Faktaboks

Anne Evensen Brandfjeld
Anne Marie Evensen Brandfjeld
Født
19. april 1815, Vardal (nå Gjøvik), Oppland
Død
2. januar 1905, Kristiania
Virke
Signekjerring og klok kone
Familie
Foreldre: Husmann Anders Didriksen (f. 1794) og Marte Olsdatter Sæter (f. 1780). Gift 24.6.1849 med arbeidsmann, forpakter og murer Christen Evensen (20.10.1825–30.5.1884), sønn av husmann Even Knudsen og Karen Svendsdatter.

Anne (Evensen) Brandfjeld var Norges mest berømte kloke kone og signekone fra 1860-årene til sin død. I folketellingen 1900 er hun oppført som “lægeraad”.

Annes foreldre var husmannsfolk under Sæter gård ved Mustad på Toten. Hun drog 1841 til Christiania og tok tjeneste som tjenestepike hos juvelér og gullsmed Herman Øyseth (som laget den norske arvefyrstekronen 1846). Med ham fikk hun to sønner utenfor ekteskap 1843 og 1845. 1849 ble hun gift med Christen Evensen.

Anne ble på folkemunne bare kalt “Brandfjeld” etter bostedet, husmannsplassen Ekeberglien ved Brannfjell på Bekkelagshøgda. Senere flyttet hun til Ryenbergveien i skråningen ned fra Ekeberg. De siste 20 årene av sitt liv bodde hun i Konows gate 23.

Anne Brandfjeld ble søkt og rådspurt av mennesker fra alle samfunnslag, mest fra Kristiania, men også av langveisfarende, fra Østlandet og Sørlandet. Hun hadde ingen formell utdannelse, men baserte sitt virke på egne erfaringer og overleverte metoder og ritualer fra folkemedisinen. Som klok kone og signekjerring arbeidet hun langs to hovedlinjer: Dels brukte hun konkrete virkemidler som urter, igler, koppsetting og anbefalinger til levesett (sol, lys, luft), dels brukte hun magiske ritualer, som måling med ulltråd, støping i bly, signing, håndspåleggelse og påkallelse av den hellige treenighets hjelp for å stille diagnose og sykdomshelbredelse. Hun virket også som spåkone; noen mente hun var synsk.

Anne var særlig kjent for sin behandling av rakitt (engelsk syke, “svekk” på folkemunne), som særlig rammet barn i byene der industrialisering, fattigdom, trangboddhet, lite lys og frisk luft og dårlig kosthold preget forholdene. Anne hadde blikk for tidlige symptomer: barna sov mye, var preget av slapphet, hadde vanskeligheter med å sitte og stå oppreist, fikk defekter i legg- og lårben, bekken og rygg. Hun anbefalte at de syke ble tatt ut daglig i frisk luft og sol, holdt innendørs i tåkevær, fikk sjøbad om sommeren, næringsrik mat, tran og tilskudd av urter. Den første norske fagmedisinske beskrivelse av rakitt kom 1886, og sykdommen ble deretter gradvis ansett å være verd legenes oppmerksomhet. I 1920-årene ble det fastslått at rakitt skyldes mangel på vitamin D.

Anne Brandfjeld ble også oppsøkt av folk med smertefulle ledd, hudsykdommer, eksem, håravfall, innvollsorm og kjertelsykdommer. Det ble sagt at pasientene følte ro og trygghet i hennes nærvær, at hun utstrålte en naturlig selvsikkerhet og verdighet. Hun krevde ikke betaling for sine tjenester.

En minnetavle over Anne Evensen Brandfjeld, “signekonenes dronning”, ble avduket på Brannfjell 1998. Det foreligger ingen skriftlige opptegnelser etter henne, det er til og med usikkert om hun kunne skrive. Det vi i dag vet om henne, baseres i første rekke på muntlige overleveringer. I tidligere lokalhistoriske omtaler er det mange feilopplysninger.

Kilder og litteratur

  • J. Flatabø: Anna Brandfjeld, eller hvad den vise kvinde alene visste, 1899
  • T. B. Steen: Det var en annen tid. Skildringer fra Christiania omkring århundreskiftet, 1943
  • O. Nordland: “The Street of “the Wise Women”. A contribution to the sociology of folk-medicine”, i Arv 18/19, 1962/63
  • H. B. Nielson: Byoriginaler, 1966
  • I. Torstenson: Signekjærringer i storbyen, klausulert mag.avh. UiO, 1979
  • O. Bø: Norges kulturhistorie, bd. 5, 1983
  • B. Ø. Bakken og B. Grue: “Anne Brandfjeld – signekonenes dronning”, foredrag januar 1999
  • Internett/Bekkelagshøgda lokalhistoriske forening