Anders Paulsen

Samisk sjaman. Foreldre: Ukjent. Gift, men konens navn ikke kjent (levde 1692).

Anders Paulsens navn er knyttet til den siste av de store trolldomsprosessene i Finnmark, som fant sted på sakstinget i Vadsø 9.–10. februar 1692. På denne tid var trolldomsprosessene (“hekseprosessene”) i ferd med å ebbe ut både i Norge og ellers i Europa. I Finnmark var antallet trolldomssaker særlig høyt, med usedvanlig mange dødsdommer, noe som hadde bakgrunn både i de spesielle samfunnsforhold og i den førkristne samiske religion som fortsatt var levende mange steder.

I denne religionen hadde sjamanen (noaiden) en sterk posisjon. Ut fra tidens tankesett betraktet myndighetene den samiske sjamanismen primært som uttrykk for en “djevlepakt” (diabolisme). Et sentralt instrument for sjamanen var ofte trommen, runebommen, som især i den siste fasen av trolldomsprosessene ble oppfattet som et viktig symbol på samisk førkristen religion. Denne fasen er da også blitt omtalt som “slutten på trommetiden”.

Kildematerialet om Anders Paulsen er stort sett begrenset til tingboksreferatet fra prosessen mot ham og fra de etterfølgende begivenheter. Dette er en av de viktigste kilder overhodet til vår kunnskap om samisk sjamanisme. Anders Paulsens runebomme ble konfiskert 9. desember 1691, og selv ble han anklaget for å ha utøvet “den slemme ugudelige trolldomskunst” ved hjelp av den.

Anders Paulsen fortalte under rettssaken at han var født i Torne lappmark og at han var om lag 100 år gammel (“et smalt hundre år”). I likhet med mange andre samer på denne tiden hadde han flyttet til kysten av Nord-Norge, først til Nordlandene (Nordland og Troms), så til Vest-Finnmark og endelig til Varanger; han hadde livnært seg “som andre sjøfinner” (sjøsamer). Det fremkom at han hadde fire voksne barn i Vadsø-området, men “mange” andre steder. Han omtalte særlig en av sønnene, Christopher Andersen, som hadde arvet farens sjamanevner; dog brukte ikke Christopher runebommen, men helst hellige stener i marka. I 1690 er Anders Paulsen og sønnene Christopher og Povel oppført under et samemanntall i Porsanger; Christopher ble igjen i Porsanger, mens Povel ble med faren til Varanger.

Anders Paulsen forklarte seg sprikende om sin bakgrunn som sjaman. I én sammenheng fortalte han at hadde lært sine kunster av moren, en annen gang het det at læremesteren hadde vært Anders Pedersen i Torne lappmark. Han hevdet både at han selv hadde laget runebommen og at han hadde fått den av Anders Pedersen. I beskrivelsen av selve trommen, med membranenes ulike deler (“rader”) og tegn, og av bruken av den, setter Paulsen runebommens kosmologi inn i en kristen kontekst, trolig både fordi samisk religion lenge hadde vært under kristen påvirkning og fordi forhørssituasjonen betinget det.

Domsmyndigheten, representert ved sorenskriver Nils Knag (stamfar til slekten Knagenhielm), var usikker på hvilken dom som burde felles i denne “usedvanlige kasus”, selv om saken dreide seg om “ugudelighet og djevlekunst” og det var klart at her burde statueres “et avskyelig eksempel”. I annen halvdel av 1600-tallet hadde domspraksis blitt mildere i trolldomssaker, med stadig færre dødsdommer. Etter å ha rådført seg med amtmann Hans Lilienskiold, som også var til stede på tinget, besluttet Knag at dom skulle utstå til saken var blitt vurdert av høyere myndighet i København.

Anders Paulsen fikk imidlertid ikke oppleve at saken ble tatt opp igjen. Tidlig på morgenen dagen etter tingsmøtet ble han drept med øks i sin seng av amtmannens dreng, Villum Gundersen, som på tinget 22. februar samme år ble kjent strafferettslig utilregnelig da han alt lenge hadde vært ansett som sinnssyk.

Anders Paulsens runebomme ble fraktet til København, der den ble tatt vare på. Den tilhører i dag Nationalmuseet, men er deponert ved De samiske samlinger i Karasjok.

Kilder og litteratur

  • Tingbok for Finnmark sorenskriveri 1692–95 (nr. 21), i SA, Tromsø
  • E. Manker: Die lappische Zaubertrommel, bd. 1, Stockholm 1938
  • H. E. Næss: Trolldomsprosessene i Norge på 1500- og 1600-tallet, 1982
  • E. Niemi: Vadsøs historie, bd. 1, Vadsø 1983
  • H. Rydving: The end of Drum-time, Uppsala 1993
  • R. Hagen og P. E. Sparboe: Hans H. Lilienskiold. Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, Tromsø 1998
  • R. Hagen: “Harmløs dissenter eller djevelsk trollmann? Trolldomsprosessen mot samen Anders Poulson i 1692”, i HT, nr. 1–3/2003
  • d.s.: Hekser. Fra forfølgelse til fortryllelse, 2003

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.