Anja Breien er filmregissør og et sentralt navn i norsk film. Særlig kjent ble hun gjennom filmen Hustruer.
Hun er født og oppvokst i Oslo; faren var forfatteren Hans Breien. Hun var interessert i kunst og litteratur, og ble medlem av Lauritz Johnsons “Åndeklubb”, en leseforening for ungdom hvor bl.a. lyrikeren Jan Erik Vold var med. Svensk film blomstret i 1950-årene, og Bergmans Det sjunde inseglet (1956) og Smultronstället (1957) ble betydningsfulle kinoopplevelser, likeledes Truffauts debutfilm På vei mot livet (Les Quatre cents coups, 1959).
Etter artium fikk hun en filmjobb som skript på Nils R. Müllers spillefilm Det store varpet (1960). Samme år hadde hun et studieopphold i Frankrike for å lære språket. Deretter tok hun fransk mellomfag på Universitetet i Oslo, og 1962 fikk hun fransk statsstipend og kom inn på den kjente filmskolen Institut des Hautes Études Cinématographiques (IDHEC) i Paris. Studiet var teoretisk anlagt, og Breien benyttet anledningen til å se mye film. Hennes hovedoppgave ved avslutningen av studiet 1964 var Den visuelle fantasi i svensk film. Hjemme igjen arbeidet hun bl.a. som skript på Henning Carlsens Sult (1966) og som regiassistent på hans Mennesker mødes og sød musikk opstår i hjertet (1967).
Hennes første oppgave som regissør var kortfilmen Vokse opp. Den var basert på middelaldersagnet om Jostedalsrypa, jenta som blir alene etter at bygdesamfunnet bukker under for Svartedauden, og var en del av Norsk Films debutantprosjekt Ungdom 67. Breien har siden laget de fleste av sine filmer for dette selskapet. Breiens del ble tatt opp sommeren 1967, og – etter at de to andre regissørene, Egil Kolstø og Espen Thorstenson, hadde fullført sine episoder – lansert under fellestittelen Dager fra 1000 år (1970). I mellomtiden hadde hun laget den kontroversielle kortfilmen 17. mai – en film om ritualer (1969), en satire over nordmenns ha-stemte grunnlovsfeiring. Ansikter (1971) var en kortfilm om ansikter i Edvard Munchs malerier med utgangspunkt i et dikt av Poul Borum. Filmen var Jan Garbareks debut som filmkomponist, og de har også samarbeidet siden. Hennes første helaftens spillefilm ble Voldtekt (1971), etter et manus av Per Blom og henne selv, hvor filmens tittel ikke bare står for den forbrytelsen hovedpersonen er beskyldt for, men også for hans skjebne som kasteball i rettssystemet. I hovedrollen gjorde Svein Sturla Hungnes sin filmdebut.
Breiens spillefilm nummer to ble en av de mest bemerkede og analyserte i norsk filmhistorie. Hustruer (1975) skildrer tre kvinner som slår seg løs etter et treff med gamle skolekamerater, og ble til med utgangspunkt i Jenteloven, et teaterprosjekt med kvinnepolitisk vinkling på Nationaltheatret, hvor både Breien og de tre hovedrolleinnehaverne, Frøydis Armand, Katja Medbøe og Anne Marie Ottersen, hadde deltatt. Filmen, en feministisk, munter, selvironisk motpol til John Cassavetes' film Ektemenn (Husbands, 1970), ble til ved at de fire samarbeidet om manus. Filmen vakte oppsikt i en tid da kvinnefrigjøringen stod på dagsordenen, og ble en kinosuksess. Den fikk to oppfølgere med ti års mellomrom, i 1985 (Amandapris) og 1996, hvor de tre hovedpersonene møtes igjen og på nytt deler sine erfaringer med hverandre.
Med denne filmen var Breien etablert som en av våre sentrale filmregissører. Regien på Den allvarsamma leken (1977), etter Hjalmar Söderbergs roman, overtok hun etter Per Blom som hadde fått sykdomsforfall, og laget en kritikerrost studie av et kjærlighetsforhold fra århundreskiftets Stockholm. Filmen la sterkere vekt på den kvinnelige hovedpersonen enn hos Söderberg. Deretter laget Breien de to filmene som mest har bidratt til hennes internasjonale ry, både gjennom oppmerksomhet på festivaler og distribusjon til mange land. Arven (1979) skildrer en familie som arver en velstående slektning, og hvordan prosessen splitter familien og bringer ut de dårligste egenskapene hos familiemedlemmene. Denne skildringen av borgerlig materialisme fikk oppmerksomhet ved filmfestivalen i Cannes hvor den deltok i hovedprogrammet. Forfølgelsen (1981) er en kjærlighetshistorie henlagt til norsk middelalder. Her skildres hvordan en kvinne blir satt under press av øvrigheten på grunn av sin selvstendighet, og hvordan hun til slutt forfølges som heks. Filmen fikk en hedersbevisning ved filmfestivalen i Venezia.
Papirfuglen (1984), skrevet i samarbeid med Knut Faldbakken, var en visuelt stilsikker thriller, om en kvinne som leter etter hemmelighetene bak farens død. I Smykketyven (1990), hvis manus ble til i samarbeid med psykologen og forfatteren Carl-Martin Borgen, skildres en manns livskrise, og hvordan han i denne situasjonen forholder seg til kvinnene som omgir ham. Trollsyn (1994), en helaftens spillefilm om Jostedalsrypa, var manus og prosjekt Breiens, men hun overlot regien til Ola Solum. Den poetiske kortfilmen Solvorn (1997) er bygd på fotografier som Breiens farmor, Andrea Breien, har tatt i Luster i Sogn, fotografier som viser et bemerkelsesverdig, i samtiden helt uoppdaget, talent.
Anja Breien har også virket som teaterregissør, med debut med en oppsetning av Paul Osbornes Sommersolverv på Den nationale scene i Bergen 1982.