Anders Porsanger

Prest og språkforsker. Foreldre: Sjøsame Anders Henriksen og Berit Mortensdatter. Gift 12.11.1764 i Trondheim med Anna Catharina Hagerup (død 10.10.1780), datter av pakkhusskriver Olsen.

Anders Porsanger var den første norske same som tok universitetsutdanning. Han virket som misjonær i Øst-Finnmark og senere som menighetsprest i Trondheim og Vadsø.

Professor Knut Leem ved Seminarum lapponicum i Trondheim, som skulle utdanne prester til å betjene den samisktalende befolkningen i Norge, var blitt lovt økonomisk støtte til å lønne en ung same fra Finnmark som “språkmester”, dvs. en blanding av informant og assistent for professoren. Prost Johan Falch i Vest-Finnmark fikk i oppdrag å peke ut den riktige kandidaten, og han valgte konfirmanten Anders Porsanger, som han deretter gav noen måneders ekstra undervisning i prestegården.

Høsten 1752 kom Porsanger til Trondheim for å ta opp arbeidet som språkmester, og han ble samtidig innskrevet som elev ved katedralskolen i byen. Her ble han innplassert i samme lektie (klasse) som en slektning av rektor Gerhard Schøning. Dette førte til en kompetansestrid mellom rektoren og trondheimsbiskopen Fredrik Nannestad, der rektor ønsket å markere sin myndighet (jfr. Knut Leem). Schøning var dessuten preget av sitt generelle syn på samer: Fra sin egen oppvekst i Lofoten kjente han sjøsamene, som han mente hadde innvandret til Norge lenge etter den norrøne befolkning, og han var for øvrig av den oppfatning at samene burde lære seg å tale og skrive dansk.

Porsanger gjorde det godt som elev på katedralskolen. Han ble dimittert til universitetet i København 1758, der han samme år tok baccalaureus-graden. 1761 tok han teologisk embetseksamen og holdt sin dimisspreken på dansk. Studieoppholdet i København ble finansiert av Misjonskollegiet, og under oppholdet oversatte Porsanger, sammen med Mikael Baade, de tre Johannesbrevene i Bibelen fra dansk til samisk (1760) på oppdrag fra kollegiet.

Etter eksamen ble Porsanger kalt til misjonær i Varanger. Ved juletider 1761 kom han til Trondheim på vei til Øst-Finnmark. Reisen videre nordover ble utsatt, og april 1762 ble han ordinert til prest av biskop Gunnerus i domkirken. Biskopen ønsket egentlig å beholde ham i Trondheim som amanuensis for professor Leem, men det fantes ikke lønnsmidler til en slik stilling.

September 1762 kom Porsanger til Varanger og bosatte seg i Nesseby. Kildene forteller lite om hans misjonsvirksomhet de neste to årene. I et brev til Misjonskollegiet februar 1764 hevder han meget sterkt behovet for en ABC og en katekisme på samisk.

I løpet av 1763 ble det arbeidet for å skaffe en stilling til Porsanger i Trondheim, og april 1764 ble han utnevnt til prest ved Trondhjems Hospital og adjunkt ved Seminarium lapponicum. Hospitalet hadde også tidligere hatt forpliktelser overfor lappeseminaret: Helt siden 1752 hadde hospitalsprestene måttet binde seg til årlig å gi 200 riksdaler av sin lønn til Knut Leem og hans virksomhet. Bidraget ble nå formalisert ved at Porsanger gikk inn i full stilling som hospitalsprest samtidig med at han ble lønnet som adjunkt av Misjonskollegiet. Han ble stående i denne dobbelstillingen til 1769, da han ble kalt til København av kollegiet, som ville ha hans vurdering av om man skulle bruke det ungarske alfabetet i det samiske leksikonet som var under produksjon.

Bakgrunnen var at to ungarske jesuittpatere under et besøk i Øst-Finnmark sommeren 1769 hadde oppdaget at samisk – i likhet med ungarsk – hadde finsk-ugriske røtter. Da de kom til København på hjemturen, hevdet patrene bestemt at det ville være en fordel om det ungarske alfabetet ble brukt til å transkribere samisk. Professor Leem var imot å bruke ulike alfabeter i dansk og samisk, men juli 1770 leverte Porsanger til Misjonskollegiet en betenkning på 17 foliosider, hvor han i hovedsak sluttet seg til patrenes forslag. Leem fikk likevel støtte for sitt syn uten videre diskusjon.

Som adjunkt og hospitalsprest i Trondheim forsøkte Porsanger uten hell å sikre seg suksesjon i Leems professorat. I København gjorde han igjen et mislykket forsøk på det samme. Han hevdet at Seminarium lapponicum burde kunne flyttes til hovedstaden om han ble leder. Forholdet mellom professor Leem og Porsanger var blitt svært anspent etter at sistnevnte kom tilbake til Trondheim 1764. Biskop Gunnerus synes å ha vært mer positiv overfor adjunkten enn professoren, og 1769 skrev han et brev til Misjonskollegiet, der han bad om at “Hr. Porsanger faar Løn i det minste 200 Rd. af Cassen indtil Hr. Prof. Leems Afgang”, en formulering som nærmest må sees som en anbefaling om å utnevne Porsanger til professor.

To år senere hadde biskopen endret syn totalt. August 1771 ble Porsanger etter søknad utnevnt til residerende kapellan i Domkirkens menighet i Trondheim. Utnevnelsen skjedde mens biskopen var i København. Gunnerus grep raskt inn på høyeste hold og fikk kongen til å nekte å underskrive kallsbrevet. Porsanger hadde vist forsømmelse både i arbeidet med det samiske leksikonet og i embetet som hospitalsprest, hevdet biskopen. Det var i alle fall tydelig at biskopen ikke ønsket ham tilsatt i en ny prestestilling i byen. Gunnerus støttet imidlertid Porsanger slik at han 1772 ble utnevnt til sogneprest i Vadsø. Fra 1777 var han dessuten prost i Øst-Finnmark.

Rasjonalisten Marcus Frederik Bang, som etterfulgte Gunnerus som biskop, sørget for at Seminarum lapponicum ble nedlagt for godt 1774. Han var sterkt imot at samene skulle få opplæring i sitt eget språk; alle skulle nå lære dansk. Biskopen brukte Anders Porsanger som bevis på hvor hensiktsløs en opplæring i samisk var: Han hevdet at samen Porsanger talte dansk i sine prekener i Vadsø og at han måtte bruke tolk for å gjøre seg forståelig for menigheten.

Høsten 1780 la Anders Porsanger med hele familien ut på en reise til København, der han ønsket å forhandle om et nytt og bedre embete. På vei sørover forliste skuta utenfor Risør, og hele prestefamilien omkom. Den første norske presten av samisk ætt og Norges første same med universitetsutdanning ble 45 år gammel. Porsanger og hans familie er gravlagt på Risør kirkegård.

Verker

  • Ehrencron-Müller, bd. 6, 1929, s. 344–345
  • Betænkning om den lappiske Orthographies Forandring efter den Ungarske, manuskript, 1770

Kilder og litteratur

  • Erlandsen/Tromsø, 1857, s. 34–35
  • D. Thrap: “Finne-præsten Anders Porsanger”, i To skisser, 1895
  • K. Nissen: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • R. Grankvist: Nidaros kirkes spital 700 år. Trondhjems Hospital 1277–1977, Trondheim 1982
  • T. Lysaker: Reformasjon og enevelde 1537–1804, bd. 2 i Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, Trondheim 1986
  • B. Martinussen: “Anders Porsanger, teolog og språkforsker fra 1700-tallets Finnmark”, i Nordlyd 18, Tromsø 1992
  • Aa. Solbakk: “Anders Porsanger – Biret Ánde (1735–1780)”, i H. Gaski og J. T. Solbakk (red.): Cafe boddu. Essaycoakkaldat 3, Kárášjohka 1998
  • R. Grankvist: “Seminarium lapponicum Fredericianum i Trondheimsmiljøet”, i DKNVS Skr. 2003

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.