Aksel Zachariassen var en av arbeiderbevegelsens egne selvlærte intellektuelle, en journalist, folkeopplyser og historiker som fremfor alt så seg selv som en tillitsvalgt.
Zachariassen vokste opp i Porsgrunn. Faren var seilskuteskipper, innvandret fra Luleå, moren var datter av en arbeider fra Ulefoss. Hjemmet var preget av kristentro; Aksel kom imidlertid tidlig i kontakt med arbeiderbevegelsen og ble revolusjonær under inntrykket av den første verdenskrig. Gode karakterer gav ham friplass på middelskolen. Etter eksamen der 1914 og en kort tid som kontorist i tollvesenet og skipsclerk i Storbritannia, begynte han som journalist i arbeiderpartiavisen Bratsberg-Demokraten i Skien.
Azach, kalt slik etter sin avissignatur, virket i så mange redaksjoner at hans rastløshet ble legendarisk: Det socialdemokratiske Pressekontor (1920), Arbeiderbladet (1923), lokalredaksjonen i Trondheim og i Oslo, Halden Arbeiderblad (1928), Arbeidermagasinet (1931), Kongsvinger Arbeiderblad (1932), A-pressens felles Oslo-redaksjon (1946), Arbeidernes Pressekontor (1947). Som redaktør, spesielt på Kongsvinger, la han vekt på lokalstoff og bruk av korrespondenter, og skapte en betydelig distriktsavis i nært samband med lokal arbeiderklasse og bevegelse.
Azach var bevegelsens mann. Han ledet ungdomslag i Porsgrunn og Skien, var formann i DNAs ungdomsorganisasjon (den gang kalt Norges kommunistiske ungdomsforbund) 1921–23 og arbeidet samtidig på partikontoret med ansvar for opplysningsarbeid. På en reise til London 1919, der han brakte med propaganda for de “røde” i Finland og en større pengesum til britiske revolusjonære som Sylvia Pankhurst, ble han på et konstruert grunnlag arrestert av politiet og utvist som farlig for rikets sikkerhet. Han var en usedvanlig mye brukt og berømt taler og skrev en håndbok i talekunst. Kona Nathalie, kalt Tally, møtte han mens de arbeidet ved Det socialdemokratiske Pressekontor.
1941 ble Azach avsatt som redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad (senere Glåmdalen). Styreformannen var blitt medlem av NS; det samme var den nye redaktøren. Zachariassen ble oktober 1941 arrestert av Gestapo på Kongsvinger, satt så på Møllergata 19 og Grini før han mai 1942 ble transportert til Tyskland, der han storparten av tiden var i Sachsenhausen, med verv i leirens tillitsmannsapparat.
Fra 1950 til 1962 var han sjefsekretær i Arbeidernes Opplysningsforbund, i en fase da AOF ekspanderte kraftig. Med permisjon fra denne stillingen var han sosialattaché ved den norske ambassade i London 1953–54, en tilsetting som ble angrepet på borgerlig hold, i irritasjon over partiutnevnelser og uforstand i forhold til realkompetansen hos selvlærte intellektuelle.
Zachariassen utviklet et omfattende historisk forfatterskap. Han skrev fem til dels omfangsrike forbundshistorier – for Arbeiderpartiets Presseforbund, Sjømannsforbundet, Bekledningsarbeiderforbundet, Transportarbeiderforbundet og Treindustriarbeiderforbundet, historikker om lokale fagforeninger, arbeidersangere, DNAs veteranforening og det lokale partilaget på Abildsø og en bok om fagforeningenes kollektive medlemskap i DNA. Han forfattet flere biografier over personer han satte høyt, som Martin Tranmæl og journalisten Karl Johanssen. Zachariassen stod for den lenge mest brukte oversiktsboken om arbeiderbevegelsens historie, Fra Marcus Thrane til Martin Tranmæl (1962), og dessuten Oslo Arbeidersamfunds jubileumsbok På forpost (1964), hans mest vektige historiske arbeid.
Også som historiker følte han seg som en tillitsvalgt, så langt at han kunne bli kritisert for å være for partisk. Prosjektet var, som han sa på 80-årsdagen, å “holde visjonen og drømmen om et solidarisk og sosialistisk samfunn levende”. Han drømte om en vital folkelig kultur, med front mot kommersialisme og en selvopptatt elitekultur. På egne vegne var han beskjeden og selvkritisk. 1978 utkom erindringsboken Spennende år.