Faktaboks

Anders Lorange
Anders Lund Lorange
Født
12. mai 1847, Fredrikshald (nå Halden), Østfold
Død
26. september 1888, Bergen
Virke
Jurist og arkeolog
Familie
Foreldre: Kjøpmann, brukseier og konsul Hans Andreas Lorange (1806–96) og Georgine Fredrikke Lund (1814–92). Gift 18.4.1877 med Emma Gade (24.4.1856–12.1.1946), datter av kjøpmann og konsul Fredrik Georg Gade (1830–1905; se NBL1, bd. 4) og Ingeborg Wallem (1830–1902). Svoger av Fredrik Gade (1855–1933).

Anders Lorange var en selvlært, men særdeles begavet arkeolog med en arbeidsevne langt over det vanlige. Neppe noen i samtid og ettertid har egenhendig samlet inn så mange oldsaker som han. Men de mange selvvalgte og pålagte oppgavene gav liten tid til mer teoretisk forskning og populærvitenskapelig forfattervirksomhet. Især på det siste området hadde han sjeldne forutsetninger.

Lorange tok examen artium 1865 og ble cand.jur. 1872. Men det kom ikke til å bli jussen han valgte som sitt yrke. 1873 fikk han ansettelse som arkeologisk konservator ved Bergens Museum. Stillingen var dårlig lønnet, og han forlot den etter et par år. 1876 vendte han tilbake etter at Stortinget hadde bevilget et tilstrekkelig beløp, og han ble ved museet til sin død 1888.

Loranges yrkesvalg var egentlig avgjort allerede i skoletiden. Som sønn av velstående og kulturinteresserte foreldre fikk han uhindret utvikle en eksklusiv og nokså kostbar arkeologisk hobby. Til å begynne med samlet han nokså usystematisk på gamle ting, men etter hvert konsentrerte han seg om gjenstander fra Norges oldtid. På den tid var fornminner ennå ikke lovbeskyttet, derfor kunne Lorange fritt grave hva han ville og hvor han ville, og han kombinerte sin utgravingsvirksomhet med registrering av gravanlegg allerede i gutteårene i Østfold. Som student utvidet han virksomheten først til Akershus, senere også til deler av Hedmark og Oppland. I løpet av få år ble flere hundre jernaldergraver gransket. Et stort antall funn ble tatt hånd om, og sammen med til dels svært sjeldne saker han på annen måte ervervet, skapte Lorange et slags privatmuseum i foreldrehjemmet i Fredrikshald. Denne samlingen på flere tusen nummer ble etter hans død overdratt til Universitetets Oldsaksamling i Kristiania.

Både de omfattende utgravningene og den systematiske samlervirksomheten vakte etter hånden oppmerksomhet hos antikvar Nicolay Nicolaysen i Fortidsminneforeningen og professor Oluf Rygh ved Oldsaksamlingen. Dette førte bl.a. til at Loranges innberetninger fra 1866 og flere år fremover ble trykt i foreningens årsberetning. Dessuten fikk han allerede som ung student økonomisk støtte fra Videnskabs-Selskabet i Christiania da han 1869–70 gjorde et dristig forsøk på å grave ut Raknehaugen på Romerike. Dette var Nordens største haug, med en diameter på ca. 90 meter og en høyde på nærmere 9 meter. Lorange prøvde dels å føre en tunnel inn mot sentrum, noe som mislyktes, dels lot han tømre en “brønn” fra haugtoppen ned til bunnen. Han måtte bryte seg gjennom tre solide pyramideformede lag med tømmer før han nokså resignert måtte gi opp sitt prosjekt.

Lorange var ikke bare en arkeologisk skattegraver og oldsaksinnsamler; han hadde også godt formulerte vitenskapelige mål og stilistiske evner. Han undersøkte eksempelvis en mengde stort sett funnfattige branngraver i sitt hjemfylke og trakk vitenskapelige slutninger som for sin tid var dristige, men som senere viste seg å være riktige. Mens det nærmest hadde vært et dogme at Nord-Skandinavia først i romertiden – de par første hundreår e.Kr. – ble en del av den europeiske jernalderkulturen, våget Lorange å hevde en annen oppfatning. I sin første selvstendige vitenskapelige avhandling, Om Spor af romersk Kultur i Norges ældre Jernalder (1873), la han frem sine funn og konklusjoner. Her ble det for første gang argumentert for eksistensen av en førromersk periode i nordisk jernalder. I et foredrag året etter utdypet han sin tidligere oppfatning og inndelte eldre jernalder i tre perioder – den førromerske, den tidlige romertiden og den senromerske frem til 500-tallet e.Kr. Han bygde så å si utelukkende på sine omfattende utgravninger i Østfold, og denne kombinasjon av konkret kunnskap og intuisjon gjorde at Lorange oppnådde resultater som hans eldre og mer lærde kolleger senere måtte erkjenne sannhetsverdien av.

Lorange hadde planlagt å arbeide videre med de problemene hans undersøkelser av jernaldergraver og gjenstandssamlingen hadde satt ham på sporet av. Men da han 1874 ble fast ansatt ved Bergens Museum, fikk han andre oppgaver å ta seg av. Med entusiasme og flid tok han raskt fatt på en omfattende nyordning av den arkeologiske samlingen, noe som resulterte i en trykt katalog. Til tross for flere feil som nok skyldes hastverk, var dette en særdeles nyttig publikasjon. Ved siden av arbeidet med å nymontere oldfunnene fikk han også tid til å ta seg av de store kulturhistoriske samlingene fra yngre perioder. Dessuten ble det satt i gang en påkrevd konservering av jordfunne jerngjenstander.

Lorange satte sterke spor etter seg også på andre områder i Bergen. Han var bl.a. formann i Bergens avdeling av Fortidsminneforeningen, var aktiv ved restaureringen av Håkonshallen og fikk gjenreist Fortun stavkirke på Fantoft i daværende Fana (nå Bergen).

Det Lorange nok helst ville, var å grave, noe han også maktet til tross for sviktende helse. På hans tid var landet ikke delt inn i bestemte arkeologiske distrikter. Lorange var aktiv fra Møre til Lista, og han drog også til Valdres for å grave. Denne store aktiviteten kan en lett følge gjennom hans velskrevne innberetninger i Fortidsminneforeningens årbøker. Og takket være omfattende gravingserfaring fra yngre år hadde han en evne til å gjøre til dels enestående funn. Blant disse var den rike graven fra vikingtiden på Myklebostad i Eid i Nordfjord, som bl.a. inneholdt restene av et brent langskip.

Blant Loranges dristige tiltak hører også utgravningen av en mektig haug, Storhaug (Gunnarshaug) på Karmøy. Han arbeidet som vanlig med et stramt budsjett og hadde bare et par uker til rådighet. Til tross for tidligere ødeleggelser inneholdt haugen, med et tverrmål på ca. 40 m, restene av et vikingskip som i dimensjoner kunne måle seg med det fra Oseberg. En armring av gull og to sett spillebrikker bekreftet gravens fyrstelige karakter.

Dette ble den siste store utgravningen som Lorange gjennomførte. Han hadde allerede lenge vært alvorlig syk og klarte derfor ikke helt å fullføre sin eneste større vitenskapelige avhandling, Den yngre Jernalders Sverd. Et Bidrag til Vikingetidens Historie og Teknologi, som utkom 1889, året etter hans død.

Verker

  • Se også bibliografi i NFL, bd. 3, 1892, s. 555–556

    Et utvalg

  • Antikvariske Efterretninger 1–2, særtrykk av FMF Årb. 1868 og 1869, 1869–70
  • Fra Raknehaugen. Antikvarisk Meddelelse, særtrykk av VSK Forh. 1870, 1871
  • Om Spor af romersk Kultur i Norges ældre Jernalder, særtrykk av VSK Forh. 1873, 1874
  • Les temps préhistoriques en Norvège, foredrag ved den internasjonale antropolog- og arkeologkongress i Stockholm, 1874
  • Samlingen af Norske Oldsager i Bergens Museum, Bergen 1875
  • Den yngre Jernalders Sverd. Et Bidrag til Vikingetidens Historie og Teknologi, utg. ved C. Delgobe, Bergen 1889

Kilder og litteratur

  • Biografi i NFL, bd. 3, 1892
  • Stud. 1865, 1915
  • H. Shetelig: biografi i NBL1, bd. 8, 1938