Faktaboks

Alf Prøysen
Oppr. Olafsen
Født
23. juli 1914, Rudshøgda i Ringsaker, Hedmark
Død
23. november 1970, Oslo, begr. i Æreslunden, Vår Frelsers gravlund
Virke
Forfatter og visesanger
Familie
Foreldre: Husmann Olaf Andreassen (1880–1959) og Julie Mathiasdatter (1879–1961). Gift 30.7.1948 med sykepleier Else Storhaug (15.4.1916–), datter av Ludvig Storhaug (1888–1950) og Emilie Røed (1890–1976). Navneendring til Prøysen 1938.
Alf Prøysen

Alf Prøysen og tegneren Borghild Rud. Foto 1965.

Alf Prøysen
Av /NTB Scanpix ※.
Alf Prøysen

Foto 1950

Alf Prøysen
Av /NTB Scanpix ※.

Alf Prøysen er etterkrigstidens fremste skaper av norsk sangtekst og sentral i moderne norsk barnelitteratur. Populariteten har til tider vært så stor at det har vært vanskelig å få øye på at også deler av forfatterskapet hans for voksne tilhører det ypperste i norsk litteratur generelt, selv om han nesten bare produserte prosa i lite format.

Plassen Prøysen lå idyllisk nok langs Præstvægen på Rudshøgda, men tilhørte gården Hjelmstad og var husmannsplass på oppsigelse. Da Alf Olafsen ble født, hadde familien allerede to døtre, Marie og Margit, i tillegg til Olaf Evensen, som vokste opp som sønn i huset. Familien disponerte 10 mål jord, til dels utmark, og hadde beiterett i skogen. Faren hadde arbeidsplikt på gården i sommerhalvåret mot 50 øre dagen og drog på tømmerhogst om vinteren. Familien var fattig, men sultet aldri, og hjemmet var preget av omtanke og kjærlighet. Fra den livlige moren arvet Alf ikke bare det skjeve ansiktet, men også stolthet og trass, humor, fantasi og leselyst. Alf var annerledes helt fra starten, liten og ofte syk. Han trivdes best innendørs med lesing og tegning og var utpreget upraktisk, svært lite høvelig i et samfunn der både livsløpet og kjønnsrollemønsteret var lagt på forhånd. Han var skoleflink, og utrolig nok fikk han to års “utsettelse” før han skulle i tjeneste på en gård. Han gikk et års fortsettelseskurs i nabobygda og 1931/32 på fylkesskolen i Ringsaker, der han begynte å kalle seg Alf Prøysen.

Den grå hverdagen begynte nederst på rangstigen, som griskokk, men etter hvert avanserte han til sveiser. 1938 fikk han diktet Røde geranier på trykk i Kooperatøren, og samme år fikk han flere inn i Arbeidermagasinet. Det var unge, stolte, sinte og ofte revolusjonære dikt i stil etter Rudolf Nilsen. Allerede året etter viser diktet To vugger at han var ved å finne sin egen, høyst særpregede form.

1939 forlot han Ringsaker og nærmet seg hovedstaden. Dikt, og etter hvert noveller, kom til å gi en pen ekstraslant til sveiserlønningen. Han var et år på Kløfta, der han fikk annenpremie i fjøsstell fra Ullensaker landbruksforening, og et år i Sørum. Han skrev også for lokale revyer, og 1941 torde han oppsøke Hansy Petra på Dovrehallen for å vise frem tekster. Hun tok 9 viser og ville ha flere, men Dovrehallen brant 1942, så Prøysen tok seg i stedet jobb som gårdsgutt på Vøien i Asker. Her fikk han 1945 utgitt novellesamlingen Dørstokken heme på et lokalt forlag og fikk pene kritikker. Han ble også lærling ved Statens Småbrukslærerskole, der han var tekstforfatter og aktør i de årlige studentrevyene 1942–45. 1945 ble han tatt med i Oslostudentenes frigjøringsrevy Ad Undas, der han var Trygve Lie og satt på en sky og sang. NRK gjorde opptak, og det kom tilbud om plateinnspilling fra Haakon Tveten på Columbia.

Platedebuten 1947 var to riktig sentimentale sanger, som Book-Jenssen hadde refusert, og solgte ikke stort. Tveten likte imidlertid stemmen og spurte om han ikke hadde noe eget materiale. Dermed kom det store gjennombruddet 1948 med både barneviser som Blåbærturen og Lillebrors vise og de sprelske Husmannspolka og På Hamar med slakt. Han innledet et nært og fruktbart samarbeid med komponisten Finn Ludt, og få år senere med Bjarne Amdahl. Med stort platesalg og hyppige opptredener i radio ble Prøysen rikskjendis og solgte ufattelige 135 000 eksemplarer av viseboken Drengstu'viser. Selv omtalte han alltid 1948 som “det året je var sjenni!”. Han giftet seg, stiftet hjem i Nittedal, drog på landsomfattende turné med Herberths Cirkus Rex og opptrådte for norske soldater i Tyskland sammen med Alfred Maurstad.

NRK ble raskt hans andre hjem og viktigste arbeidsplass. Han sang i Store Studio for voksne og ble snart landets mest kjente barnetimeonkel, først i Lørdagsbarnetimen, så fra 1951 i Barnetimen for de minste. I Arbeiderbladet kom de første av over fire hundre Lørdagsstubber. Noen av disse gav han selv ut i bøkene Utpå livets vei og Kjærlighet på rundpinne. Etter hans død redigerte Nils Johan Rud Jinter je har møtt, Onger er rare og Kjærtegn. Med samlingene Spaserveier i granskog og Tia og timen, redigert av hans datter Elin Prøysen, er samtlige Lørdagsstubber tilgjengelige i bokform.

Slagerne kom også på stripe fra debuten, både for voksne, som Steinrøysa nedi bakken, Kjæm du i kvell, Ungkarssorg, Klara på Dal, Næsning på Hamarmart'n, og barneviser som Musevisa, Hompetitten, Nøtteliten, Helene Harefrøken og Bolla Pinnsvin. Da salgstallene begynte å synke i midten av 1950-årene, fikk han en ny karriere som tekstforfatter for Nora Brockstedt til musikk av Bjarne Amdahl. Deres Tango for to fra 1957 ble norgeshistoriens første millionselgende verdensslager, så mye spilt at den til slutt ble utsatt for “offentlig knusing” på lufta i Radio Luxembourg. Fra 1957 var han redaksjonsmedlem i Otto Nielsens ukentlige kulturverksted Søndagsposten, der han både lanserte egne og andres viser og fungerte som fødselshjelper for utallige talenter. Han gjorde en betydelig innsats som høyst særpreget gjendikter av visetekster, særlig av Olle Adolphson, Owe Thörnqvist og Ulf Peder Olrog, som igjen laget de svenske versjonene av Prøysens tekster. Originale er også hans oversettelser av et hundretall barnebøker.

Den beske romanen Trost i taklampa (1950) satte salgsrekord, 52 000, i utgivelsesåret. Skildringen av fabrikkarbeidersken Gunvor Smikkstugun som reiser hjem i “blåklokkevikua” midt på sommeren for å få med seg husmannsungdommen og tjenerne til et friere liv i storbyen, men som blir fysisk nesten drept av makta i bygda, var et intenst forsvar for den da så beryktede “flukten fra landsbygda”. Den ramsalte satiren gjorde boken populær, bortsett fra i storbondemiljøet, særlig på hjemtraktene, der forakten for “svikeren og sosialisten” Prøysen lenge var så total at omfavnelsen av ham i turismens navn etter hans død har vært vanskelig å svelge for mange. Romanen ble like stor suksess som teaterstykke på Det Norske Teatret 1952, ble film 1955 og Norges første helstøpte musikal 1963, med musikk av Finn Ludt, Sølvi Wang som Gunvor og Blåklokkevikua som gjennomgangstema. Lest i ettertid fremstår den som mindre morsom og mest sår i sin fint konstruerte oppbygning, sine nære og troverdige skikkelser og sin vakre bruk av hedmarksdialekt. Trolig er det bestselgerstatusen som har forhindret den i å bli regnet som en av etterkrigstidens store norske romaner.

For teateret har Alf Prøysen også skrevet Fløttardag og To pinner i kors ved siden av barnemusikalen Sirkus Mikkelikski, som ble belønnet med Kirke- og Undervisningsdepartementets førstepris da den ble omarbeidet til roman for barn 1963. I tillegg kommer sangtekster til Bjarne Amdahls musikk til musikalene Tingel-tangel i natt og Hu Dagmar, basert på en gammel folkekomedie. Tittelfiguren er en Gunvor-lignende skikkelse, byjenta Dagmar (Nora Brockstedt), som skal gifte seg med bondegutten, men blir danket av “hu som har gått hime og venta”, og deretter jaget fra bygda. Herfra stammer mesterverket Slipsteinsvæilsen, en vakker melodi til en tekst som begynner i idyll, men som etter hvert nådeløst beskriver hva alminneligheten gjør med den som måtte skille seg ut av en eller annen grunn, – “når ljåen bli kvass nok / og brynet bli med / så kjæm dom i mårå og meie dekk ned / så musikken de høre / i kveldsro og fred / det er slipsteinsvæilsen som går og går ...” Sangen ble vurdert som lite kommersiell, så Nora Brockstedt fikk ikke spille den inn før 1972. Den første innspillingen ble gjort av Alf Cranner 1970.

Radio- og bokserien om Teskjekjerringa ble påbegynt 1957 med Kjerringa som ble så lita som ei teskje og fortsatt i ytterligere tre bøker (1960, 1965, 1967) pluss senere utgivelser av enkeltstående eventyr. Teskjekjerringa ble en internasjonal suksess av dimensjoner, er senere blitt japansk tegnefilm, og er tilgjengelig samlet hos prestisjetunge Penguin Books. I Sverige, der den både kom ut før den gjorde det i Norge og raskere ble en suksess, ble den fjernsynsserie med Birgitta Andersson som Teskedsgumman. Populær var også barneboken Den grønne votten (1964). Tidlig i 1960-årene hadde Prøysen stor moro av å gestalte gatesangeren Romeo Clive i Anne-Cath. Vestlys fjernsynsserie om Kanutten.

Enkelte av de anglo-amerikanskorienterte nye visesangerne midt i 1960-årene var kanskje ikke særlig opptatt av Alf Prøysen, men det dukket etter hvert opp en mer bevisst type kunstnere. Prøysen samarbeidet særlig med Alf Cranner, og skrev også for Åse Kleveland og Birgitte Grimstad. 1965 oversatte han musikalen Trollmannen fra Oz, fremført med Wenche Myhre. De nye visene hans i denne perioden, som Så seile vi på Mjøsa, Du ska få en dag i mårå, Jørgen Hattemaker og Æille har et syskjenbån på Gjøvik kommuniserte med den nye generasjonen.

Våren 1970 spilte Prøysen inn en serie viseprogrammer med den yngre generasjonen for fjernsyn, mottok Norsk Kulturråds ærespris og startet opptakene av en fjernsynsserie om sitt eget liv, men døde midt i produksjonstiden, bare 56 år gammel. Dødsfallet ble møtt med landesorg, og Alf Prøysen ble den første, og vel egentlig eneste, som har startet i populærkulturen og fått sitt siste hvilested i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund, ikke langt fra Bjørnson og Ibsen. På sitt stillferdige vis hadde han fått status som selvfølgelighet, og det var som om en hel nasjon våknet. Det utviklet seg den reneste Prøysen-feber gjennom 1970-årene; den avtok noe i 1980-årene og steg til voldsomme dimensjoner rundt 80-årsjubileet 1994. Ved Prøysenhuset på Ringsaker er det gjort en betydelig innsats i konserverings- og utstillingsøyemed siden slutten av 1980-årene.

Som sanger hadde Alf Prøysen ikke noe stort teknisk register, men varme, sterkt særpreg og en musikalitet som på det beste nærmet seg en jazzsangers. Både med tekster til tradisjonelle melodier som han hadde plukket opp på sin vei, og i samarbeid med samtidige komponister, er hans sangtekster på høyt litterært nivå, uten noen gang å miste fotfestet i populærkulturen. Det finnes også et antall ikke utgitte viser og en god del lyrikk som ikke er tonesatt, og mange vil utvilsomt føle seg kallet. Alf Prøysen er uten tvil den viktigste tekstforfatteren i norsk populærmusikk.

Hans verk som visedikter, lyriker og forfatter for store og små henter nesten alltid sitt miljø fra hedmarksbygdene, og synsvinkelen er som regel dyrs, barns eller kvinners. Voksne menn skildres nesten utelukkende fra disse vinklene. Hans bygdemiljø blir et mikrokosmos som inneholder all verdens problematikk, minimalisert til en form som gir ham anledning til å kommunisere den mest innviklede livskunnskap til et stort publikum som aldri føler seg intellektuelt tråkket på. Nettopp denne svært bevisste enkelheten gjør at hans lokalmiljø kan oppleves som nært og gjenkjennelig selv i andre verdensdeler.

Det er kommet flere bøker om Alf Prøysen, biografier, bildepraktverk og enkelte mer akademiske analyser, men ingen har så langt skrevet den store, endelige biografien som analyserer både mannen og verkene hans.

Verker

    Bibliografi

  • Prøysenhuset.no (på Internett)

    Lyrikk og viser (et utvalg)

  • Drengstu'viser, 1948
  • Lillebrors viser, 1949
  • Teddybjørnen og andre viser, 1951
  • Viser i tusmørke, 1951
  • Rim og regler fra Barnetimen, 1954
  • Julekvelds-vise, 1957
  • Så seile vi på Mjøsa og andre viser, 1969
  • Lørdagskveldviser (red. av N. J. Rud), 1971
  • Samlede viser og vers, 3 bd., 1975
  • Nå skinner sola i vinduskarmen (red. E. Prøysen), 1987

    Prosa (et utvalg)

  • Dørstokken heme, fortellinger, 1945
  • Trost i taklampa, roman, 1950
  • Kjærlighet på rundpinne, stubber, 1956
  • Kjerringa som ble så lita som ei teskje, fortellinger, 1957
  • Muntre minner fra Hedemarken, fortellinger, 1959
  • Teskjekjerringa på nye eventyr, 1960
  • Den grønne votten, fortellinger, 1964
  • Teskjekjerringa i eventyrskauen, 1965
  • Teskjekjerringa på camping, 1967
  • Det var da det og itte nå, barndomserindringer, 1971
  • Jinter je har møtt, stubber (red. N. J. Rud), 1972
  • Onger er rare, stubber (red. N. J. Rud), 1973
  • Kjærtegn, stubber (red. N. J. Rud), 1974
  • Livets sekund, stubber (red. N. J. Rud), 1975
  • Verker, 12 bd., 1978
  • Spaserveier i granskog. Lørdagsstubber 1951–1961 (red. E. Prøysen), 1998
  • Tia og timen. Lørdagsstubber 1962–1970 (red. E. Prøysen), 1998

    Teater (et utvalg)

  • Fløttardag, skuespill, 1952
  • Trost i taklampa, skuespill (sm.m. A. Toms), 1952
  • Sirkus Mikkelikski, barnekomedie (sm.m. A. Toms, musikk J. Øian), 1954
  • Tingel-tangel i natt, musikal (sm.m. A. Toms, musikk B. Amdahl), 1959
  • To pinner i kors, komedie (sm.m. A. Toms), 1961
  • Trost i taklampa, musikal (sm.m. A. Toms, musikk F. Ludt), 1963
  • Hu Dagmar, musikal (sangtekster, musikk B. Amdahl), 1964
  • Kjæm du i kveld, teaterkabaret, 1974
  • Så seile vi på Mjøsa, teaterkabaret, 1989
  • Kjæm æiller att, teaterkabaret, 2001

    Plateinnspillinger

  • Diskografi: prøysenhuset.no (på Internett)
  • Original Prøysen, utvalgte NRK-opptak, CD-samling (5), 1993
  • Alf Prøysen på grammofon, komplette plateinnspillinger, CD-samling (5), 1993

Kilder og litteratur

  • HEH 1968
  • S. Hagemann: Barnelitteratur i Norge 1914–1970, 1978
  • G. Vestheim (red.): Ei bok om Alf Prøysen, 1980
  • E. Prøysen: Pappa Alf, 1989
  • S. E. L. Larsen: Alf Prøysen 75 år, radioserie i fire deler, 1989
  • J. Haug og T. Viken: Alf Prøysen. Et portrett i tekst og bilder, 1990
  • J. Dalchow og E. Prøysen: CD-bok i Alf Prøysen på grammofon. Komplette plateinnspillinger, 1993
  • O. Røsbak: Alf Prøysen. Præstvægen og Sjustjerna, 1992
  • K. Imerslund (red.): Alf Prøysen – idylliker eller opprører?, 1995
  • T. Birkeland, G. Risa og K. B. Vold: Norsk barnelitteraturhistorie, 1997
  • NRKs musikkarkiv
  • Det Norske Teatrets arkiv
  • opplysninger fra Brit Skurdal Braastad, Prøysenhuset, Ringsaker og fra Elin Prøysen, 2003

Portretter m.m.

  • Steinrøys (“Steinrøysa neri bakken”) bestående av stein fra alle norske kommuner m.m., 1971; utenfor NRK radio, Marienlyst, Oslo
  • Statue i bronse (helfigur) av Svein Tore Kleppen, 1988; Det Norske Teatret, Oslo
  • Flere skulpturer i bronse (byster og helfigurer) av Svein Tore Kleppen; Prøysenhuset, Ringsaker
  • Statue i bronse av Sivert Donali, 1989; Rudshøgda, Ringsaker
  • Statue i bronse av Sivert Donali, 2001; Nittedal Kommunesentrum