Amandus Schibsted var en journalistikkens pioner i Norge. Han gjorde en banebrytende innsats for nyhetsformidling og reportasje fra 1870-årene til sin død 1913. Hans evne til å sikre avisen en sterk og kunnskapsrik redaksjon og hans gode forretningsmessig sans gjorde Aftenposten i hans tid til landets største avis.
Amandus Schibsted var eneste sønn av boktrykker Christian Schibsted, som 1860 grunnla Christiania Adresseblad som året etter fikk navnet Aftenposten. Han vokste opp i Dronningens gate 10, der familien hadde redaksjon, trykkeri og hjem. Luften var mettet av trykksverte, alt dreide seg om utgivelsen av en ny avis. Som 11-åring begynte han som avisbud og fikk av faren det ærefulle oppdrag å gå til postkontoret med en liten bunke aviser til utenbys abonnenter.
Hans nysgjerrighet angående alt som skjedde i avisarbeidet fortrengte interessen for videre skolegang. Som 19-åring begynte han på Nissen skole for å lese til artium, men fullførte ikke. Han var for rastløs til å konsentrere seg om eksamenslesing, dessuten var oppgavene i farens bedrift mange, og han trodde den gang at det ikke var så nødvendig med examen artium, noe han senere i livet angret på.
Fra 1871 gikk Amandus Schibsted på heltid inn i farens bedrift og var en våken og lærenem medarbeider på nær sagt alle områder innenfor avisvirksomheten. Den rutinerte redaktøren Johan Magelssen tok seg spesielt av unge Amandus, som snart viste en fremragende teft når det gjaldt å sanke store og små nyheter til avisen. Store og viktige hendelser fikk en beskrivende og fortellende form. Schibsted ble avisreportasjens far, ikke fordi han var noen stor stilist, men på grunn av de mange faktiske opplysninger og den saklige tone som preget hans reportasjer.
Schibsted gjorde en rask karriere i avisen. Da faren døde 1878, ble han selv aviseier, og da redaktør Magelssen trådte tilbake 1879, overtok Amandus Schibsted den samlede ledelsen av hele Aftenposten. Avisen flyttet 1876 fra Dronningens gate 10 til Akersgaten 51, der den hadde sitt hovedsete helt til 2003.
Amandus Schibsted var verken politiker, akademiker eller noen stor kjenner av de litterære og politiske strømninger på slutten av 1800-tallet. Som avisredaktør hadde han imidlertid en utsøkt nese og teft for alt som rørte seg, både nasjonalt og internasjonalt. Oppgavene løste han ved å knytte til seg kjente, kunnskapsrike medarbeidere og forfattere, bl.a. Yngvar Nielsen, Nils Kjær, Sigurd Ibsen, Bredo Morgenstierne, Gustav Storm, Kristian Winterhjelm og Herman Bang. Han skaffet seg korrespondenter i Stockholm, København, St. Petersburg, Wien og Paris, samtidig som han knyttet til seg korrespondenter i norske byer og i landdistrikter. Han ville at Aftenposten skulle være først og best enten det gjaldt politikk, forsvar, litteratur eller religion, og først og fremst ville han sikre avisen den lille nyhet for det store publikum. Hans livshistorie er full av frasagn om hvordan Amandus Schibsted slo ut sine konkurrenter med å være først ute med nyheter. Han organiserte og planla i forkant av store begivenheter, slik at han sikret seg nyheten først, det være seg fyrstebryllup i Sverige, bybrann i Ålesund, polarfarere som vendte hjem eller unionsstriden. Som avismann ble han 1880 en av de første telefonabonnenter i Kristiania.
Amandus Schibsted hadde mange interesser. Han var aktivt med i Den Norske Turistforening og i innsamlingskomiteer som sørget for finansiering av bl.a. Abel-monumentet og Universitetets festsal (Aulaen). Han var en av stifterne av Den norske Journalistforening 1882 og av Den konservative Presses Forening 1892. Han reiste mye, både i Norge og til utlandet, og skrev sine fargerike artikler. En gang han hadde gått Aurlandsdalen, var hans begeistring stor: “Da jeg første gang så Lofotveggen, syntes jeg det var det villeste og mest storslagne stykke natur jeg noensinne hadde sett. Men nå har jeg gått Aurlandsdalen, og det overgår alt annet landet vårt kan by på av vill natur,” het det i hans reportasje. 1908 besøkte han Svalbard og sendte hjem 8 reportasjebrev, spekket med faktiske opplysninger.
Amandus Schibsted var elsket og beundret av sine medarbeidere, til tross for at han hadde et temperament som slo gnister når det var noe han var misfornøyd med. Han gav penger til opprettelse av et pensjonsfond for journalister, og mannssangen støttet han med store beløp.
Schibsteds liv var preget av en voldsom vitalitet og en ubendig arbeidskraft. Arbeidsdagen begynte tidlig på kontoret, med å klippe norske og utenlandske aviser. Allerede ved 9–10-tiden gikk han sin runde på byen. På Karl Johan var “Amandus” et kjent trekk i bybildet. Og han kom alltid tilbake til redaksjonen med en eller annen nyhet til sin avis. Han var ellers rask til å handle når det gjaldt noe viktig. Da konkurrenten Morgenbladet 17. desember 1885 begynte å utgi et eget aftennummer, svarte Schibsted dagen etter med å trykke Aftenpostens første aftennummer – og uten å øke abonnementsprisen! Fire år senere begynte han å utgi Ukens Nytt, som skulle inneholde avisens “mest læseverdige Artikler”.
Vinteren 1912–13 ble Amandus Schibsted angrepet av revmatisme og drog til Italia for å komme seg, men i Roma ble han sykere. Under reisen hjem ble han liggende flere uker i Berlin, og da han kom til Kristiania våren 1913 og ble operert, viste det seg at han hadde kreft. 7. mai 1913, to dager etter sin 64-årige fødselsdag, døde han. For personalet, som ikke hadde vært klar over hvor alvorlig syk han hadde vært, kom dødsbudskapet som et sjokk. Amandus Schibsted hadde som redaktør alltid sørget for grundige nekrologer og store, beskrivende reportasjer av kjente samfunnsmennesker når de gikk bort. Hans egen bortgang skulle derimot, etter eget ønske, bare omtales i Aftenposten med en kort nekrolog med biografiske data og uten karakteristikk av hans livsverk.
Amandus Schibsted ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1902; han var også ridder av den franske Æreslegion.