkets Hus og i Norsk Rikskringkasting. Jolly Kramer-Johansen har satt melodi til det som for mange ble en slags “andre nasjonalsang” under den annen verdenskrig, nemlig Frihetens forpost. Sikkert like kjent og kjær er Seiren følger våre faner, Sleggene synger (Samholdsangen), Vi bygger landet og en rekke andre sanger som norsk arbeiderbevegelse kaller for sine.

Men også utenfor bevegelsen forbindes Paasche Aasens navn med sang og sanger. Ennå husker vel mange radiofantomene Kurt Foss og Reidar Bøe, som herjet slagerlistene og Ønskekonserten i 1950- og 1960-årene med bl.a. De nære ting og Blåveispiken.

Det er noe revolusjonært forkynnende over Paasche Aasens første diktsamlinger – noe som kanskje taper seg etter hvert som han blir mer av en husdikter for Det norske Arbeiderparti, etter hvert som han blir mer og mer benyttet som leilighetsdikter, etter hvert som prologene kommer som perler på en snor, et 10-årsjubileum her, et 25-årsjubileum der. Siden, når han føder sitt alter ego, Dorian Red, og blir fast leverandør av humoristiske skråblikk i Arbeiderbladet, er det ikke så mye igjen av rebellen og visjonæren. Arbeiderpartiet var i regjeringsposisjon, og Arne Paasche Aasen brukte sin kreativitet på et parti og en bevegelse som ikke lenger var i opposisjon.

Paasche Aasen arbeidet som journalist i Fremtiden (Drammen) 1924–25 og redigerte bl.a. Arbeidets Jul i en årrekke. En tid var han også knyttet til Arbeidernes Pressekontor. 1931 fikk han Oslo bys kunstnerstipend. 1962 ble han tildelt Statens stipend for fortjente kunstnere, og han fikk ærespensjon fra Samarbeidskomiteen mellom LO og DNA 1967.

Han hadde altså en formidabel produksjon av sanger, prologer og leilighetsdikt til et hvilket som helst formål innen arbeiderbevegelsen. Spørsmålet er om ikke denne overproduksjonen av vers gikk på bekostning av lødigheten i verkene til en talentfull rimsmed. Likevel er det enkelte av sangene og diktene som er verdifulle og som ennå brukes. Han var fellesskapets og “de nære tings” dikter, og i hans dikt møter vi ikke bare forkynneren. Vi møter også den skjemtsomme spøkefuglen. Og kanskje er det i sine humoristiske vers han treffer en nervestreng for alvor.

Verker

    Diktsamlinger (et utvalg)

  • Sigd og hammer, 1921
  • De fem år, 1922
  • Høstens have, 1923
  • Jernbyrd, 1924
  • Den dag imorgen, 1927
  • Plog og penn, 1930
  • Verden vårt hjem, 1931
  • Hotel Europa, 1933
  • Blomster og brød, 1937
  • Blåveisfamilien, 1939
  • Så høy en himmel, 1946
  • Du vandrer under stjerner, 1959
  • Under pseudonymet Dorian Red bl.a.: Pytt i panne, 1937
  • Jordbær under snøen, 1956

Kilder og litteratur

  • T. Henriksen: Om hundre år er allting glemt: Rudolf Nilsen og Arne Paasche Aasen, i Arbeiderhistorie 2001, Årbok for arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, 2001
  • ARK-1031 Aasen, Arne Paasche, i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek
  • Avisklippsamling om Arne Paasche Aasen i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.