Andreas Paulson

Bankfunksjonær og kritiker. Foreldre: Kontorsjef og politiker Olav Paulssøn (1822–96) og Anna Kristine Christofa Hagerup (1824–1917). Gift 27.10.1888 med Amalia Marie Geist (f. 13.8.1863), datter av blikkenslager Christian Martin Geist (f. 1830) og Bertha Lucie Ingebrigtsen (f. 1836) (utvandret til USA 1888).

Andreas Paulson var en av arbeiderpressens mest kjente litteratur-, musikk- og teaterkritikere. Spesielt som teateranmelder vant han respekt langt utenfor arbeiderbevegelsens rekker. Hans innsats for å fremme interessen for litteratur og kultur blant arbeidsfolk var betydelig.

Faren var husmannssønn og ble 1855 lensmann i Jølster. En periode var han 2. suppleant til Stortinget. 1860 flyttet han til Bergen, ble dampskipsekspeditør og kontorsjef i Nordre Bergenhus amts dampskipsselskap og satt flere år i Bergen bystyre.

Etter en periode som kontorist og deretter en ufullendt artium oppholdt Andreas Paulson seg 1885–86 i Kristiania. Der kom han i kontakt med bohembevegelsen og arbeiderbevegelsen og knyttet seg til den siste. 1887 var han i Berlin og reiste deretter hjem til Bergen, hvor han ble boende resten av livet. Han arbeidet i broren Ragnvald Paulsons bokhandel før han 1898 ble assistent i Norges Banks bergensavdeling. Fra 1901 til han gikk av for aldersgrensen 1929, var han bokholder i banken.

Som 15-åring så Paulson Peer Gynt og ble lidenskapelig opptatt av teater. “Teateret evner å bringe mig større og dypere glede enn nogen annen kunst, har aldri forlat mig og kan ikke forlate mig,” skrev han mange år senere. 1895 begynte han som litteratur- og teateranmelder i den sosialistiske avisen Arbeidet, hvor han fra 1898 også var musikkanmelder. Ved siden av sitt arbeid som bokholder skrev han anmeldelser i avisen frem til 1929, også etter at den var blitt organ for Norges kommunistiske parti. Fra 1929 til avisen ble forbudt 1942, var han fast medarbeider i Bergens Arbeiderblad og opprettholdt helt til sin død tilknytningen til avisen. Bortsett fra de første årene i Arbeidet benyttet Paulson alltid signaturen A.P.

Paulson var kjent som en subjektiv kritiker. Vennen Johan Falkberget kalte ham “stemningskritiker”. Likevel fikk han stor betydning for flere forfattere, ikke minst Falkberget.

Paulson var politisk engasjert og la aldri skjul på sin sosialistiske grunnholdning. Han deltok imidlertid ikke i partipolitisk virksomhet og skrev lite om konkrete politiske spørsmål. I stedet var han en kulturell oppdrager og veileder. Ved siden av Fernanda Nissen var han den medarbeideren i norsk arbeiderpresse som sterkest bidrog til å fremme interessen for kunst og litteratur i arbeiderbevegelsen og blant arbeiderne. Paulsons kanskje mest praktisk-politiske skrift var heftet Hvad skal Arbeiderne læse?, hvor skjønnlitteraturen hadde en sentral plass.

Paulson var overbevist om kulturens betydning både i dagliglivet og i kampen for sosialismen. Som mange andre av sin generasjons sosialdemokrater stod han for et nærmest økonomistisk og deterministisk syn på “loven om klassekampen”, samtidig som han betraktet sosialismen som en “kulturvækker” og en forutsetning for den enkeltes utfoldelse. Den sosialistiske tenkemåte var sjelden påtrengende i hans anmeldelser.

Som kritiker var Paulson respektert langt utenfor arbeiderbevegelsens rekker. Han var medlem av tilsynsutvalget for Bergens offentlige bibliotek 1912–37 og for Birkelands sogns folkeboksamling 1916–46 samt litterær konsulent ved Den nationale Scene i Bergen 1928–33.

Paulsons bok Komediebakken og Engen. Femti års teatererindringer ble av forlegger Harald Grieg karakterisert som “en av de nydeligste kjærlighetserklæringer til teatrets kunst som noensinne er skrevet”. Fra 1919 var Paulson medlem av Riksmålsvernet. Han skrev også en rekke biografier til 1. utgave av Norsk biografisk leksikon.

Paulson ble også kjent for sine humoristiske petiter, Ulricksen, på bergensdialekt. De første ble publisert i vittighetsbladet Hvepsen, den siste i Bergens Arbeiderblad få dager før han døde.

Harald Beyer har karakterisert Andreas Paulson som “en uavhengig individualist, en impulsiv og respektløs opposisjonsmann, en rummelig personlighet med adskillig sans for humor”. I arbeiderbevegelsen ble han etter et langt liv hyllet med honnørordet “plikttro”, men det var nok heller glede enn plikt som var drivkraften bak Paulsons lange virksomhet som kulturformidler.

Verker

    Et utvalg

  • Hvad skal Arbeiderne læse?, 1914
  • Fra Thomas More til August Bebel, 1918
  • Tanker og tænkere, 1919
  • Komediebakken og Engen. Femti års teatererindringer, 1932

Kilder og litteratur

  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • J. Falkberget: “A. P.”, i I vakttårnet, 1936
  • H. Beyer: biografi i NBL1, bd. 19, 1949
  • HEH 1950
  • Andreas Paulson 90 år, festskrift, Bergen, 1951
  • omtaler og nekrologer i AAB

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.