Albert Lunde var en av Nordens fremste predikanter. Hans navn er særlig knyttet til den store vekkelsen som gikk over hovedstaden 1905–06, og til frimenigheten Den evangeliske forsamling.
Lunde vokste opp på gården Lunde ved Farsund som den eldste av 11 søsken. Hjemmet var preget av legmannskristendom. Han var oppvakt, men måtte slutte på middelskolen etter noen måneder, da faren ble syk og han måtte i arbeid. Som 17-åring ville han til sjøs, men moren hadde en søster i Chicago og lot ham i stedet få reise dit.
I USA fikk Lunde arbeid på en stolfabrikk. En gang han gikk innom Frelsesarmeen for å lage leven, møtte han en ung frelsesoffiser som sa at hun ville be for ham, og at han nok ville overgi seg til Gud. 13. desember 1896, mens han satt alene og leste i Bibelen moren hadde sendt med ham, fikk han “tro seg frelst”. Året etter gikk han inn i den amerikanske marinen. Han seilte både på sjøene og på østkysten, men all ledig tid ble brukt til bibellesning. 1899 fikk han høre den berømte predikanten D. L. Moody i Boston, som kalte unge til tjeneste for Herren. Dypt grepet lot Lunde seg døpe på nytt, men han meldte seg aldri ut av statskirken. Etter å ha hørt den britiske predikanten Campbell Morgan fikk han stadfestet sitt forkynnerkall. Han ble løst fra sin kontrakt med marinen, tok et 14 dagers bibelkurs og begynte som predikant på prærien i Dakota.
1901 drog Lunde hjem, etter seks år i Amerika. Han ble snart spurt om å preke, og vekkelsen fulgte i hans spor. Han hadde god kontakt med kjente norske predikanter som T. Rettedal, S. Modalsli og L. Hope. 1903 reiste han tilbake til Amerika, til pastor L. Johnsen i New Haven. Her traff han sin tilkommende Martha Wold; de forlovet seg 1904 og drog hjem samme år.
1905 holdt Lunde møter i Kristiania; på grunn av gjendåpen fikk han først ikke leie lokaler av Indremisjonen, men måtte nøye seg med Tivoli teater. Den kritiske redaktør Friele i Morgenbladet var til stede på åpningsmøtet og skrev en rosende artikkel, hvor han samtidig refset Indremisjonen for ikke å la Lunde få leie Calmeyergatens misjonshus, Norden største forsamlingslokale med plass til 5000 tilhørere. Møtene ble da flyttet dit, og huset var fullt fra første kveld. Vekkelsen i hovedstaden varte i over et år. Forkynnere og ledere fra en rekke kirkesamfunn og organisasjoner deltok i arbeidet, og både biskop Bang og hovedstadens prester stilte seg positive.
Lunde var mye brukt som sjelesørger. Hans forkynnelse bygde på Bibelen, og han knyttet gjerne an til egne erfaringer. Han var ikke som andre legpredikanter, stod det å lese i avisene. Han var ikke selvgod, brukte ikke store fakter, men med en hjertegripende varme og overbevisning fremførte han stillferdig sin invitasjon: “Kom og vær med!”
1910 ble Den evangeliske Forening dannet, med Lunde som forstander. Foreningen skulle være åpen for alle bekjennende kristne, uansett kirketilhørighet og dåpssyn. 1913 ble møtene flyttet til Møllergaten 20. Sommerstid holdt man til i et stort telt på Majorstuen, “Sammenkomstens telt”, med 2000 sitteplasser. Foreningen tok siden navnet Den evangeliske forsamling, og 1986 flyttet menigheten inn i sitt nybygg på Majorstuen.
Lunde vant innpass over hele Norden, og hans prekensamlinger er utgitt i mange opplag. Under vekkelsesmøtene i Finland 1912 ble også den senere finske presidenten Lauri Relander omvendt, og han anerkjente alltid Lunde som sin åndelige far. Lunde var formann i Den norske Kinamisjon fra 1917. 1921 ble han medlem av Norsk Misjonsråd og deltok på en misjonskonferanse i Amerika. I løpet av noen uker holdt han 120 møter. 1928 var han delegat ved misjonskonferansen i Jerusalem. Han gav aktiv støtte til Oxfordbevegelsen, som kom til Norge 1934, og som også nådde de høyere samfunnslag med kristelig og moralsk vekkelse.
Albert Lundes arbeidsbyrde og reiseprogram var krevende, og mot slutten av hans liv ble helsen gradvis svekket. Han døde i Oslo 1939.