Aimée Sommerfelt debuterte i midten av 1930-årene som livlig, men tradisjonell underholdningsforfatter for barn. Siden utviklet hun seg til en av 1950- og 1960-årenes mest fremstående representanter for holdningsskapende kvalitetslitteratur for barn og unge. Hun beholdt sin posisjon som vår internasjonalt aller mest anerkjente barnebokforfatter i mer enn 10 år etter sin død.
Hun vokste opp i Kristiania. Etter utenlandsopphold med språkstudier ble hun autorisert translatør i fransk. 1919 giftet hun seg med språkforskeren Alf Sommerfelt og fulgte senere ektemannen på reiser verden over. De første krigsårene og fra 1946 til 1962 var hun medlem av Statens filmkontroll. 1957–65 var hun leder av Ungdomslitteraturens Forfatterlag (nå Norske barne- og ungdomsbokforfattere NBU). Gjennom 30 år hadde hun sin faste spalte i ukebladet Alle kvinners blad, der hun gav råd om barn og barneoppdragelse.
Aimée Sommerfelt debuterte på bokmarkedet 1934 med Stopp tyven!. Den tradisjonelle spenningssjangeren var den gang ikke tradisjonell for kvinnelige barnebokforfattere, og med en uforferdet jenteskikkelse i en viktig rolle markerte hun fra starten ett av sine gjennomgangstema: jenters naturlige behov for og evne til å delta når det gjelder. Hun har også brukt historiske romaner til å fremstille unge jenter i dristige og krevende roller. Bare en jentunge?, om en ungjentes teaterdrømmer i 1850-årenes Christiania, vant så vel kritikerne som publikum og kom i mange opplag. Historiske motiver ble også anvendt til å kamuflere motstandsånd i de første krigsårene. 1945 var hun tidlig ute med autentisk skildring fra krigsårene i Ung front.
Det barnelitterære gjennombruddet kom 1950 med Miriam. Med erfaringer fra den annen verdenskrig var tiden moden for problemdrøfting i den ellers nokså skjermede 1950-tallslitteraturen for barn og unge. I beretningen om en jødisk familie under og etter krigen skrev hun i dyp indignasjon om fordommer og åpne og uuttalte antisemittiske holdninger.
I det senere forfatterskapet anvendte Aimée Sommerfelt sin internasjonale orientering. Med engasjement for den tredje verden og andre kulturer skapte hun en rekke verdifulle barnebøker, først og fremst Veien til Agra fra 1959. Den ble norsk barnelitteraturs første store internasjonale suksess, er oversatt til 29 språk og har mottatt flere internasjonale priser, i tillegg til Kirke- og undervisningsdepartementets 1. premie. Boken kom i nye opplag i mer enn 20 år og er dessuten landskjent gjennom uttallige hørespillrepriser i NRKs Lørdagsbarnetimen.
I skildringen av en bror og en søster som legger på vandring gjennom India for å finne sykehus og behandling for lillesøsters øyesykdom, skaper forfatteren en av de første barnebøkene med et moderne blikk på den tredje verden. Hun benytter anledningen til levende kulturformidling og skaper samtidig en spennende beretning for barneleseren.
I Pablo og de andre fra 1964 er det fattig barndom i Sør-Amerika som gir miljø og bakgrunn for barneskikkelsene; også den ble premiert både hjemme og ute. Forfatteren kjenner sitt stoff, hennes engasjement er varmt, men aldri sentimentalt.
I høy alder tok hun i sine siste bøker fatt på mer hjemlige kulturkollisjoner og diskriminering. Reisen til ingensteder fra 1974 taler sigøynernes sak. Med Den farlige natten gav den 79-årige, nå blinde forfatteren en nyansert miljøtegning av en italiensk innvandrerfamilies møte med et norsk kystsamfunn. Boken ble norsk barnelitteraturs første beretning om de nye innvandrernes kår i Norge.
Gjennom 40 år beriket Aimée Sommerfelt norsk barnelitteratur med klare prosjekter og med sterk appell om toleranse og global tenkning. Hennes bøker ser ut til å være blant de mest holdbare av prosafortellingene for barn fra 1950- og 1960-årene.