Anna Colbjørnsdatter Ramus

Prestekone. Foreldre: Sogneprest Colbjørn Torstensen Arneberg (1628–1720) og Johanne Jacobsdatter Kraft (død 1673). Gift 8.2.1682 med magister, sogneprest Jonas Danielsen Ramus (1649–1718). Halvsøster av Hans Colbjørnsen (ca. 1675–1754) og Peder Colbjørnsen (1683–1738); farfars søster til Jacob Edvard Colbjørnsen (1744–1802), Christian Colbjørnsen (1749–1814) og Edvard Røring Colbjørnsen (1751–92).

Når Anna Colbjørnsdatter minnes som en av norgeshistoriens få kvinnelige helter, skyldes det hennes befatning med det som ble hetende “Svenskelaget” på Norderhov prestegård 29. mars 1716.

Anna Colbjørnsdatter var datter av sognepresten Colbjørn Arneberg i Sørum. Fødselsåret hennes er usikkert, 1665 eller 1667, men hun var i alle fall ung da hun 1682 ble gift med farens kapellan Jonas Ramus, som da var 33 år gammel. 1690 fikk Ramus Norderhov sognekall og flyttet dit med kone og fem barn.

I mars 1716 var Christiania besatt av Karl 12s tropper. Under ledelse av general B. H. von Lützow hadde forsvaret tatt stilling på Gjellebekk i Lier, hvor et svensk angrep ble stanset. Karl 12 sendte en tropp med ca. 600 mann under ledelse av oberst Axel Löwen via Hadeland og Ringerike for å falle Lützow og Gjellebekk-stillingen i ryggen. Den svenske styrken ankom Norderhov henimot klokken ti om kvelden lørdag 28. mars. Presten var syk, giktbrudden og sengeliggende, så det ble Anna Colbjørnsdatter som tok imot obersten med følge.

Det er flere historier om hva som skjedde på prestegården og Annas rolle i det. Den populære versjonen er at hun trakterte svenskene så vel og rikelig at de nærmest ble kampudyktige. Hun skal også ha fått smuglet ut en melding til en norsk styrke som var kommet til Stein i Hole. Klokken halv tre om natten angrep den norske styrken og overrumplet svenskene fullstendig. Etter et par timer kom det forsterkning under oberst J. W. Øtken, som var kommet fra Gjellebekk, og den svenske styrken ble ettertrykkelig slått. 42 falne svensker og omkring 140 fanger oppgis etter trefningen. Resten flyktet tilbake til Christiania.

I samtidige rapporter og kilder nevnes Anna ikke med et ord. Men handlingen hun ble berømt for, var ikke av en slik art at den ville bli nedfelt i skriftlige kilder. En kildekritisk gjennomgang gjør ikke hennes rolle mer presis, men gir en dårligere historie. En undervurderer kanskje litt for mye hennes gjestfrie innsats hin kveld på prestegården. En mett, tilfreds og kanskje brennevinspåvirket fiende er mindre årvåken og kampvillig enn en som er sint og sulten. Nettopp i det ligger det en rimelig anerkjennelse av hennes patriotiske innsats, nemlig å gjøre fienden så sikker og trygg at han ikke var forberedt på fare.

At hennes halvbrødre var Peder og Hans Colbjørnsen, som samme år ble berømte for sin innsats under forsvaret av Fredrikshald, bidrog sikkert til hennes status som kvinnelig helt i rikshistorien. En innførsel i kallsboken for Norderhov fra 1733 nevner bare at fienden fikk “Aftens-Mad som Magr. Jonas og Kiæreste lod tilbære og give dem, sampt øll og brændevijn”. Da levde Anna fremdeles på Gudsgården, hvor hun hadde en pensjon fra sogneprest Rosing.

En hovedkilde til hennes ry er Ole Mallings bok Store og Gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere (1777), hvor fortellingen om Anna som lurte svenskene i bakhold første gang ble publisert. Boken kom i flere opplag og ble oversatt til tysk, fransk og engelsk. Mallings beretning finnes gjengitt i folkebøker, skolebøker, dikt og skuespill. Ganske sikkert har det også vært muntlig tradisjon omkring hendelsen. Prestegården er i dag Ringerikes Museum, og beretningen om prestefruen fortelles til alle besøkende. Kulehull i veggene i “svenskestua” er en stor attraksjon.

Anna Colbjørnsdatter overlevde alle sine barn. Da hun døde 1736, omkring 70 år gammel, hadde hun 12 oldebarn. Sønnen Daniel overtok prestekallet etter farens død 1718. Fire år senere fikk han tilslaget da staten solgte alle sognets kirker på auksjon. Han døde 1727 og Anna Colbjørnsdatter arvet sønnen. Hun ble da eier av alle kirkene på Ringerike og satt med dem til hun døde.

Ekteparets balsamerte legemer finnes i krypten under Norderhov kirke, hvor de to kunne beskues under glasslokk inntil 1960-årene, da krypten ble stengt for publikum.

Conradine Dunker konkluderer i sine erindringer: “Iøvrigt hvad Anna Ramus angaaer, da lad kun hendes Navn udslettes af Historiens Aarbøker, – Mindet om hende vil aldrig forgaae. Clio er Historiens Musa, men hendes saavel som alle Musers Moder er Mnemosyne”. Hun kjente vel til kritikken som var reist mot Mallings fremstilling, men hun hadde historien muntlig overlevert fra folk hun stolte på.

Kilder og litteratur

  • Avskrifter av kallsboken for Norderhov 1733, i Ringerike 1964–65
  • O. Malling: Store og Gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere, København 1777
  • C. Dunker: Gamle dage. Erindringer og tidsbilleder, 1909
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • Th. Bull: Slekten Colbjørnsen i Sørum,1941
  • P. R. Sollied: “Nogen oplysninger om Solørslektene Arneberg, Arntzen og Colbjørnsen”, i NST, bd. 9, 1944, s. 1–20 og 90–102
  • A. B. Bang: “Jonas Ramus og Anna Colbjørnsdatter”, i Ringerike 1966–67
  • A. Eriksen: “Den Nordehougs mandige Qvinde”, i Tradisjon 21, 1991

Portretter m.m.

  • Portrett av ukjent kunstner, u.å.; Norderhov kirke

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.