Anne Karin Elstad

Forfatter. Foreldre: Gårdbruker Johan Hestnes (1897–1980) og Jenny Roaldset (1900–50). Gift 1) 1961 med adjunkt Bjørn Elstad (1935–), ekteskapet oppløst 1978; 2) 1981 med lektor Birger Elde (1936–), ekteskapet oppløst 1991.

Anne Karin Elstad er en av de mest leste norske forfattere i siste del av 1900-tallet. I tradisjonell form, men stilsikkert og levende forteller hun om selvstendige kvinners oppvekst, arbeid, kjærlighet og opprør mot normfaste omgivelser. Særlig med sine historiske romaner appellerer hun til lesere i alle aldersgrupper, men også hennes samtidsromaner har vakt debatt.

Elstad vokste opp i naturskjønne omgivelser i Valsøyfjord på Nordmøre. Hun lærte tidlig å arbeide hardt og ta ansvar. Moren ble syk og døde da Anne Karin var 12 år gammel. I flere år stelte hun hjemme for faren og en yngre søster. Interessen for musikk førte henne til Romerike folkehøgskole 1955–56. Deretter tok hun fireårig lærerskole i Levanger 1959–63, og praktiserte som lærer og øvingslærer der frem til 1978. I denne tiden skaffet hun seg også etterutdanning i spesialpedagogikk, forming, musikk og pedagogisk veiledning. Hennes første ekteskap, hvor hun fikk tre barn, ble også inngått og oppløst i årene i Levanger.

Anne Karin Elstad debuterte som forfatter 1976 med romanen Folket på Innhaug. Bare to år senere kunne hun si opp lærerstillingen og virke som forfatter på heltid. Som 38-åring var Elstad en godt voksen debutant, som så mange kvinnelige forfattere. Hennes erfaring og modenhet viser igjen i valg av temaer og skrivemåte. Mor/datter-relasjoner og kjærlighetsforhold står ofte i fokus. Hun er opptatt av nære, mellommenneskelige relasjoner, enten personene er plassert i fortid eller nåtid. Samfunnets innflytelse på enkeltindividets utviklingsmuligheter og valg står også sentralt. De historiske rammebetingelsene i Elstads romaner er derfor mer enn en kulisse for personenes utvikling og skjebne. Sterke kvinneskikkelser våger å flytte grenser, noe som fremhever kontrasten mellom nødvendig sosial tilpasning og individuelt valgt outsiderposisjon. Den enkelte kvinneskjebne står i et realistisk historisk lys, men fremstillingen preges likevel av anakronistiske og utopiske trekk. Elstads forfatterskap er i sin helhet opptatt av kvinnespørsmål. I så måte kan en ane et visst slektskap med Sigrid Undset, men innflytelsen fra Olav Duun er også åpenbar.

Handlingen i den fire bind sterke slektshistoriske serien om Innhaugfolket er lagt til 1800-tallet. Bygdenorge strir med uår, matmangel og ringvirkninger av napoleonskrigene. Her beskrives i detalj natur, bygdemiljø, gårdsarbeid, redskaper og skikker. Lesere som besøker forfatterens barndomshjem, farsgården Hestnes på Nordmøre, vil kjenne seg igjen. I Folket på Innhaug står mor og datter i sentrum. Hver på sin måte trosser de folkemeningen. Det er først og fremst kjærlighet og erotikk som får kvinnene til å bryte ut. Oline bærer ugift frem et barn og taper sosial anseelse, men beholder likevel verdigheten. I Margret (1977) følges “lausungens” oppvekst. Margret lider til dels samme skjebne som moren, idet hun får barn med en annen enn sin ektemake. I Nytt rotfeste (1979) står Margrets problematiske ekteskap og forholdet til den “uekte” sønnen i fokus. Veiene møtes (1980) er siste bok i serien, og har handlingen lagt til 1870-årene. Margret forsøker å vinne sin voksne, forviste sønn tilbake. Veien til erkjennelse er tung, sammenbruddet hennes har mye til felles med mer moderne kvinneskikkelser. 1986 ble Elstad belønnet med Den norske Bokklubbens jubileumspris, da medlemmene kåret Folket på Innhaug til sin favorittbok.

Frigjøringsromanene Senere, Lena (1982) og Sitt eget liv (1983) ble også svært populære. Leseren får et tidsriktig bilde av den moderne kvinnekampens ulike faser. Lena følges gjennom ungpikeår fra 1950- til 1970-årene, da hun bryter opp fra et tradisjonelt ekteskap. Som 1980-tallsverk sprenger Lena-romanene ingen tematiske eller språklige grenser. Fortellingen er nøktern og hverdagsrealistisk, og Elstad nådde en stor leserkrets med sitt budskap. Et tiår tidligere ville kanskje prosjektet ha blitt avvist av mange som “radikalt” og “ekstremistisk”. Elstad fikk Takk for boken-statuetten (Bokhandlerprisen) 1982 for Senere, Lena.

I samtidsromanen – for dagene er onde (1985) er Elstad langt mindre forsonende. Også skrivemåten veksler mer. En kvinnes sammenbrudd og galskap kommer som resultat av folks sykelige fordommer og misunnelse. I det trange bygdemiljøet får ondskap, hevngjerrighet og dømmesyke fritt spill. Denne boken hører ikke til lesernes favoritter, kanskje på grunn av den skarpe tonen. Fra et litterært synspunkt kan den imidlertid vurderes som Elstads beste. Den ble filmatisert 1991.

Samtidsromanen Maria, Maria (1988) slo alle opplagsrekorder for en skjønnlitterær roman i Norge på flere tiår. Elstad tar her opp den mulige sammenhengen mellom østrogenbehandling og risiko for hjerneslag. “Legen gav meg en bombe,” sa hun til avisene, og la ikke skjul på at det var sin egen hjerneblødning hun skrev om. Lammelsen, afasien og angsten provoserte frem et gradvis oppgjør med fortiden. I kjølvannet av bokutgivelsen kom en voldsom debatt om hormonbehandling, og Elstad ble flittig brukt som foredragsholder, spesielt for fagfolk innen helse- og sosialfag.

Praktverket Eg helsar deg, Nordmør (1989) ble til på oppfordring fra Det norske Samlaget. Tittelen er inspirert av Petter Dass. Boken har en personlig tone, og Elstads positive tilknytning til “barndommens rike” og den vakre nordvestlandske naturen skinner klart igjennom den mer faktaorienterte fremstillingen.

1993 kom begynnelsen på den historiske romanserien om Julie. Handlingen foregår i tidsrommet fra den første til den annen verdenskrig. I bøkene Julie (1993), Som dine dager er (1995), Lenker (1998) og Fri (2000) følger vi Julie fra begynnelsen av 1900-tallet og utover. Som før tematiserer Elstad kvinneliv i lys av tidens sentrale samfunnsspørsmål. Odel (2003) er en roman om mennesker med sterke bånd til hjemstedet og gården. Med Hjem (2006) skriver Elstad for første gang åpent selvbiografisk, samtidig som romanen er en familiekrønike.

Alle Elstads bøker har kommet i rekordhøye opplagstall. Originaltekstene er utgitt i fra 16 000 til 65 000 eksemplarer, i tillegg kommer billigutgaver og bokklubbutgivelser. Flere av bøkene er oversatt til andre skandinaviske språk samt tysk, ungarsk og latvisk. Enkelte hevder at forfatterskapet befinner seg mellom seriøs og populær litteratur, en diskusjon som ofte oppstår i forbindelse med salgssuksesser.

Anne Karin Elstad var styremedlem i Den norske Forfatterforening 1983–87 og i Norsk Forfattersentrum 1991–97. Hun mottok tildeling av Mads Wiel Nygaards legat 1985 og fikk Halsa kommunes kulturpris 1998.

Verker

  • Folket på Innhaug, 1976
  • Margret, 1977
  • Nytt rotfeste, 1979
  • Veiene møtes, 1980
  • Senere, Lena, 1982
  • Sitt eget liv, 1983
  • – for dagene er onde, 1985
  • Maria, Maria, 1988
  • Eg helsar deg, Nordmør, 1989
  • Julie, 1993
  • Som dine dager er, 1995
  • Lenker, 1998
  • Fri, 2000
  • Odel, 2003
  • Hjem, 2006

Kilder og litteratur

  • Opplysninger fra Anne Karin Elstad 1999
  • HEH 1994
  • H. Nilsen: Stil og struktur i Anne Karin Elstads Margret (1977), Nytt rotfeste (1979), Veiene møtes (1980), h.oppg. UiT, 1984
  • A. Torud: “Legen gav meg en bombe”, i Kvinnejournalen nr. 1/1989
  • R. C. Granaas: “I et blendende, hvitt lysglimt går verden under” (etterord til bokklubbutgaven av Maria, Maria), 1993
  • d.s.: “Konfliktfylt verdighet og enkel varme” (etterord til bokklubbutgaven av Julie), 1995
  • Jan E. Hansen: “Anne Karin Elstad. Den unike alminnelighet”, i Aftenp. 29.7.1995
  • T. Haug: Anne Karin Elstads roman Maria, Maria. Kritikerreaksjoner og litterær offentlighet, h.oppg. UiB, 1997
  • Anne Karin Elstad – et forfatterhefte, 1998

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.