Faktaboks

Annæus Schjødt
Født
7. mars 1888, Kristiania
Død
12. oktober 1972, Oslo
Virke
Jurist
Familie
Foreldre: Regjeringsadvokat Annæus Johannes Schjødt (1857–1923; se NBL1, bd. 12) og Laura Marie Rømcke (1860–93). Gift 24.10.1914 med Hedevig Petersen (10.6.1892–31.10.1966), datter av plantasjeeier på Sumatra Johan Fredrik Petersen (1865–1901) og Miriam Maxwell. Far til Annæus Schjødt d.y. (1920–).
Annæus Schjødt D.E.

Annæus Schjødt d. y. fotografert under straffesaken mot Vidkun Quisling august 1945.

Annæus Schjødt D.E.
Av /NTB Scanpix ※.

Annæus Schjødt var en av sin tids mest respekterte skrankeadvokater, med praksis som spente fra forretningsjus til injuriesaker. Hans varige plass i norsk rettsliv skyldes likevel først og fremst rollen som aktor i den historiske Quisling-saken.

Schjødt var av juristfamilie. Tre brødre ble alle høyesterettsadvokater som faren. Annæus, den mellomste, tok examen artium 1907 og ble cand.jur. 1911. Etter 20 år i firmaet Bredal, Christiansen & Fougner, hvor han førte flere krigsforsikringssaker etter 1918, samt gullklausul-saken i 1930-årene, startet han 1936 egen forretning i Oslo. Han stod ved det tyske overfall 1940 på høyden av sin karriere.

Snart kom Schjødt og hans hustru inn i illegalt arbeid gjennom “2A”, en av de mest aktive og pågående motstandsgruppene i Oslo, og våren 1942 måtte de flykte til Sverige. Her ble Schjødt straks beordret som sjef for legasjonens flyktningkontor, en stilling han fylte med stor dyktighet til tross for de meget vanskelige forhold. Frustrasjonene blant de norske i Sverige som ville videre til Storbritannia var store, samtidig som flyktningstrømmen økte på.

Schjødt omorganiserte kontoret og fikk ordnet med kjøp av Kjesäter herregård, som ble utbygd til effektivt mottak for alle norske. Også prosedyrer for flyktningenes ferd fra grensen til endelig oppholdssted – som regel arbeidsleir – ble etablert. Samarbeidet mellom det raskt voksende flyktningkontoret og legasjonens ledelse var imidlertid ikke godt. Konfliktene økte ved at fru Schjødt fortsatte å opprettholde de illegale forbindelsene til Norge gjennom legasjonens såkalte Idrettskontor, et skalkeskjul for 2As agenter i Stockholm. Virksomheten ble ansett som hyperaktiv og risikabel, også av regjeringen Nygaardsvold, som foretrakk å hente ekteparet over til London høsten 1943 for å unngå ytterligere skandaler i det betente emigrantmiljøet i Stockholm.

I London ble Schjødt sjef for det nyetablerte Norges Luftfartstyre, som skulle forberede den sivile luftfart etter krigen. I tillegg ble han oppnevnt av Justisdepartementet til å behandle utkastet til nye straffebestemmelser mot landssvik med tilhørende utkast til rettergangsbestemmelser som man 1944 mottok fra hjemmefrontledelsen. Disse forslagene ble nøye gjennomgått av et utvalg ledet av Schjødt (London-utvalg I og II), som la noe større vekt på rettssikkerhetshensynet enn hjemmefronten hadde gjort, bl.a. ved å begrense bruken av forelegg, før de på slutten av krigen ble lovfestet som provisoriske anordninger. Gjennom sitt lovarbeid fikk Schjødt spesielle kvalifikasjoner til å ta hånd om aktoratet i noen av de største landssviksakene etter frigjøringen, først og fremst lagmannsrettssaken mot Quisling august–september 1945.

I de 10 dager forhandlingene varte, fremstod Schjødts aktorat som forbilledlig inkvisitorisk, men også som ryddig og velordnet i betraktning av de mengder dokumenter fra tyske arkiver som under forhandlingene hauget seg opp på rettens bord. Det var Schjødts linje å frakjenne Quisling enhver idealitet ved å søke å avkle ham som maktsyk, egoistisk, ufølsom og tyvaktig – det siste ved å opprettholde tiltaleposter om tyveri av møbler og sølvtøy fra Slottet m.m., ved siden av de tunge forræderi- og drapsanklager. Linjen lyktes langt på vei, med god hjelp av lagmannens eksaminasjon. “Den norske førermyte er falt sammen i løgn og ynkelighet,” slo Schjødt fast i sin sluttprosedyre. Tiltaltes virke var, sa han, et sammenhengende forræderi motivert av ærgjerrighet og maktsyke og gjennomført med en “utrolig opportunisme”. Vel kunne Quisling ha hatt visse ideer om sin egen misjon, men “ingen utflytting til en annen idéverden bringer en mann til frihet for straffansvar”. Påstanden om dødsstraff ble enstemmig tatt til følge av lagretten og igjen i Høyesterett i oktober 1945.

Schjødt førte også aktoratet mot NS-ministrene Irgens og Stang, men nå etter en mindre inkvisitorisk linje, idet han under saken frafalt den opprinnelige påstand om dødsstraff for Stang, som fikk livstid, mens Irgens slapp med 7 år i lagmannsretten, senere omgjort av Høyesterett til 15 års fengsel. At Schjødt kunne se nyansert på forholdene under okkupasjonen kom ikke minst frem i hans forsvarsskrift for Stortingets presidentskap for den måten de hadde gjennomført riksrådsforhandlingene med tyskerne på 1940. Undersøkelseskomisjonen la her opp til et ansvar som glatt kunne ha resultert i riksrett, om ikke Schjødts forsvar hadde manet til forståelse for den situasjon man befant seg i etter Frankrikes fall 1940, som nå etter krigen var behendig glemt. Hans angrep på kommisjonens “stemningsbetonte” anklager var den gang modig tale. Han tok også på seg gjenopptakelsessaken til den sterkt belastede NS-kvinnen Halldis Neegård Østbye, som var blitt dømt på tvilsomt grunnlag 1946.

I mange år etter krigen fortsatte Schjødt å prosedere saker med “usedvanlig skarp og klar hjerne”, som høyesterettsjustitiarius Emil Stang sa, og han fulgte den rettslige utvikling med interesse. På sin 80-årsdag fant han tiden inne til å advare mot utviklingen i familieretten, spesielt i barnefordelingssaker, som han forutstå ville føre til mer uvennskap og økt bitterhet mellom det økte antall fraskilte i samfunnet.

Annæus Schjødt ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1965.

Verker

  • Riksrådsforhandlingene i 1940. Fremstilling utarb. til Stortingets protokollkomité etter oppdrag fra de medlemmer av Stortingets presidentskap av 1940 som var i Norge under okkupasjonen, 1947
  • Beredskapslovgivningen. Foredrag i Den norske sakførerforening 2. okt. 1950, 1950

Kilder og litteratur

  • Stud. 1907,1932, 1957
  • Straffesak mot V. A. L. J. Quisling, 1946
  • E. Stang: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • P. Hartmann: Bak fronten. Fra Oslo og London 1939–45, 1955
  • Om landssvikoppgjøret, Justisdep. 1962
  • HEH 1968
  • O. K. Grimnes: Et flyktningesamfunn vokser fram, 1969

Portretter m.m.

  • Tegning av Per Krohg, fra Quislingprosessen, gjengitt i Dagbl. august 1945