Alfred Eriksen

Prest og politiker. Foreldre: Urmaker Henrik Erichsen (1825–70) og Emilie Kathrine Christoffersen (1825–1902). Gift 11.8.1890 med Sigrid Marie Wexelsen (14.2.1866–29.8.1960), datter av sogneprest Wilhelm Andreas Wexelsen (1828–1904) og Henriette Lyng (1837–92).

Stortingsvalget 1903 ble både i samtiden og senere sett som et tidsskille, ved at den organiserte arbeiderbevegelsen for første gang ble representert i nasjonalforsamlingen. Det mest oppsiktsvekkende var imidlertid at alle de fire representantene kom fra Nord-Norge, landsdelen som etter sosialistiske definisjoner helt manglet en arbeiderklasse. Det var den nordnorske fiskerbonden som gjorde politisk opprør, og både samtid og ettertid har tillagt Alfred Eriksen rollen som hovedaktør bak bevegelsen.

Eriksen var utgått fra et småborgerlig miljø i hovedstaden. Faren døde tidlig, og familien satt igjen i trange kår. Likevel fikk Alfred fullført en akademisk utdannelse; han tok examen artium 1883, studerte deretter teologi og ble cand.theol. 1888. Studiene finansierte han gjennom strøjobber som lærer. Etter et år som adjunkt i Ålesund ble han 1891 utnevnt til sogneprest i Karlsøy i Troms, og ble der til han 1910 ble sogneprest i Vålerengen i Kristiania.

Eriksen påstod selv at han allerede i skoletiden hadde radikale politiske holdninger, endog sosialistiske. Det finnes likevel ingen dokumentert kunnskap om partipolitisk engasjement hos ham før 1900, og da tilknyttet Venstre. Så sent som 1897 unnlot han å stemme ved stortingsvalget. Da han kom til Karlsøy, gikk han inn i det sedvanlige overklassemønster som embetsmann. Her kom han snart i konfrontasjon med den mektige lokale handelsmann om bruken av prestegårdens ressurser. Dette utviklet seg til et personlig fiendskap, som etter hvert gikk over til en systemkritikk av selve handelssystemet. Da Eriksen 1894 tapte kampen om makten i skolestyret og forsøk på å komme inn i herredsstyret, bebudet han i en avisartikkel at han senere ville ta opp kampen mot det han kalte “handelsmannsherredømmet”.

Kampen måtte han imidlertid la ligge i flere år, mens han ofret seg for vitenskapelig virksomhet. Forskningen resulterte i en doktorgrad 1897 og en bok om religionshistorie. Doktorgradsarbeidet var en psykologisk avhandling med tittelen Vilje. Etter dette stod Eriksen klar til for alvor å ta opp kampen mot de store “nessekonger”. I begge kommuner i prestegjeldet satt mektige handelsmenn som ordførere og i andre viktige verv, og lignende forhold eksisterte i hele Nord-Troms. Ved kommunevalget 1898 lyktes det Eriksen å vinne makten i Karlsøy og bli ordfører. Han ble gjenvalgt 1901, og i det samme valget vant han mange tilhengere i annekset Helgøy.

Eriksen gikk straks inn i en meget aktiv fase. For det første skapte han et fullstendig brudd med den gamle kommunale sparepolitikken, og gikk bevisst inn for en ekspansiv økonomisk politikk i kommunen for å få opp folks inntekter og skattegrunnlag. Et overordnet mål var dessuten å angripe handelsmennenes kredittmonopol, ved å yte kommunale garantier for statslån til kjøp av fiskefartøy, hus og jord til folk. Det ble også arbeidet aktivt for å etablere kooperative forretninger. Eriksen angrep handelsmennene gjennom en rekke rettssaker, og sørget for å fremme klager om bedrageri fra kundene.

På det mer generelle plan angrep han forslaget om ny handelslov, som ville redusere allmuens adgang til pomorhandel til fordel for handelsmennene, og fikk herredsstyret til å skjerpe beskatningen av overklassen. Han ivret også for en bedre organisering av fiskerne. En annen viktig sak var arbeidet for forbedringer i rettspleien, noe som samtidig betydde kamp mot embetsveldet. Her utviklet Eriksen etter hvert stor juridisk kompetanse, og utgav Lovbok for folket til hjelp for allmuen. Han førte selv alle sine rettssaker.

Men Eriksen satte også kampen mot handelsmennene inn i en større ramme, og gjorde den derved til en klassekamp mellom fiskere og handelsmenn. Det teoretiske grunnlaget for dette utformet han rundt årsskiftet 1899/1900 i en serie avisartikler om “handelsmannsherredømmet”. Han begynte nå å markedsføre sin politikk på en større arena, samtidig som han fant det nødvendig å arbeide gjennom partisystemet. I januar 1900 stiftet han en lokal venstreforening med seg selv som formann, og samme år ble han valgt til formann i venstreforeningen i amtet.

De store politiske saker som han nå arbeidet for, var hvalfredning, motstand mot de nye gjeldslovene og motstand mot forslaget til ny handelslov. Foruten avisene benyttet han de trykte amtstingsforhandlinger til å markedsføre sin politikk, dessuten sørget han for å mobilisere de lokale fiskeriforeninger til støtte for seg, og han benyttet rettsapparatet til å fremme sitt syn.

Ved stortingsvalget 1900 fikk Venstre 94 prosent av stemmene i Karlsøy; Eriksen stilte som kandidat, men tapte. I de tre årene frem til neste valg utviste han stor aktivitet på mange felter, bl.a. gjennom flere store rettssaker. På grunn av sin skarpe kritikk av samfunnsforholdene og navngitte personer i maktposisjon, mistet han sin støtte i Tromsø-avisene. Et forsøk på å mobilisere amtsvenstre mot venstreavisen Tromsø mislyktes. For å overleve politisk måtte han skaffe seg en egen avis, og 10. januar 1902 utkom første nummer av Nordlys på Karlsøy, med Eriksen som redaktør.

Selv om Eriksen i nr. 6 av bladet erklærte seg som sosialist, kviet han seg tydeligvis for å ta et endelig brudd med Venstre, men fant det i mars 1902 nødvendig å trekke seg som formann i amtsforeningen. Det ser ut til at han først langsomt kom til klarhet om hvilken ny politisk plattform han skulle velge. Så sent som i juli snakket han vagt om et småkårsparti av fiskere, gårdbrukere, husmenn og dagarbeidere. Statsviteren Ola Teigen har i sin studie av stortingsvalget 1903 vist at det ikke var før i august 1902 at Eriksen hadde kontakt med den organiserte sosialistiske bevegelse. Mye tyder derfor på at Eriksen nærmest mot sin vilje ble tvunget ut av Venstre.

I løpet av høsten 1902 ble det stiftet 17 lokale arbeiderforeninger i Troms, og 10. desember ble Eriksen formann i det nystiftede Tromsø Socialistiske Amtsarbeiderforening, som fra 1. januar 1903 ble tilsluttet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (DNA). Dermed var det partipolitiske grunnlag klart for stortingsvalget samme høst. Ved valgmannstinget fikk Arbeiderpartiet i Karlsøy 94 prosent av stemmene, det samme som Venstre hadde oppnådd ved forrige valg. Partiet vant 10 av 13 valgkretser i amtet og tok dermed alle de tre mandatene; en av de tre innvalgte var Eriksen. I oktober 1903 forlot han Karlsøy sammen med familien for å ta sete på Stortinget, mens Nordlys flyttet til Tromsø. Han hadde senere bare gjesteroller i Karlsøy, selv om han ble gjenvalgt til herredsstyret både 1904 og 1907.

Eriksen ble gjenvalgt til Stortinget fra Troms 1906 og 1909, og satt i alt 9 år på Stortinget. Etter at hvalsaken var avgjort 1904, var det få lokale saker å ta fatt i. Eriksen var parlamentarisk leder for partiet og dermed dets fremste talsmann i alle de store nasjonale saker som var oppe i Stortinget 1905 – unionsoppløsningen, Karlstadforliket og diskusjonen om den fremtidige statsformen. Han stemte mot Karlstadforliket ut fra nasjonalistiske begrunnelser, men årsaken var trolig at han fra sine nære kontakter med de svenske sosialdemokrater følte seg overbevist om at Sverige ikke ville angripe militært. I spørsmålet om kongedømme eller republikk gikk han sterkt ut mot Michelsen-regjeringens strategi foran kongevalget. Sitt syn på de politiske forhold i 1905 har han gjort utførlig rede for i et manuskript fra 1930, basert på dagboksnotater fra 1905; det ble utgitt av hans datter 1981. Eriksen engasjerte seg også sterkt i andre stridssaker og var i det hele kjent som en av tingets store talere i perioden. 1911 fikk han Borgerdådsmedaljen i gull.

Det har vært reist spørsmål om Eriksens overbevisning som sosialist. Med sin individualistiske og liberale holdning måtte han få store problemer med å tilpasse seg arbeiderbevegelsens bærende idé om solidaritet og disiplin. Generelt hadde Eriksen liten forståelse for fagorganisasjonen som kamporgan. Mens han var talsmann for reformisme og deltok som megler i arbeidskonflikter, skjedde det en radikalisering av arbeiderbevegelsen under nysosialistene, i takt med den økende industrialiseringen. Det hele toppet seg 1911–12, da Eriksen som formann i Riksmålsforbundet kom i et uheldig forhold til partiets krav om disiplin og enhet. Han ble utstøtt av partiet og ikke renominert ved stortingsvalget 1912. Et forsøk på å stille som uavhengig kandiat i Kristiania mislyktes, og Eriksen var etter dette politisk død.

Eriksen viste seg også i prestegjerningen som en frisinnet person. Han sa selv at han de første år var strengt rettroende og hellet til pietismen, men at han etter hvert utviklet et videre og friere syn på de religiøse spørsmål. Han var kritisk til enkelte dogmer, og ved fratredelsen i Karlsøy omtalte han seg selv som en av “de mest avgjorte av de saakaldte moderne teologer”. I Kristiania var han en tid den eneste prest som viet fraskilte.

Eriksen var sterkt omtvistet, og hans geistlige og politiske aktivitet ble til tider overvåket og kritisert av både embetskolleger og overordnede i embetsverket. Han ble beskyldt for å forsømme prestegjerningen, for avvik fra dogmene, for å forderve ungdommen, og for å rokke det sosioøkonomiske system. En særlig kritikk ble reist mot hans eksperimenter med hypnose og forsøk på å behandle nervøse lidelser omkring 1900. Det fremgår av Kirkedepartementets arkiv at hans overordnede i embetsverket stadig var ute etter å finne basis for å reise avsettelsessak, men aldri fant grunn nok.

Alfred Eriksen har vært beskrevet som en dominerende, kompromissløs og stridbar personlighet med rike talegaver. Han hadde en uvanlig evne til å tåle motstand og motgang. Få personer har som han vært så tiljublet og utskjelt på samme tid. “Karlsøypresten” var et landskjent begrep i norsk offentlighet de første 12 år av 1900-tallet. I ettertid er det hans innsats bak 1903-valget som blir husket, mens hans stortingsvirksomhet og samfunnsrolle for øvrig er gått i glemmeboken.

Verker

  • Sammensatte ord hos Ibsen. En sproglig undersøkelse, 1885 (særtrykk av Nyt tidsskrift 1885, s. 371–376)
  • Vilje. En psykologisk afhandling, dr.avh., 1896
  • Religionsbilleder og kulturskildringer, 1901
  • Lovbok for folket, Karlsøy 1903
  • Bispeembedernes ophævelse, 1906
  • Sletten-saken, 1906
  • Alkohol og forbudssaken, foredrag, Bergen 1918
  • red. Norges kirke og presteskap ved 900-årsjubileet, 1930

Kilder og litteratur

  • Kallsbok for Karlsøy prestegjeld, i sogneprestarkivet, Karlsøy
  • Stud. 1883, 1908
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • O. Pedersen: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • G. og H. Eriksen: Sogneprest, dr. Alfred Eriksen, 1939
  • E. Larssen: Det store gjennombruddet 1902–1952, Tromsø 1952
  • K. K. Tveito: Alfred Eriksens brot med Det norske Arbeiderparti, h.oppg. i historie, UiO, 1954
  • O. Teigen: Arbeiderpartiets første stortingsmenn. En studie av stortingsvalget i Troms 1903, mag.avh. i statsvitenskap, UiO, 1963
  • H. D. Bratrein: Alfred Eriksens lokalpolitiske plattform, h.oppg. i historie, UiO, 1970
  • S. Eriksen: “Brød i himmelen.” Historien om Karlsøypresten og hans hustru, 1976
  • d.s.: “Sannheten ...” Fra en modig manns – sogneprest, dr.philos. Alfred Eriksens – dagbok 1905, 1981
  • H. D. Bratrein: “Fiskerbondens politiske revolusjon”, i Karlsøy og Helgøy bygdebok, bd. 3, Hansnes 1992, s. 132–156

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.