Faktaboks

Anders Lange

Anders Sigurd Lange

Født
5. september 1904, Aker (nå Oslo)
Død
18. oktober 1974, Bærum
Virke
Organisasjonsmann, redaktør og politiker
Familie

Foreldre: Lege Alf Lange (1869–1929) og klaverpedagog Anna Elisabeth Svensson (1873–1955).

Gift 1) 1930 med Anne-Marie Bach-Evensen (21.2.1906–1967), datter av manufakturhandler Kristofer Evensen (1859–1933) og Mall Bach (1869–1950), ekteskapet oppløst 1950; 2) 17.6.1952 med tannlegesekretær Karin Thurmann-Moe (19.3.1927–1978), datter av direktør Jan Thurmann-Moe (f. 1897) og Ragnhild Gudrun («Veslemøy») Mjøen (f. 1896).

Sønnesønns sønn av Alexander Lange (1792–1867); brorsønns sønn av Jacob Lange (1833–1902); svoger til Paul Gjesdahl (1893–1969); tremenning til Fredrik Lange-Nielsen (1891–1980).

Anders Lange

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Anders Lange
Av /NTB Scanpix ※.
Anders Lange 1973
Stortingsvalget 1973, valgnatta. Anders Lange i NRK-studio. I dette valget fikk Anders Langes parti fire stortingsrepresentanter, deriblant Lange selv.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Anders Lange var en norsk politiker. I 1973 startet han Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, som senere ble til Fremskrittspartiet. Han ble partiets formann, og på dette partiets liste ble han valgt til stortingsrepresentant fra Oslo i 1973. Han døde året etter.

Mellomkrigstiden

Anders Langes liv og virke faller i to atskilte perioder, med andre verdenskrig som vendepunkt. Etter examen artium i Kristiansand i 1924 arbeidet han som skogsarbeider i tre år, avbrutt av et år på skogskole i 1926. Deretter var han forsøksleder ved en skogkulturstasjon i Argentina i årene 1927–1929. Etter hjemkomsten ble han ansatt som sekretær i Fedrelandslaget, høyrefløyens viktigste organisasjon i 1930-årene, først i Kristiansand i årene 1929–1935, deretter tre år i Oslo. Fra 1938 til krigsutbruddet i 1940 var han generalsekretær i Landsforeningen Norges Sjøforsvar, som hadde som oppgave å agitere for et sterkere forsvar.

Langes tid i Fedrelandslaget var mer preget av hans agitatoriske evner enn de organisatoriske. Han kom tidvis på kant med bevegelsens ledelse med sine innspill og utfall. I sin lastebil kjørte han rundt på Sørlandet og agiterte voldsomt, særlig mot Arbeiderpartiet, og ofte kom det til fysiske konfrontasjoner. Under valgkampen i 1935 laget han et opptrinn på lastebilen, der en journalistvenn ble innsmurt med blod fra en slakterbutikk. Lange ville illustrere det han mente var Arbeiderpartiets bloddryppende angrep på det borgerlige samfunn. Det førte til et basketak med ledende arbeiderpartifolk i Kristiansand, blant andre Olav Brunvand og Per Monsen, som begge ble slått ned, samtidig som Lange fikk knust kjeven. Det var etter dette han ble overført til Oslo.

Etterkrigstiden

Under den tyske okkupasjonen fra 1940 til 1945 var Anders Lange engasjert i illegalt arbeid og ble arrestert av tyskerne flere ganger. Men etter krigen var også tiden over for de organisasjonene på høyresiden som han hadde engasjert seg i. Det var ingen stemning for deres standpunkter. Lange måtte derfor skaffe seg et nytt levebrød. Som erfaren jeger hadde han et godt lag med hunder, og han ble sekretær i Norsk Kennelklubb i perioden 1945–1947. Deretter startet han egen kennel i Svartskog i Oppegård, senere på gården Trollstein i Heggedal i Asker. I 1948 startet han Hundeavisen, en avis «om hunden for hundefolket». Frem til 1953 var den en avis om hundehold, men skrevet med Langes temperament og personlige stil, stort sett fri for politikk.

Fra begynnelsen av 1960-årene, etter noen års opphold, ble avisen preget av redaktørens sterke politiske meninger. Avisen ble en merkelig blanding av politisk pamflett og meldingsblad for hundeeiere. I 1962 ble avisen omdøpt til Anders Langes Avis, og Lange stod frem som en engasjert antikommunist, med klar front mot partivesen og politikere. Avisen var full av sterke utfall mot skatter og avgifter, for et fritt næringsliv og privat eiendomsrett. Den støttet også apartheid-regimet i Sør-Afrika. Tonen var til tider ganske grov, men samtidig humoristisk. Slik var også hans stil som folketaler.

Perioder av Langes liv som politisk menneske må ha fortont seg som en endeløs ørkenvandring. Han manglet tilhengere, penger og organisasjon. Tidvis var han en av landets mest aktive folketalere, men han ble aldri referert i datidens viktigste medier, de partipolitisk bundne avisene, og oppslutningen om hans politiske budskap var minimal. I etablerte politiske miljøer tok de ham ikke alvorlig; både innhold og form var slik at han med letthet kunne utdefineres.

Hans politiske virke var imidlertid sterkt preget av mangel på organisasjon; han var i mange henseende et enmannsparti, selv om han omgav seg med en flokk unge gutter, «hundeguttene», høyresidens svar på 1960-årenes ungdomsopprør. I 1961 la Lange frem planer om et parti med eget program, Uavhengighetspartiet. Det ble imidlertid ikke noe mer enn artikler i avisen. I 1964 lanserte han samme program under merkelappen Frihetspartiet.

Langes ekstreme skatteagitasjon og hans vulgære retorikk beveget ikke massene i 1950- og 1960-årene. Men da regjeringen Per Borten (1965–1971) førte en like ekspansiv statlig politikk som Arbeiderpartiet, med stadig skjerpede skatter som resultat, begynte deler av velgerskaren å murre mot skattetrykket. Og da folkeavstemningen i 1972 om norsk medlemskap i EF løsnet båndene mellom velgere og partier, var det åpnet for en partidannelse med Langes politiske budskap som plattform.

Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep

Andes Langes parti ble stiftet under et møte i Saga kino i Oslo 8. april 1973. Foran møtet opererte han med begrepet «Frihetsbevegelsen», men den eksisterte bare på papiret. Da han på Saga-møtet påstod at Frihetsbevegelsen hadde 2000 medlemmer, må han ha referert til abonnementslistene for Anders Langes Avis.

«Så spør jeg dere: Vil dere at vi skal danne parti? Rekk hånden i været!» Slik ble Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) stiftet ved håndsopprekning og akklamasjon. Den store kinosalen med 1345 sitteplasser var stuvende full. Stemningen var stor, og latter og klappsalver satt løst mens møtets eneste taler, Anders Lange, holdt sitt oppgjør med dagens politikk. Møtet ble et vendepunkt i Langes liv: Han startet et parti som skulle få stor betydning i norsk politikk, han ble partiets formann, og noen måneder senere ble han valgt som stortingsrepresentant.

Etter møtet ble partiet organisert, med Anders Lange som formann. Valgresultatet må ha overrasket selv den optimistiske partileder: ALP fikk 5 prosent av stemmene og fire representanter på Stortinget, deriblant Lange selv. Men Stortingets omstendelige arbeidsform og krav til «parlamentarisk språkbruk» passet ham dårlig. Han døde etter bare ett år som stortingsmann.

Ettertidens vurdering

Anders Lange var på mange måter en særling som gikk sine egne veier. Han hadde en viss støtte blant deler av landets forretningsstand, særlig skipsrederne, som fra tid til annen støttet ham økonomisk. Han ble kalt fascist i mellomkrigstiden, fascist og rasist da han begynte å samle tilhengere i 1960- og 1970-årene. Men det er karakteristikker som ikke helt fanger opp det han stod for. Han mente nok at svarte mennesker trengte hvite til å styre, og han snakket om «apekatten Amin», diktatoren Idi Amin i Uganda. Slik var han utvilsomt rasist. Men i innenrikspolitikken var han tvetydig. Han kom tidlig på kant med Vidkun Quisling. Han var først og fremst en bygderomantiker med front mot bykulturen og deler av det moderne industrisamfunnet. Han var tilbakeskuende til en tapt fortid, ville verne om det tradisjonelle, men sluttet opp om modernismens ideologi, liberalismen, i alle fall i økonomisk forstand. I kulturpolitikken kunne han være for både sensur og kontroll. Han var belest og borgerlig dannet, men foraktet bøkenes menn og opptrådte til tider som en berserk. Han var nasjonal, friluftsmann og jeger, og en av de første i Norge som begynte å snakke om miljøvern.

Anders Lange så på partivesenet som en ulykke for Norge, men la grunnlaget for det som skulle bli et av landets største partier. Han var de tapte sakers agitator, og da han likevel seiret, fikk han bare ett år i toppolitikken før han døde. Men Fremskrittspartiets videre suksess har gitt ham en plass i norsk politisk historie.

Utgivelser

  • Den lille gaucho. Guttebok (under pseudonymet Antonio Alegre), 1946
  • redaktør av Hundeavisen 1948–1953 og 1960–1961
  • redaktør av Anders Langes Avis 1962–1974

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bjørklund, Tor og Hagtvet, Bernt: Høyrebølgen – epokeskifte i norsk politikk?, 1981
  • Bjørklund, Tor: «Om Anders Lange og ideen om et nytt parti», i Historisk tidsskrift, bind 79, 2000, s. 435–456
  • Eide, Torbjørn: Anders Lange på nært hold, 1973
  • Eide, Torbjørn: Anders Lange som han var, 1974
  • Forr, Gudleiv: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Hagen, Carl Ivar: Ærlighet varer lengst, 1984
  • Kvanmo, Hanna og Rygnestad, Arild: Anders Langes saga, 1993
  • Nordby, Trond: biografi i Storting og regjering 1945–1985, bind 1, 1985
  • Studenterne 1924, 1952

Faktaboks

Anders Lange
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036591000042

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg