Agathe Backer Grøndahl hadde en sterk posisjon i den perioden som gjerne kalles gullalderen i norsk musikkhistorie. Hun var pianist av internasjonalt format og satte en høy standard for kommende pianistgenerasjoner. Som en av våre mest produktive komponister stod hun – som eneste kvinne – i fremste rekke blant norske toneskapere i sin samtid.
Sine første barneår tilbrakte hun i Holmestrand, hvor hun vokste opp i et velstående og kunstelskende hjem. Hun var nest yngst av fire søstre, alle begavet i tegning og musikk. I familien dreide det seg mest om Agathe og hennes musikalitet. Søsteren Harriet, malerinnen, forteller i sine erindringer hvordan Agathe som fireåring fantaserte seg frem til sine første melodier på farmorens gamle taffelpiano. 1857 flyttet familien til Christiania, hvor komponisten Halfdan Kjerulf ble Agathes lærer. Hos ham skrev hun sine første komposisjoner. Kjerulf så snart at vårt hjemlige miljø ble for trangt for et så spesielt talent som Agathes.
Noen offentlig kunstnerkarriere ønsket imidlertid foreldrene ikke for sin datter. Det var en skjebne de ikke unte henne, dessuten ville det være et brudd på alle borgerlige konvensjoner. Etter Kjerulfs råd lot de henne likevel reise til den berømte professor Theodor Kullaks musikkakademi i Berlin. Hit kom hun 1865. Men også Kjerulf frarådet henne kunstnerbanen: “Gå De Kvindens almindelige Vei hvis Gud forunder Dem det, og tag så Kunsten med Dem som et herlig Smykke hvormed De kan lyse op omkring Dem, men forlad ei denne Vej for at blive Concertspillerske.” Men i den 18-årige Agathe lå en sterk trang. Til Kjerulf skrev hun: “Der er Noget i mig som aldrig vil give mig Ro [...] thi jeg elsker Kunsten saa høit at Længselen efter at beherske den er ubeskrivelig.”
Målbevisst utnyttet hun de tre studieårene i Berlin. Flere komposisjoner ble til i denne tiden, bl.a. to elevarbeider for orkester. De viser et sikkert håndlag med de større instrumentbesetningene.
1868 debuterte Agathe Backer i Christiania med den da 26 år gamle Edvard Grieg som dirigent for Det philharmoniske Selskab. Deretter stod hun frem med egne konserter, både som pianist og komponist. Sangene fra denne tidlige perioden bærer preg av tysk romantikk med forbilder i Mendelssohn og Schumann, men også av hennes egen evne til å forme en melodi og ta i bruk klaveret i et rikt utarbeidet akkompagnement. De ble svært godt mottatt.
Mest imponerte hun som pianist, med en kunstnerisk selvstendighet som plasserte henne i første rekke blant våre utøvere. En anbefaling fra Ole Bull åpnet for videre studier med Hans von Bülow i Firenze og Franz Liszt i Weimar. Utover i 1870-årene bygde hun opp en enestående pianistkarriere med en rekke konserter i de nordiske land. Overalt gjorde hun inntrykk med sitt klare, poetiske spill og sin sterke kunstnerpersonlighet. En kritiker sammenfattet det slik: “En vidunderlig forening av kvinnens ynde og mannens energi, hun er seig, utholdende, stålsatt som kunstnernatur.”
1875 ble hun tilbudt en ledende stilling ved Peabody-konservatoriet i Baltimore i USA. Det takket hun nei til. Samme år giftet hun seg med sangeren og kordirigenten Olaus Andreas Grøndahl. De fikk fire barn, hvorav tre – Nils, Anders og Fridtjof – vokste opp.
Agathe Backer Grøndahl virket i en tid da det spirte og grodde i vårt musikkliv, med Edvard Grieg og Johan Svendsen som de to store forgrunnsfigurene. Men det var et tungrodd musikkliv, uten offentlig støtte. Det krevdes pågangsmot og idealisme. Frem til århundreskiftet drev hun en omfattende konsertvirksomhet rundt om i Skandinavia, der hun lot publikum få del i det fineste av det europeiske klaverrepertoaret. Sammen med bl.a. pianistkollegaen Erika Nissen gjorde hun en storstilt innsats i oppbyggingen av et profesjonelt konsertliv her i landet. 1889 og 1890 gav hun konserter i London og Birmingham med et vidtspennende program, bl.a. Griegs klaverkonsert. Etter dette ble hun av Storbritannias skarpeste musikkritiker, forfatteren George Bernard Shaw, utropt til en av århundrets største klaverkunstnere. Ved verdensutstillingen i Paris 1889 gjorde hun likeledes en innsats for Norge med sin lysende tolkning av Griegs konsert.
Hele livet led Agathe Backer Grøndahl av svak helse og – fra hun var midt i 30-årene – tiltakende døvhet. Men konsertvirksomheten fortsatte hun for fullt til et stykke ut i 1890-årene, da sykdom og nerveproblemer gjorde at hun regnet seg ferdig som pianist. Etter Griegs innstendige ønske spilte hun likevel hans klaverkonsert ved Musikkfesten i Bergen 1898. Det ble en kunstnerisk seier, og i enda noen år gledet hun et stort publikum med sitt klaverspill. Sine siste konserter gav hun i Sverige og Finland høsten 1901. Deretter trakk hun seg tilbake til undervisning.
Agathe Backer Grøndahl utstrålte autoritet, både på podiet og som pedagog. Som lærer var hun streng, men, som en elev sier, “med en vidunderlig evne til å holde arbeidslyst og mot vedlike”. Etter at hun selv sluttet å opptre, så hun som sin fremste oppgave å føre sønnen Fridtjof frem til debut. Fridtjof Backer-Grøndahl bar således sin mors livsverk videre og ble en av våre betydeligste pianister. Hun var 59 år da hun døde i sitt hjem på Ormøya utenfor Kristiania. Da var hun på det nærmeste døv.
Hun komponerte hele livet, fra hun var barn og til sitt siste leveår, som en motvekt mot hverdagens strev og tiltakende konsertnerver: “Der er ingen Glæde så stor som den at componere, skabe noget virkelig Skjønt”, sier hun i et brev til sønnen Fridtjof.
Det var sangen og klaverstykket som skulle bli hennes naturlige uttrykksform. De ble tidlig satt på konsertprogrammene, både av henne selv og andre. En fremragende tolker av sangene hadde hun i Nina Grieg. I ettertid er Agathe Backer Grøndahl kjent som skaperen av lyrisk-poetiske stemninger som Mot kveld ('Alle de duggvåte blomster'), Kløvereng, Serenade og Sommervise. Det er et bilde som likevel på langt nær rommer den uttrykksrikdom vi finner i hennes samlede produksjon, som f.eks. Sange ved Havet til tekster av Holger Drachmann, og sanger til tekster av Vilhelm Krag. I de stort anlagte, ofte virtuose klaveretydene plasserer hun seg i en Chopin/Liszt-tradisjon, ofte med maskulin kraft, dristighet og lidenskap. Men i en tid da norske komponister bygde sine verk på det nasjonale, stod hun på mange måter for seg selv, og noe “norsk” tonefall finner vi sjelden i hennes komposisjoner. Hun stod frem med sin egen profil, med røtter først og fremst i den europeisk-romantiske tradisjon.
1875 ble hun medlem av Kungliga Musikaliska Akademien i Sverige, 1885 mottok hun ordenen Pro literis et arbitus, 1886 ble hun æresmedlem av Kvartettforeningen og 1889 livsvarig medlem av Det Norske Studentersamfund. Agathe Backer Grøndahl er gravlagt sammen med sin mann på Vår Frelsers gravlund i Oslo.