Alf Ihlen

Ingeniør og industrimann. Foreldre: Ingeniør og utenriksminister Nils Claus Ihlen (1855–1925) og Henriette Marie Lund (1870–1962). Gift 1) 1933 med Helene Marie Busch (4.5.1908–19.7.1995), datter av grosserer Peter Joachim Busch (1878–1926) og Dorothea Sophie Mørch (1886–1926), ekteskapet oppløst 1938; 2) 9.7.1938 med Ellen Gording (26.9.1905–), datter av lege Reidar Christensen Gording (1873–1952; se NBL1, bd. 4) og Borghild Jeremiassen (1872–1965). Bror av Nils Ihlen (1893–1981) og Joakim Ihlen (1899–1981); svoger til Elisabeth Gording (1907–2001).

Alf Ihlen ledet Strømmens Værksted sammen med broren Joakim Ihlen i nærmere 50 år og utviklet bedriften til å bli blant verdens fremste innen produksjon av kjøretøyer i aluminium. Han ivret for teknisk forskning og utvikling og var med å opprette viktige institusjoner på dette området. Ihlen innehadde i tillegg en mengde styreverv i viktige norske industribedrifter.

Ihlens oppvekst ble preget av bestefarens livsverk, Strømmens Værksted. 1873 startet Vincentz Thurmann Ihlen jernbanevognfabrikken Strømmens Værksted. Hans sønn Nils Claus studerte da til ingeniør i Zürich, og 1878 gikk han inn som daglig leder i familiebedriften. Etter hvert ble Nils Claus Ihlen sterkt opptatt av politikk og trakk seg mer ut av driften av Strømmens Værksted. Under Alfs oppvekst var faren i flere år norsk utenriksminister.

Brødrene Alf og Joakim satset etter hvert på å gå inn i familiebedriften, og etter at de sammen hadde tatt realartium på Frogner gymnas 1918, gikk ferden til University of Wisconsin, hvor begge tok sin ingeniørutdannelse. Alf var ferdig maskiningeniør 1921 og flyttet da til Massachusetts Institute of Technology, hvor han 1923 ble Master of Science i metallurgi og Business Administration.

Broren Joakim hadde allerede året før gått inn i ledelsen i familiebedriften og mente situasjonen var så dyster at Alf burde komme hjem for å være med på en snuoperasjon. Med friske ideer fra USA tok brødrene fatt på å snu Strømmens Værksted. Særlig etter at faren gikk bort 1925, kunne de gjøre store endringer.

Bygging av jernbanemateriell ble tonet ned, og som erstatning satset bedriften på produksjon av biler, busser og lastebiler. Alf hadde gode kontakter i USA, og snart fikk bedriften flere agenturer og lisensavtaler med større amerikanske bilprodusenter. 1927 startet AS Oslo Sporveier bussdrift, og Ihlens studiekamerat Einar Isdahl fra Wisconsin ble ansatt som daglig leder for denne virksomheten. Han begynte straks å samarbeide med Alf Ihlen, og man kan si at de sammen revolusjonerte bussbransjen.

1928 ble det kjøpt en komplett buss fra den amerikanske fabrikken ACF. Intensjonen var at den skulle være prototyp for lisensproduserte norske busser. Den amerikanske bussen var imidlertid for tung, og Vegdirektoratet nektet Strømmen å sette busstypen i produksjon. På denne tiden drev Alf Ihlen og Einar Isdahl med flyging, og de fikk ideen om at prinsipper fra flyproduksjon kunne brukes også i kjøretøyproduksjon. De drog derfor på studietur til britiske flyfabrikker, hvor de så på bruk av aluminium for å redusere vekten.

Alf Ihlen fant fire aluminiumsprofiler egnet for kjøretøyproduksjon, og snart ble Norges første aluminiumsbuss produsert. Konseptet ble stadig videreutviklet, og etter hvert ble det også bygd sporvogner og motorvogner til jernbanen. I 1930-årene var Strømmens Værksted verdens ledende produsent av kjøretøyer av aluminium. I tillegg til kjøretøyproduksjon var bedriften i flere tiår blant verdens største produsenter av skipspropeller, og de var også pionerer i å bruke rustfritt stål.

På Strømmens Værksted hadde Alf Ihlen en svært viktig utviklerrolle. Han så etter hvert at det i Norge ble forsket og utviklet for lite, og hans viktigste budskap var at vi burde bruke mer penger til forskning og utvikling. Han nedla et stort arbeid for at teknisk forskning skulle komme på dagsordenen. 1933–38 var han formann i Støperiteknisk Forening, fra 1934 og i flere tiår fremover medlem av konkurranseutvalget i Norges Industriforbund, og 1935–36 var han formann i Den Norske Ingeniørforenings Oslo-avdeling.

1941–47 var Ihlen formann i Polyteknisk Forening, og i denne perioden arbeidet han mye for opprettelsen av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd. Dette ble etablert 1946, og i perioden 1946–52 var han rådets første formann. En annen av Alf Ihlens merkesaker var opprettelsen av Sentralinstituttet for industriell forskning 1950. Han samlet inn penger og fikk også ordnet tomt på Gaustad til bygging av instituttet. Alf Ihlen hadde en sterk tro på fremskrittet, og etter krigen tok han sterkt til orde for økt atomforskning. Han var med på å organisere atomforskningen i Norge og var også initiativtaker til uranmilen på Kjeller.

Etter krigen hadde Alf Ihlen en lang rekke styreverv. Mange av vervene strakte seg over flere tiår. Han gikk inn i Den norske Creditbanks styre 1946, og 1952–72 var han formann. Han var også styreformann i Norges Handels og Sjøfartstidende, Det Norske Zinkkompani og leder for representantskapet i Norsk Hydro og AS Noratom. Ellers satt han i styret til Standard Telefon og Kabelfabrikk og Mekaniske Verksteders Landsforening.

Ihlen ble utnevnt til æresmedlem av Polyteknisk Forening for sitt virke i norsk næringsliv. 1952 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og 1962 til kommandør. Han er innehaver av den tyske Grosses Verdienstkreuz mit Stern fra 1970, og samme år ble han tildelt generaldirektør Aage W. Owes ærespris av Den Norske Ingeniørforening. Han er medlem av Ingeniörs Vetenskaps Akademien i Sverige og Akademiet for Tekniske Videnskaber i Danmark.

Alf Ihlen hadde en meget lang periode i direktørstolen på Strømmens Værksted. 1969 ble bedriften delt i Strømmens Værksted og Strømmen Stål. Alf fortsatte som direktør for Strømmen Stål, mens Joakim drev Strømmens Værksted. 1973 trakk Alf Ihlen seg tilbake etter 50 år som direktør. 1978/79 ble Strømmens Værksted og Strømmen Stål reorganisert og overtatt av NEBB. Virksomheten fortsatte under navnet Strømmens Verksted. Senere ble navnet endret gjennom stadig nye fusjoner: fra 1992 ABB Strømmen, fra 1996 ABB Daimler Benz Transportation, fra 1999 DaimlerChrysler Rail Systems og fra 2001 Bombardier Transportation. Produksjonen av jernbanemateriell ble nedlagt 2001, og virksomheten fortsatte med ombygging, vedlikehold og service.

Alf Ihlen hadde en meget lang og aktiv pensjonisttilværelse, og helt til han var nesten 100 år fortsatte han å holde interessante foredrag og spille golf. Han døde noen måneder før han ville ha fylt 106 år.

Kilder og litteratur

  • Stud. 1918, 1950
  • HEH 1979
  • F. Sejersted (red.): En storbank i blandingsøkonomien. Den norske Creditbank 1957–1982, 1982
  • samtaler med Alf Ihlen 1997, 1998 og 2001
  • samtale med sønnen Nils Claus Ihlen
  • samtale med niesen Signe Tønsberg

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.