Amalie Skram

Forfatter. Foreldre: Butikkbetjent og kjøpmann Mons Monsen Alver (1819–98) og stuepike Ingeborg Lovise Sivertsen (1821–1907). Gift 1) 3.10.1864 med skipskaptein, senere mølleeier Bernt Ulrik August Müller (11.4.1837–19.11.1898), sønn av brigadelege Jacob Worm Schjelderup Müller (1793–1863) og Birgitte Ulrica Augusta Stenersen (1799–1860), ekteskapet oppløst 1882; 2) 3.4.1884 med forfatter og journalist Asbjørn Oluf Erik Skram (10.3.1847–21.11.1923), sønn av jernbanedirektør Johan Christian Gustav Schram (1802–65) og Ida Johanne Hoë (1814–86), separert 1900. Svigerinne til Jacob Worm-Müller (1834–89); moster til Inger Alver Gløersen (1892–1982).

Amalie Skram var en av “det moderne gjennombrudds” fremste forfattere. Sammen med Alexander Kielland og Jonas Lie skapte hun en ny og smidig romanform, som gav plass for en kritisk fremstilling av ytre sosiale forhold så vel som det indre livs hemmeligheter. Det at hun sluttet seg til en form for heslighetens estetikk, som ledd i sin anstrengelse for å avsløre løgn og fortielse, bør ikke skygge for at hennes fremste litterære holdning var medlidenhet. Hun mente at “Medlidenhedens Smerte” mante til “Arbejde, Arbejde for at lindre”. Fra debuten 1885 til sin død 1905 utgav hun rundt 20 verk, mest romaner, men også noveller og et par skuespill. Hovedverket Hellemyrsfolket (1887–98) er preget av hennes konsekvent naturalistiske holdning og metode, men samtidig åpnet hun utover i 1890-årene for en mer stemningspreget skrivemåte, som i novellesamlingen Sommer, og for en eksperimenterende og ukonvensjonell romanform, som i det ufullendte verket Mennesker, som utkom heftevis 1902–05. Hennes verk har vist en enestående overlevelsesevne og trykkes i stadig nye utgaver. Noen av romanene er også filmatisert.

Amalie Alver vokste opp i Bergen som en av fem søsken. Moren fødte i alt 9 barn, men bare fem av dem vokste opp, og alle døde relativt tidlig; moren overlevde dem alle. Moren var fra Bergen og var datter av en skomaker, faren kom fra en liten gård i Alversund like utenfor Bergen. Han hadde først en liten kjellerhandel, arbeidet seg opp og fikk forretning i Strandgaten og gjorde det en stund godt. Men 1864 flyktet han i all hast til Amerika. Opplysningene omkring dette er dunkle, men det later til at han hadde begått uredeligheter og reiste for å unngå å bli slått konkurs og fengslet. Til tross for svært ustabile økonomiske forhold i oppveksten ble Amalies brødre sendt på latinskolen i Bergen, og Amalie selv gikk på en velansett pikeskole, men hun fikk ikke videre utdannelse slik hun sikkert ønsket. Like etter at faren reiste, giftet hun seg med den 9 år eldre skipsføreren August Müller. Av dagboken til Amalies bror Ludvig går det frem at ekteskapsinngåelsen ble presset frem av moren av økonomiske grunner. Müller var fra en svært velstående familie.

Amalie fulgte sin mann på flere lange sjøreiser. 1864–65 drog de til Mellom-Amerika og Jamaica, og 1869 la de ut på et par års jordomseiling. I tiden mellom disse to reisene fikk de to sønner, Jakob og Ludvig. Tilbake i Norge bosatte ekteparet seg på Ask utenfor Bergen. Amalie deltok i det radikale miljøet rundt Bergens Tidende. Ekteskapet var vanskelig, og etter en krise 1877 brøt Amalie sammen og ble innlagt på Gaustad asyl ved Kristiania. Etter et par måneders opphold der flyttet hun først til sin eldste bror Wilhelm i Kragerø, siden til sin bror Ludvig i Fredrikshald og deretter til Kristiania. I denne tiden skrev hun en rekke anmeldelser av den nye litteraturen og støttet den naturalistiske diktningen, slik den kom til uttrykk hos den danske dikteren J. P. Jacobsen og i Henrik Ibsens Gengangere. 1884 giftet hun seg med den ett år yngre danske forfatteren Erik Skram og flyttet til København.

Amalie Skram debuterte som romanforfatter 1885 med Constance Ring. Boken var antatt og ferdig trykt hos Gyldendal i København da forlegger Hegel ønsket at Skram skulle stryke noen avsnitt som var av anstøtelig karakter. Dette nektet hun å etterkomme, romanen utkom isteden i kommisjon hos Huseby & co. i Kristiania, og hun måtte selv bære trykningsutgiftene. Dette var en vanskelig økonomisk start på forfatterskapet, og først 1895, med romanen Professor Hieronimus, ble hun utgitt på Gyldendalske Boghandels Forlag i København, med den prestisje og økonomiske sikkerhet som fulgte med det.

Amalie Skrams forfatterskap kan deles i tre hovedgrupper: ekteskapsromanene (1885–92), verket om Hellemyrsfolket (1887–98) og sinnssykehusromanene (1895).

I de fire ekteskapsromanene – Constance Ring, Lucie, Fru Inés og Forraadt – utforsker hun moderne kvinneliv, med utgangspunkt i spørsmålene: Hva er en kvinne, hvordan formes en kvinne, og hvilke forhold er det som legger rammene for kvinners liv? Constance Ring handler om den unge embetsmannsdatteren Constance, som innleder et forhold til tre menn, en forretningsmann, en lege og en musiker, bare for å finne ut at de alle har en tjenestepike på si'. Constance synes ikke livet er verd å leve; skyldfølelse, vemmelse og skam driver henne til å tømme giftbegeret. Romanen er kompleks nok til å ha gitt rom for en rekke ulike fortolkninger av Constance-skikkelsen. Er hun en skjøge, en frigid egoist eller tvert om et offer for en undertrykkende oppdragelse i et samfunn der kvinnens rettigheter blir fornektet? Eller er hun en som blir “stum”, som mister troen på at språket kan tjene til å binde mennesker sammen i et nødvendig fellesskap?

Lucie er en mer entydig roman. Den erotisk erfarne tivolipiken Lucie blir gift med den prektige enkemannen advokat Gerner. Men Gerner kan ikke akseptere Lucies tidligere erotiske erfaringer. Han plages av sjalusi og av et ønske om å forme Lucie til en dannet borgerlig frue. Mennene i dette romanuniverset er voldelige; enten utøver de psykologisk vold over Lucie, eller vold i mer konkret, fysisk forstand. Lucie dør til slutt i barselseng etter å ha født et barn der hun gjenkjenner voldtektsmannens føflekk på barnets ansikt.

Fru Inés fikk liten oppmerksomhet i Skrams samtid, men er, sett med vår tids øyne, kanskje den mest interessante av ekteskapsromanene. Handlingen er lagt til Konstantinopel, og hovedpersonen er den usedvanlig vakre Inés. Hennes ektemann, den svenske konsulen von Ribbing, sies å leve et svært utsvevende liv. Inés blir forelsket i den mye yngre Arthur Flemming. Med ham drømmer hun om å oppleve det “Henrykkelsens Mysterium” som hun ellers bare har følt i drømme. Hun skuffes og bryter med den unge elskeren, som tar sitt liv. Selv dør den gravide Inés etter en voldsom blødning. Følger man Inés' skjebne, føyer romanen seg inn i et pessimistisk og tragisk mønster som preger ekteskapsromanene. Men romanen tilbyr også en annen lesemåte dersom man legger vekt på de forbindelser som tekstlig skapes mellom Inés og byen Konstantinopel. Bybildene formidler en utopi om det sammensatte, om blandingen av høy og lav, det skitne og det rene, det lidende og det nytende, det virile og det kastrerte. Byen er et møtepunkt mellom øst og vest, mellom ulike språk. De motsetningene som ikke lar seg forene i Inés' eget liv, er altså virksomme verdier i byen, og dersom man leser den som et utopisk bilde på et rikt og sammensatt kvinneliv, utrykker romanen også håp.

Rent kunstnerisk vurdert er nok Forraadt Amalie Skrams beste roman. Den er et kammerspill om makt og avmakt, foruten en psykologisk dybdeboring i forholdet mellom menns viten og kvinners vitebegjær. Barnebruden Aurora, kalt Ory, gifter seg 17 år gammel med den 32 år gamle skipskapteinen Riber. Store deler av romanen foregår til sjøs, i skipslugaren som mer og mer lukker seg om de to ektefellene da skipet blir liggende i dødvann uten vind. Fra først av leser vi Ory som offer og den forrådte. Men etter hvert som hennes utspørring angående ektemannens tidligere seksuelle erfaringer blir mer og mer ubarmhjertige, kommer vi til å se hans lidelse også. Til sist kaster han seg over bord med manualer viklet om halsen.

Det er først og fremst firebindsverket Hellemyrsfolket som har gitt Amalie Skram den posisjonen hun har i vår litteraturhistorie. Det er i dette verket hun mest konsekvent følger naturalistenes interesse for hva det er som former et menneskes liv. Hvorfor blir noen tyver og mordere og andre ikke? spør hun seg. Hun følger en slekts liv gjennom flere generasjoner. Romanen Sjur Gabriel begynner i Hellemyren i 1860-årene med fortellingen om det fattige gårdbrukerparet Sjur Gabriel og hans kone Oline. Oline drikker, og da de mister sin yngste sønn, som er Sjur Gabriels kjæreste barn, søker også han trøst i flasken. To Venner følger barnebarnet Siverts flukt fra skammen over å ha Oline, eller “Småfylla”, som farmor. Det er en sjøroman, som gav Skram datidens honnørord “mannlig talent”. Sivert har en karakterbrist som han bærer med seg videre i de følgende romanene. I S. G. Myre er han kommet hjem og arbeider som handelsbetjent, men forårsaker farmorens død. Det oppdages ikke, og Sivert blir en mester i å omgå sannheten. Han gifter seg med den vakre Petra Frimann, men hevder på slutten av sitt liv at hun har vært hans ulykke.

Det siste bindet, Afkom, kontrasterer familien Myre med den rike konsulfamilien Smith. Myre-familien blir tapere på alle felt. De to sentrale barneskikkelsene, Fie og Severin, lider under den skjebne det er å ha en ond mor. Severin tar livet sitt etter å ha blitt avslørt mens han stjeler et pengebrev fra sin beste venn, og Fie lar seg gifte bort til en mann hun forakter. Heller ikke den rike konsulfamilien unngår å bli rammet av livets ubønnhørlige konsekvenser. De mister sin kjæreste datter, og konsulen tenker at det er en straff for hans utsvevende ungdomsliv. Dette store og komplekse firebindsverket spenner opp et stort lerret over menneskers drømmer, nederlag og lidelser. Men det er på ingen måte uten lyspunkter. Og det er i dette verket, mer enn i noen av de andre, at Amalie Skram praktiserer den medlidenhetens estetikk som hun som litteraturkritiker argumenterte for. Ikke bare forfatteren, men også leseren, må føle en dyp medlidenhet med de menneskeskjebner hun levendegjør.

Med de to sterkt selvbiografiske romanene Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen (1895) fikk Skram et stort publikum. Romanene handler om maleren Else Kant. De kan leses som kunstnerromaner, som et oppgjør med den naturalistiske diktningen, som kom til kort overfor fremstillinger av angst og kompliserte sjelelige prosesser. Men først og fremst er romanene en kritikk av legers misbruk av makt og autoritet. De skapte en voldsom debatt omkring dosent og overlege Pontoppidan, som var modell for romanenes Hieronimus.

Amalie Skram levde et moderne kvinneliv. Hun og Erik Skram delte økonomisk ansvar og bekymringer. De to ektefellene delte også omsorgen for datteren Johanne, som ble født 1889. Fremfor alt var de arbeidskamerater; de diskuterte kontinuerlig det Amalie skrev. Erik var hennes fremste kritiker og støttespiller. De levde også i et aktivt kunstnermiljø, med venner blant fremtredende forfattere, malere og politikere. Ekteskapet hadde uten tvil svært lykkelige perioder, men det ble også preget av store konflikter og mistro, ikke minst på grunn av Amalies stadig tilbakevendende sjalusi. Hun var dessuten plaget av søvnløshet og mismot. 1894 lot hun seg legge inn på Kommunehospitalets 6te Afdeling, og erfaringene herfra og fra Sct. Hans hospital i Roskilde resulterte i de to sinnssykehusromanene.

Etter dette ble samlivet enda vanskeligere, og 1899 flyttet ektefellene fra hverandre og tok ut separasjon. Amalie ble boende sammen med datteren. 1901 ble hun tildelt diktergasje fra den danske stat, etter å ha fått flere avslag på søknader til den norske stat. Hun døde 1905 etter kort tids sykdom. På hennes urne skal det ha stått, slik hun hadde ønsket: “dansk borger, dansk undersaat, dansk forfatter”. Likevel er det i norsk litteraturhistorie hun har fått sin fortjente plass, mens hun i den danske er tildelt en langt mer beskjeden posisjon.

Hennes sønn Ludvig Müller (1868–1922) ble skuespiller og var 1913–16 sjef for Trondhjems Teater.

Verker

  • Bibliografi i I. Engelstad, L. Køltzow og G. Staalesen: Amalie Skrams verden, 1996, s. 249
  • og i E. Aasen (red.): Amalie. “Silkestrilen sin datter”, 1996
  • Constance Ring, 1885
  • Hellemyrsfolket, 1887–98: Sjur Gabriel, 1887, To Venner, 1887, S. G. Myre, 1890, Afkom, 1898
  • Lucie, 1888
  • Fru Inés, 1891
  • Forraadt, 1892
  • Agnete, skuespill, 1893
  • Professor Hieronimus, 1895
  • På Sct. Jørgen, 1895
  • Sommer (noveller), 1899
  • Julehelg, 1900
  • Mennesker, 1902–05
  • Samlede værker, 1905–07

    Brevsamlinger

  • E. Kielland (red.): Mellem slagene, 1955
  • J. Garton (red.): Elskede Amalie. Brevveksling mellom Amalie og Erik Skram, 3 bd., 2002

    Ikke-publisert materiale

  • Brevsamlinger i NBO og Det kgl. Bibliotek, København

Kilder og litteratur

  • A.Tiberg: Amalie Skram som kunstner og menneske, 1910
  • B. Krane: Amalie Skram og kvinnens problem, 1951
  • R. Bjerkelund: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • B. Krane: Amalie Skram. Tema og variasjoner, 1961
  • I. Engelstad: Amalie Skram om seg selv, 1981
  • d.s.: Sammenbrudd og gjennombrudd. Amalie Skrams romaner om ekteskap og sinnssykdom, 1984
  • R. Bjerkelund: Amalie Skram. Dansk borger, norsk forfatter, 1988
  • L. Køltzow: Den unge Amalie Skram. Et portrett fra det nittende århundre, 1982
  • E. Aasen (red.): Amalie. “Silkestrilen sin datter”, 1996
  • I. Engelstad, L. Køltzow og G. Staalesen: Amalie Skrams verden, 1996
  • C. Hamm: Medlidenhet og melodrama. Amalie Skrams litteraturkritikk og ekteskapsromaner, dr.art.-avh. UiB, 2001

Portretter m.m.

    Et utvalg

  • Maleri av Leis Schjelderup, ca. 1878; UBB
  • Maleri av d.s., 1882; gjengitt i I. Engelstad, L. Køltzow og G. Staalesen, 1996 (se ovenfor, avsnittet Kilder)
  • Maleri (brystbilde) av Georg Achen, 1889–90; gjengitt i Elster: Illustreret norsk litteraturhistorie, bd. 2, 1924, etter s. 576 og i Norske portretter. Forfattere, 1956, s. 168
  • Maleri (Amalie og Erik Skram) av Harald Slott-Møller, 1895; Bergen offentlige bibliotek
  • Byste (marmor) av Ambrosia Tønnesen, 1916; BKM, deponert i Bergen offentlige bibliotek
  • Statue (bronse, helfigur) av Maja Refsum, 1949; Klosterhagen, Nordnes, Bergen
  • Maleri av Gabrielle Kielland, 1995; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
  • Byste av Per Ung, 1996; Bispebjerg Kirkegård, København

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 1 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.