Anders Jahre

Jurist, skipsreder og donator. Foreldre: Gårdbruker Jørgen Hansen Jahre (1845–1920) og Anne Susanne Gulliksen Bøe (1851–1916). Gift 1) 9.7.1917 med Dagny Brun (7.1.1897–12.11.1940), datter av lensmann Anton Jacobsen (1857–1907) og Dagny Brun (1869–1944); 2) 31.10.1946 med Bess Fredie Børresen (18.1.1921–9.6.2006), datter av disponent Nils Bache Børresen (1883–1971) og Astrid Elisabeth Olsen (f. 1888).

Anders Jahre var en foregangsmann innen pelagisk hvalfangst (med flytende kokerier) og industriell foredling av hval- og spermolje. Han bygde også opp en omfattende rederivirksomhet innen tank- og kjemikalietransport og passasjertrafikk. Han er en av tidenes største donatorer i Norge, gjennom opprettelsen av flere fond til fremme av vitenskap og ulike humanitære formål og ved store gaver til hjembyen Sandefjord. Etter hans død ble forretningsvirksomheten delt og overtatt av andre eiere, mens staten har jaktet på en antatt skjult utenlandsformue.

Jahre tok examen artium i Larvik 1910, studerte deretter jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1914. Etter militærtjeneste i marinen og praksis som dommerfullmektig på Senja åpnet han egen praksis som overrettssakfører i Sandefjord 1916. Året etter, under jobbetiden, startet han også bankiervirksomhet. Det gav ham nyttige kontakter og innsyn i næringslivet, men i nedgangstiden etter den første verdenskrig la han ned bankierfirmaet (1920). Sakførerpraksisen drev han frem til 1928.

Jahres hvalfangstkarriere startet 1919, da firmaet Bruun og Jahre Kommandit A/S ble stiftet, med Jahre som eneinnehaver. Samme år ble han ordfører for representantskapet i Dominion Whaling Co. Ltd., og to år senere tok han initiativ til at dette selskapet ble fusjonert med to andre hvalselskaper til A/S Odd, der han ble styreformann. 1923 deltok han i stiftelsen av hvalselskapet A/S Bas II, der han ble styrets formann og den egentlige leder, og 1924 deltok han i opprettelsen av A/S Mexico. Han var også aktiv i hvalselskapet Blaahvalen.

I årene etter 1925 var den pelagiske hvalfangst i sterk ekspansjon, og den gjennomgikk en teknologisk fornyelse, med flytende kokerier utstyrt med opphalingsslipp. Her var Jahre aktivt med. 1928 etablerte Svend Foyn Bruun, Anton von der Lippe og Jahre i samarbeid tre nye, store hvalselskaper – Antartic A/S, Globus A/S og Kosmos A/S. I Kosmos fikk Jahre finansiell støtte av A. P. Møller i Danmark, Rudolf Olsen i firmaet Fred. Olsen og den engelske banken Lazard Brothers. Resultatet ble en økonomisk suksess. Derfor ble hvalselskapet Kosmos II etablert allerede 1930, og selskapet bestilte straks et nytt kjempekokeri.

Det første nybygde hvalkokeriet, Kosmos, ble konstruert som tankskip for å gi det større fleksibilitet dersom hvaloljeprisen skulle svikte. Jahre var forutseende og forsiktig, men samtidig på jakt etter mulige vekstbransjer. Han var villig til å satse på ny teknologi, nye produkter og nye markeder, og som nybrottsmann vakte han i løpet av 10–15 år nasjonal oppmerksomhet.

1929 ble hvalselskapet Fraternitaskompagniet A/S etablert i et samarbeid med A. P. Møller og med Jahre som disponent. Selskapet måtte registreres i Danmark fordi norske myndigheter forbød å ha dansker ombord på norske hvalbåter. Etter at Lars Christensen 1930 hadde skaffet seg styring av et amerikansk hvalselskap og dermed kunne innføre hvalolje tollfritt til USA, forsøkte Jahre 1937 sammen med bl.a. A. P. Møller uten hell noe tilsvarende.

I årene 1928–30 hadde Jahre stiftet seks hvalfangstselskaper. Da kokeriet Kosmos II ble levert sommeren 1931, ble hvaloljemarkedet også rammet av den økonomiske verdenskrisen. Hvaloljeprisen falt fra £ 30 til £ 9 per tonn, og ingen ekspedisjoner ble sendt til Antarktis i årene 1931–32; 47 ekspedisjoner med i alt 232 hvalbåter og 10 550 norske fangstfolk ble hjemme. Men fra 1932/33 kom hvalfangsten langsomt tilbake. Jahre vendte nå sin interesse mot tankskipsfarten, som var i stadig vekst. 1934 stiftet han sammen med andre interessenter Bulls tankrederi, Skibs A/S Nordavind og Skibs A/S Ross, og i årene som fulgte kom ytterligere tre selskaper. 1938 kontraherte dessuten de to Kosmos-selskapene sine første tankskip.

I de vanskelige årene under verdensdepresjonen vendte Jahre seg også mot industrien med gründertrang og optimisme. 1935 kjøpte han maskiner fra en nedlagt fabrikk og startet Sandar Fabrikker A/S, og fire år senere startet han Jahres Kjemiske Fabrikker. Han ble en pioner i foredlingen av hval- og spermolje og i oppbyggingen av en moderne kjemisk industri.

Tidene var ikke gunstige. At han lyktes så godt, må i første rekke tilskrives ham selv, hans kreativitet, fantasi og handlekraft. Nesten alle selskapene ble opprettet i Norge og ble bevart i norsk eie. I tidsrommet frem til krigsutbruddet 1939 hadde Jahre skapt mange arbeidsplasser, hadde skaffet landet meget betydelige eksport- og valutainntekter og utenlandsk kapital til norsk produksjonsliv, og ved sitt eksempel og sin suksess trakk han andre norske foretakere med seg.

Under den annen verdenskrig ble Kosmos-flåten drevet av Nortraship for den norske regjering i London. Da krigen sluttet, var bare 5 av 13 norske hvalkokerier tilbake. Jahre mistet to store hvalkokerier og en stor del av tankflåten. Fabrikkene var nedslitte, og gjenoppbyggingen av tonnasjen tok lang tid. I årene 1949–51 var det kontraheringsstopp, med forbud mot kontraheringer av skip selv ved valutarisk selvfinansiering. En særnorsk fraktkontroll skapte ytterligere vanskeligheter for skipsfarten. Hvalfangsten ble gjenstand for internasjonal regulering for å hindre overbeskatning.

Jahre stod derfor i årene 1945–55 overfor en serie med alvorlige hindre. 1949 ble de to Kosmos-selskapene sluttet sammen i A/S Kosmos. Noen få heldige år for hvalfangsten gav store inntekter. Men 1961 solgte Jahre Kosmos III-kokeriet og sin fangstkvote til Japan, og 1968 solgte han Kosmos IV og satte dermed strek for det norske hvalfangsteventyret.

Jahres tankflåte vokste sterkt mot slutten av 1950-årene og i 1960-årene. 1959 opprettet han interessentskapet Jahre Line, som skulle drive en passasjer- og bilfergerute mellom Oslo og Kiel med to store spesialskip. Jahre ble også pioner i den nye verdensomspennende bilfrakten med spesialbygde skip, og ble en av verdens største i denne traden.

Da Jahre begynte egen rederivirksomhet 1922, ble den drevet i hans eget navn og med ham selv som personlig ansvarlig. Kosmosflåten fra 1928 ble drevet av dette rederiet. 1947 gikk det personlige firmaet over til aksjeselskap under navnet Anders Jahre & Co. A/S. I dette firmaet opptok Jahre nevøen Jørgen Jahre og sin mangeårige soussjef Anton Sivertsen som partnere. 1955 ble også Frithjof Bettum medinnehaver av rederfirmaet. 1963 ble de to oljeraffineringsindustriene slått sammen i Jahres Fabrikker A/S (overtatt av Norsk Hydro 1988).

Anders Jahre var en av de mest vidtfavnende og kreative næringsdrivende i landet i tiden 1925–80, en pioner i pelagisk hvalfangst, i tankskipsfart, i bilfart og i kjemisk industri. Han hadde en mangesidig skaperevne kombinert med handlekraft. Han var både internasjonalist og patriot. Jahre var kanskje den første globale shippingmann av stort format med bosted i Norge. Han tilhørte en liten krets av toneangivende storredere i verden, som bl.a. A. P. Møller og Aristoteles Onassis. De hadde også enkelte prosjekter sammen.

Jahre var barnløs, og hadde dermed ingen som direkte kunne føre hans verk videre. Han beholdt kommandoen over den mangslungne virksomheten for lenge, helt frem til 1978, da han var 87 år gammel. Han overlot da roret til den 42 år gamle Bjørn Bettum, sønn av Fridthjof Bettum og medinnehaver siden 1970. Skipsflåten var da på 2,2 millioner dødvekttonn, og i realiteten gjeldfri.

Flere grupper gjorde i årene som fulgte forsøk på å få hånd om aksjemajoriteten i selskapet. Etter et mislykket raid fra brødrene Wilhelm og Erik Blystad i 1980-årene kjøpte til slutt Oslo-rederiet I. M. Skaugen selskapet, Jahres livsverk, og flyttet 1991 virksomheten til Oslo, mens Kosmos-navnet ble slettet.

Jahres virksomhet var knyttet til ytterst følsomme internasjonale markeder, og det gjaldt å være årvåken og visjonær, men ikke dumdristig. I gode år måtte det bygges opp reserver for å stå imot nedgangen når den kom. Han opplevde flere tilbakeslag, både etter den første verdenskrig (fra 1921), verdensdepresjonen med opplaget av hele hvalflåten 1931–32 og deretter den annen verdenskrig med store skipstap og uten styringsrett. Etter krigen fulgte kontraheringsstoppen 1949–51 og endelig sammenbruddet i tankmarkedet etter 1973. Jahres livsholdning var aldri å gi opp og vise handlekraft og utvikle ferdighet til å takle hindringer. Han kom ikke lett til dette. Som nykommer møtte han til å begynne med mistro og motstand som det krevde tid og praktisk dokumentasjon å fjerne. Det skjerpet ham og hans grundighet i arbeidet.

Jahres raske og eventyrlige løpebane fra bondesønn til internasjonal shippingmagnat gav ham mange populære oppnavn, som f.eks. “Prince of Whales” og “Anders de Hval”. I det ytre viste han en formell og korrekt fasade, han var sky for oppstuss og virak, men hans reserverte holdning endret seg noe med årene. Han ønsket ikke å innta rollen som frontfigur for norske rederorganisasjoner eller inneha andre ærefulle tillitsverv. Han tok derimot med glede imot norske og utenlandske ordener og ærestitler; han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1950 og ble opphøyet til kommandør med stjerne 1962. Han anskaffet seg en storslått herskapsbolig i Sandefjord og 1600-tallsslottet og godset Osbyholm i Skåne, der han bygde opp en stor kunstsamling. Han motsatte seg heller ikke reisingen av en statue av seg selv foran rådhuset i Sandefjord, en bygning han selv hadde sørget for å skaffe det meste av midlene til.

Jahre gjorde mye for å gjøre hjembyen Sandefjord til en moderne by med viktige fellesgoder og institusjoner. Han stod bl.a. bak reisingen av det store Park Hotel, et bymuseum, nytt rådhus med bibliotek og kombinert kino-, teater- og konsertlokale, nytt krematorium osv. Alt dette gjorde ham folkekjær. De som arbeidet i Jahres hvalfangstekspedisjoner, handelsskip og fabrikker, så opp til den oppfinnsomme, pågangsmodige og handlekraftige eneren og outsideren.

Anders Jahre ble en av Norges store donatorer, kanskje den største gjennom tidene, skjønt knapt noen har oversikt over alle de gaver han har skjenket. Hans gavmildhet startet for alvor allerede 1948, da han ved en gave gjorde det mulig å opprette et britisk institutt ved Universitetet i Oslo. To år senere fulgte gaver til opprettelse av nye institutter ved universitetet. 1953 opprettet han Anders Jahres fond til vitenskapens fremme, ved gavebrev til Universitetet i Oslo på 1 million kroner, senere utvidet til 100 millioner kroner. Fondet har t.o.m. 2001 delt ut i alt ca. 190 mill. kr. Mesteparten av avkastningen går til medisinsk forskning, noe også til juridisk forskning og til forskning ved NTNU. Hvert år brukes noe av avkastningen til to priser til nordiske medisinske forskere på til sammen 1,4 mill. kr (2002). Prisvinnerne utpekes av en komité av sakkyndige fra hvert av de fem nordiske land. 1968 opprettet Jahre også et vitenskapelig fond ved Lunds Universitet i Sverige med en grunnkapital på 1 million svenske kroner.

Anders Jahres humanitære stiftelse ble opprettet 1966, med en opprinnelig grunnkapital på 20 millioner kroner, senere utvidet flere ganger. Stiftelsen har også ytet mange og store gaver, bl.a. til Ibsen-museet i Oslo, og siden 1990 deler den bl.a. ut en årlig kulturpris. Stiftelsens egenkapital var ved utgangen av 2001 ca. 225 mill. kr, og den har i årenes løp delt ut i alt ca. 130 mill. kr.

Jahre deltok ikke i det politiske liv, og hans egen erfaring gjorde ham skeptisk til den politiske styringen av næringslivet. Den politiske makt evnet sjelden å forstå det private og konkurranseutsatte næringslivs eksistenskamp og livsmekanisme, mente han. Som andre store redere og ledere med bredt internasjonalt engasjement bygde han opp en utenlandsformue som han mente var sikret i egne selvberoende stiftelser. Det har imidlertid myndighetene senere anfektet.

I begynnelsen av 1980-årene startet skattemyndighetene og staten fremstøt mot rederier og rederdødsbo i Norge for angivelige skatteunndragelser i 1960- og 1970-årene. Det skjedde også mot Jahre etter hans død, skjønt Kosmos i begynnelsen av 1970-årene hadde vært landets største skattebetalende selskap. Et tiår senere var de fleste rederier lovlydige nullskatteytere, takket være statens aktive medvirkning. Staten hevdet at Jahre og hans hjelpere omgikk norske skatteregler ved å føre formuen over til skatteparadiser i andre deler av verden, og staten har rettet krav mot dødsboet. Per 2002 har staten delvis vunnet frem med noen av de påståtte krav.

Anders Jahre fremstår som en av norsk næringslivs store strateger på 1900-tallet, ikke bare gjennom egne resultater, men også ved den fremtidstro og innsatsvilje han var med å skape i næringslivet. Han var et selvgjort bragdmenneske med eventyrets skjær over seg. Likefrem og jovial ble han aldri, men høyt verdsatt av selskapenes aksjonærer. Han kunne, med god grunn, si til sine over fem tusen aksjonærer at “de som satset på meg for femti år siden, er blitt rike”. Hans generøse donasjoner gjorde ham velsett i viktige og innflytelsessterke kretser.

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1910, 1935, 1960
  • O. Thorson: Aksjeselskapet Kosmos gjennom 25 år, 1953
  • A. Strømme Svendsen: Skipsfartspolitikken i Norge etter krigen, Bergen 1957
  • d.s. og G. C. Wasberg: Industriens historie i Norge, 1969
  • J. N. Tønnesen: Den moderne hvalfangsts historie, bd. 3–4, 1969–70
  • J. O. Egeland: Vi skal videre, 1971
  • J. O. Egeland: Kongeveien, bd. 1–2, 1973
  • A. R. Jacobsen: Eventyret Anders Jahre, 1982
  • d.s.: Uten skrupler, 1993

Portretter m.m.

  • Statue (bronse, helfigur) av Joseph Grimeland, 1975; foran Sandefjord rådhus

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.