Andreas Norland

Pressemann. Foreldre: Redaktør Realph Immanuel Ottesen Norland (1903–63) og farmasøyt Aasta Sigrun Sæther (1903–68). Gift 10.9.1959 med journalist Sonja Hammer (17.3.1934–), datter av redaksjonssekretær Øistein Hammer (1903–72) og Frida Wang (1908–89).

Som reflektert pressemann og fremgangsrik redaktør og “avismaker” har Andreas Norland etter tur ledet og preget tre av Norges største aviser.

Etter examen artium 1953, befalsskole, filologiske studier og Journalistakademiet 1955–56 gikk han inn i den viktigste av all presseutdannelse, arbeidet i en lokalavis. Som journalist i Tønsbergs Blad, hvor hans far, Realph Norland, var redaktør, arbeidet han med lokalstoff, noe som gav ham syn for mangfoldet i samfunnslivet og betydningen av pressen som ansvarlig informasjonskanal. 1963 kom han til Aftenpostens politiske redaksjon, hvor hans konservative grunnholdning og hans pressefaglige etikk styrket avisens troverdighet i en politisk turbulent tid.

1973 ble Norland redaksjonssekretær (desksjef) i Verdens Gang, men allerede året etter ble han hentet til stillingen som sjefredaktør i Adresseavisen i Trondheim. Adresseavisen hadde på dette tidspunkt investert tungt i en avansert presse for fargetrykk, og det ble Norlands oppgave å gjennomføre en profesjonell kombinasjon av tekst og bilde i en ny type layout, og samtidig styrke avisens anstrengte økonomi. I dette arbeidet kom det som senere skulle vise seg å være hans største styrke som sjef, til syne: en uvanlig evne til å inspirere medarbeidere til målrettet teamwork og til å gi romslig plass for deres innsatsvilje og kompetanse. Hans medredaktør Fridtjof Åldstedt gav ham stor støtte, og resultatet ble ikke bare stigende opplag, men også faglig heder ved at medarbeiderne i ett og samme år vant både Narvesenprisen og Hirschfeldprisen.

Etter tre år i Trondheim fulgte Norland oppfordringen fra Schibsted-konsernet om å vende tilbake til hovedstaden og overta stillingen som sjefredaktør i Verdens Gang. Avisen var i kraftig vekst, men uten at gamle rutiner og holdninger hadde tilpasset seg og blitt satt i system. Norland fikk med seg Tim Greve som politisk redaktør, mens han selv konsentrerte seg om å bygge opp redaksjonen slik den nesten eksplosjonartede vekst krevde. Igjen kom hans tillitskapende evner til sin fulle rett innad i redaksjonen, samtidig som han utad klarte å bevare avisens preg som et produkt “man kunne ta med seg hjem”.

1987 besluttet Schibsted-konsernet å opprette en lokalavis for Oslo. Andreas Norland påtok seg med glede å bygge den nye avisen, som han mente byen fortjente og trengte i tillegg til sine mange riksdekkende medier. Etter bare et snaut år, på et tidspunkt da Norland mente at lønnsomheten for Osloavisen var innen synsvidde, fikk imidlertid de finansielle betenkeligheter overtaket, og avisen ble nedlagt. Norland fortsatte i Schibsted-gruppens direksjon, som han hadde vært medlem av siden 1977, og 1983–2002 var han også styreformann i Schibsteds Forlag A/S.

I Aftenposten hadde en ulmende konflikt mellom styret og sjefredaktør Egil Sundar tilspisset seg, og 1989 ble Norland bedt om å overta. Igjen ble det kalt på hans pressefaglige og tillitskapende evner, og balansen både til styret og medarbeiderstaben ble snart gjenopprettet. I tråd med hans pressefilosofi ble avisens slagord “solid bakgrunn for egne meninger” den redaksjonelle ledetråd: Det skulle være sant det som stod der, og avisen skulle som profesjonell iakttaker gjengi hva som faktisk hadde foregått. Avisens meninger skulle forbeholdes lederartikler og balanserte kommentarer.

Selv om Andreas Norland i lange perioder primært har vært “avismaker”, er han et utpreget skrivende menneske. Ved siden av pressearbeidet har han skrevet Hårde tider, en innsiktsfull og dyptpløyende beretning om Fedrelandslagets rolle i mellomkrigstidens politikk. Sitt ukuelige humør har han gitt fritt spillerom i to kriminalromaner fra det politiske miljø og som kåsør og tekstforfatter i NRK; romanen Mord i Stortinget ble også dramatisert og sendt som hørespillserie i Radioteatret 1982. Hans muntre bemerkninger huskes av mange, innen avisverdenen ikke minst hans “Hunden ligger ofte begravet på redaktørens bord”.

Andreas Norland har hatt verv i flere av pressens organisasjoner, bl.a. viseformann i Pressens Faglige Utvalg 1972–74, i Norsk Redaktørforening 1978–80 og i Den Konservative Presses Forening 1991–2001. Han er styremedlem i det Schibsted-eide Svenska Dagbladet i Stockholm fra 1999. Etter at han gikk av som sjefredaktør i Aftenposten 1994, har han på oppdrag arbeidet med Schibsted-konsernets historie.

Verker

  • Rutebiltrafikken på Nøtterøy og Tjøme gjennom 50 år, Tønsberg 1961
  • Stokke sparebank 100 års jubileum 1865–1965, Stokke 1965
  • Ja til Europa?, 1967
  • Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk, 1973
  • Bravo, bravo eller Da valgåret gikk i spinn. Et ukontrollert lystspill, 1977
  • Mord i Stortinget, 1981
  • Finansministeren er myrdet, 1982
  • Hovedstadens Høyre, 1984
  • Hvem Hva Hvor 1905 (sm.m. P. G. Damsgaard og S. B. Hennum), 2005
  • Tiden på Engø gård, 2006

Kilder og litteratur

  • L. Løken og Ø. Gloppestad: portrettintervju med Andreas Norland i Vårt Land 20.10.1981
  • P. E. Hegge: portrettintervju i Aftenp. 29.8.1987
  • E. Rafto: portrettintervju i BTid. 24.3.1990
  • HEH 1994
  • M. Eide: Blod, svette og gledestårer, 1995

Portretter m.m.

  • Tegninger av Ulf Aas i Aftenp. 9.5.1985 og 29.8.1987

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.