Arne Bonde

Presse- og kringkastingsmann. Foreldre: Diplomingeniør Jens Gustav Bonde (1894–1956) og Ester Sandborg Røe (1889–1980). Gift 1951 med Oslo-guide Elisabeth (“Liss”) Pande (18.8.1924–), datter av agent Ferdinand Pande (1894–1973) og Inger Hjelde (1899–1977).

Arne Bonde stod gjennom mange år sentralt i etterkrigstidens mediemodernisering, først som journalist og redaktør i VG, og i 1980-årene som leder av NRKs radiokanal P2.

Bonde begynte som journalist i NTB som 18-åring uten annen utdannelse enn et kurs ved Treiders Handelsskole. Etter ti år i Telegrambyrået, da han bl.a. fulgte Reklameskolen ved Oslo Børs ved siden av, og en kort tid også virket som pressemedarbeider ved Oslo politikammer, begynte han 1952 i Verdens Gang. Avisen hadde nettopp gått over til å bli middagsavis, og den interne diskusjonen om omlegging til en mer populær profil var begynt.

I denne diskusjonen grep Bonde aktivt inn. Han formulerte allerede 1953 et senere berømt programnotat for avisens omlegging, der han gikk inn for økt satsing på person- og sosietetsjournalistikk, mer bruk av bilder (gjerne av “pene piker”), flere konkurranser, tegneserier og leseraktiviseringer. Utover i 1950-årene ble dette også VGs force, selv om det først var ved overgangen til tabloidformat 1963 at opplaget for alvor skjøt i været. Da hadde i tillegg motorstoff (med Bonde som ansvarlig siden 1953), TV-stoff og ytterligere satsing på den brede populærkulturen sikret avisens inngang til stadig større markeder.

VGs transformasjon fra liberal kvalitetsavis til den ledende tabloid og etter hvert den største avis i landet – opplagstallet gikk 1972 forbi Dagbladets og passerte Aftenpostens 1981 – var en prosess av skjellsettende betydning for presseutviklingen i Norge. Den viste veien til helt nye markedssegmenter, og satte den kursen andre etter hvert fant å måtte gå. Som nyhetsredaktør i VG fra 1962 fikk Bonde anledning til å realisere sitt journalistiske program fullt ut, ikke sjelden i konflikt med sjefredaktør Chr. A. R. Christensen. Bonde var her påvirket dels fra svensk populærpresse, særlig Expressen og Kvällsposten (Malmö), men også fra sin kontakt med amerikansk presse i egenskap av stringer og senere korrespondent for Time-LIFE i Norge 1947–73. Sentralt i hans bevissthet stod ideen om leserkontakt: at avisen i form og innhold skulle rettes direkte mot leseren, ikke mot kolleger eller konkurrenter med de sjangerkonvensjoner som fulgte av dette. “Snakk med leseren!” var Bondes bud. Og leseren ble på sin side ønsket velkommen til å forme avisen på nye måter, bl.a. med “1000-tipset” fra 1970.

1967 avanserte Bonde til ansvarlig redaktør sammen med Vegard Sletten, men allerede ved årsskiftet 1974/75 forlot han VG, etter på forhånd å ha erklært at i en ung avis burde redaktøren ikke være over 50. Bonde skrev først en bok der han tok et kraftig oppgjør med den statlige pressestøtten, drev så i noen år sitt eget reklamebyrå, før han var forlagsdirektør i Ernst G. Mortensen Forlag 1977–82.

1983 fikk han sin annen banebrytende stilling, som øverste leder av NRKs radiokanal nr.to, P2. Norsk kringkasting lå bemerkelsesverdig langt etter i å utvikle et to-kanalsystem. Forsøk var i gang fra slutten av 1970-årene, men først 1983 gikk saken igjennom i Stortinget, tretti år etter de andre nordiske land. Bonde ble som programdirektør satt til å lede kanalen. Utnevnelsen markerte et tidsskille også ved det at han var den første sjef i NRK som ikke kom fra venstresiden: Bonde var på denne tid redaktør av riksmålsorganet Frisprog, og hadde hele sitt liv stått langt fra den Venstre-Arbeiderparti-linje som hadde styrt NRK uavbrutt siden 1933.

Under Bondes ledelse ble det Trondheim-baserte P2 offisielt åpnet 1. september 1984. Kanalen vokste snart i årsverk og sendetid til å bli likeverdig med P1, en utvikling der Bondes evne til å begeistre medarbeiderne spilte en stor rolle. Da Bonde falt for aldersgrensen samtidig med at hans annet fireårs åremål utløp 1991, fortsatte han i noen år som spesialrådgiver i NRK, blant annet under radioens omlegging til tre-kanalsystem 1993. Som pensjonist ble han redaktør av månedsbladet Kulturelt Perspektiv fra 1994. I spaltene her har han bidratt med mange innsiktsfulle historiske portretter av norske aviser, i tillegg til at han har utgitt bøker av bransje- og kulturhistorisk art.

Arne Bonde satt i styret for en rekke presseorganer, blant dem Associated Press, Norges Handels- og Sjøfartstidende og A.S. Nå. 1970–78 var han hovedstyreformann, siden representantskapsordfører i Redd Barna, og 1976–85 styremedlem, siden styreformann i Det Norske Flyktningeråd.

Verker

  • På reise i Europa, 1956
  • Dus med bilen, 1957
  • USA pluss/minus, 1968
  • Feier-Mathis og andre ildsjeler. Samtrygd 50 år, 1972
  • Stat og presse. Med pennen i jernlunge, 1975
  • 125 år etter –, utgitt i forbindelse med 125 års jubileum for Rich. Andvord A.S., 1990
  • For lov og rett i 250 år. Oslo politikammer 1744–1994, 1994
  • Her er Norge. Lillehammer '94, 1992
  • For kunnskap i tiden. Den norske fagpresses forening 1898–1998, 1997

Kilder og litteratur

  • Opplysninger fra Arne Bonde 1998
  • HEH 1994
  • M. Eide: Blod, sverte og gledestårer. Verdens Gang 1945–1995, 1995
  • H. F. Dahl og H. G. Bastiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981, 1999

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.