I Anne-Lisa Amadous virksomhet gjennom 40 år har forskning og formidling inngått en syntese som er i pakt med de beste tradisjoner innenfor norsk litteraturhistorie. Hun står i fremste rekke som oversetter og utgiver av klassisk og moderne fransk litteratur, og hennes betydning som lærer og veileder for viktige generasjoner av studenter kan vanskelig overvurderes.
Anne-Lisa Amadou vokste opp i Oslo. Etter examen artium studerte hun språk og litteratur, og tok magistergraden i litteraturhistorie 1959 på en avhandling om Charles Swann og hans plass i Marcel Prousts forfatterskap. Dette markerte begynnelsen på en innsats som Proust-formidler som knapt har sidestykke i nordisk sammenheng. I første omgang var innsatsen vitenskapelig, idet Amadou fortsatte den forskningen som lå til grunn for magisteravhandlingen, og 1965 disputerte hun for den filosofiske doktorgrad på avhandlingen Dikteren og hans verk. En studie i Marcel Prousts estetikk. Fra 1964 var hun universitetslektor og fra 1970 dosent i fransk litteratur ved Universitetet i Oslo, en stilling hun hadde til hun tok avskjed 1982.
Parallelt med doktorarbeidet begynte Anne-Lisa Amadou å oversette Prousts banebrytende romanverk. Første del av Veien til Swann ble utgitt 1963, og så kom de andre bindene i en regelmessig rytme, til hele verket var ferdig oversatt i 12 bind, under tittelen På sporet av den tapte tid, 1992. For denne bedriften høstet Anne-Lisa Amadou stor og velfortjent ros og ble dessuten tildelt flere priser: Bastianprisen og Riksmålsforbundets oversetterpris 1981, Fritt Ords Honnør 1984, Det Norske Akademi for Sprog og Litteraturs litterære pris 1989 og Norsk kulturråds oversetterpris 1990. Hun har dessuten oversatt og utgitt tre gravtaler av Bossuet og et utvalg av Mme de Sévignés brev til sin datter.
Anne-Lisa Amadous virksomhet som dosent falt i en periode der interessen for fransk litteratur og litteraturvitenskap var økende blant både studenter og forskere. Med sin åpenhet overfor nye teorier og nye forfatterskap og med sin menneskelige varme og sjenerøsitet bidrog hun vesentlig til at franskfaget ved Universitetet i Oslo kunne føre videre tradisjonen fra Peter Rokseths tid som ett av landets mest stimulerende litteraturvitenskapelige miljøer. Hun fikk en rekke talentfulle elever som etter hvert skulle komme til å bekle viktige akademiske stillinger i fransk og allmenn litteraturvitenskap; hun veiledet studenter og stipendiater med interesser i så forskjellige retninger som Molière, Nerval og Nathalie Sarraute; og ikke minst er det hennes fortjeneste at så mange av hennes kvinnelige elever ble rekruttert til litteraturvitenskapelige toppstillinger.
Proust var Anne-Lisa Amadous sentrale interesse både som forsker og som formidler. Men hun bidrog også innenfor andre tildels svært forskjellige felter. 1970 gav hun ut en bok om Molières verk, Tartuffes ansikt og andre essays om Molière. Hun skrev avsnittet om fransk litteratur i mellomkrigstiden i Verdens litteraturhistorie (1974), og 1978 kom en samling studier i fransk romankunst fra 1800- og 1900-tallet, Omkring Marcel Proust. Elleve franske romanstudier. Hennes siste litteraturvitenskapelige arbeid (1994) handler om Sigrid Undset: Å gi kjærligheten et språk. Syv studier i Sigrid Undsets forfatterskap.
Anne-Lisa Amadou var medlem av Det norske Videnskaps-Akademi og av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Hun mottok den franske æresbevisningen Les Palmes académiques.