Aase Lionæs var i flere tiår Arbeiderpartiets og Norges fremste kvinnelige politiker. Hun var den første kvinne som fikk sete i Stortingets finanskomité så vel som i dets presidentskap og i den norske delegasjonen til FNs hovedforsamling. Hun var også Nobelkomiteens første kvinnelige medlem og senere dens første kvinnelige leder.
Lionæs vokste opp på Grünerløkka i Kristiania som minstebarn i en stor søskenflokk. Moren døde da Aase var 12 år gammel. Faren var bokhandler og oppmuntret den gløgge jentungen til å skaffe seg en solid utdannelse. Etter examen artium på Aars og Voss skole 1926 ville hun fortsette på Oslo Handelsgymnasium, men rektor tillot ikke jenter på skolen. Dermed tok Aase Lionæs fatt på sosialøkonomistudiet. Som en av fire kvinner ble hun cand.oecon. ved universitetet i Oslo 1930.
Aase Lionæs var overbevist sosialist allerede som tenåring. Armoden hun så rundt seg, opprørte hennes rettferdighetssans, og hun meldte seg inn i arbeiderungdomslaget på Grünerløkka. Det var begynnelsen på en livslang innsats for arbeiderbevegelsen. Etter studiene tok hun til med voksenopplæring i arbeiderbevegelsens regi, underviste i økonomi på utallige kurs, skrev læremateriell for elevene og oversatte utenlandsk faglitteratur. Sammen med Arne Skaug i Statistisk Sentralbyrå gav hun ut Tidens socialøkonomi; ifølge forfatterne selv var dette den “første lærebok på norsk skrevet ut fra et klart sosialistisk perspektiv”.
Lionæs ble innvalgt i Oslo bystyre 1935, men søkte permisjon etter kort tid. Hun hadde fått Conrad Mohrs stipend for studier om sosialismen, og med disse pengene kunne hun tilbringe et år ved London School of Economics (LSE). Her fulgte hun bl.a. forelesningene til den berømte og karismatiske professor Harold Laski, senere formann i Labour. Parallelt med studiene samarbeidet hun med Arne Skaug, også han Conrad Mohr-stipendiat ved LSE, om en norsk utgave av Alva og Gunnar Myrdals Kris i befolkningsfrågan og om en studiehåndbok, Dør vi ut?. Disse arbeidene ble publisert våren 1936 og bidrog nok til at Aase Lionæs samme år ble sekretær for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og redaktør for bladet Arbeiderkvinnen. Samtidig fikk hun plass i partiets sentralstyre og en unik mulighet til å fremme saker hun var opptatt av.
Lionæs hadde en grunnfestet feministisk holdning, men var aldri medlem av noen tradisjonell kvinnesaksforening. Hun mente at kampen for kvinners rettigheter måtte føres gjennom de politiske partiene. Artiklene hennes i Arbeiderkvinnen var kompromissløse i sine krav om politisk likestilling, heving av kvinnelønninger, lik pensjonsalder for kvinner og menn, gifte kvinners rett til lønnet arbeid, husmorferie, mødrehygienekontorer, støttetiltak for fattige mødre og deres barn, og avkriminalisering av abort. Men internasjonale spørsmål fikk også bred omtale, særlig mot slutten av 1930-årene, da situasjonen i Europa mørknet til. På dette tidspunktet var Aase Lionæs med i organisasjonen Asylrettens Venner, som arbeidet for liberalisering av norsk flyktningepolitikk. Hennes mann, Kurt Jonas, var selv tysk flyktning.
Den tyske okkupasjonen av Norge 1940 gjorde normalt partiarbeid umulig, og sommeren 1944 kom Aase Lionæs til Stockholm for å hjelpe Arbeiderpartiets Landsutvalg, som var organisert i Sverige samme vår, med å planlegge gjenreisningen av partiet etter krigen. Så snart krigen var over, drog hun tilbake til Norge og gjenopptok arbeidet med Arbeiderkvinnen. Høsten 1945 ble hun leder av Arbeiderpartiets Kvinnesekretariat. I artikler og foredrag fortsatte hun sin kamp for likestilling og kvinners adgang til alle embeter, voldtektsofres rettigheter, rett til fri abort og opphevelse av den såkalte konkubinatparagrafen.
Aase Lionæs kom inn på Stortinget 1953 som fast møtende vararepresentant fra Oslo. Ved neste valg ble hun fast representant og satt på Stortinget til hun frasa seg gjenvalg 1977. Hun var visepresident i Lagtinget 1965–73 og i Odelstinget 1973–77. Med unntak av den siste perioden satt hun hele tiden i den prestisjetunge finanskomiteen, alltid som eneste kvinne. Eneste kvinne var hun også da hun ble med den norske delegasjonen til FNs hovedforsamling høsten 1946. De neste 20 årene var hun et profilert medlem av samtlige norske delegasjoner til FNs hovedforsamling, hvor hun særlig markerte seg i kampen for verdens mange flyktninger og for barns og kvinners rettigheter. Som nabo og nær venn av Haakon Lie delte hun hans engasjement for Israel.
Aase Lionæs var medlem av Den norske Nobelkomité fra 1948 til 1979, de siste 10 årene som dens markante og kontroversielle leder. Særlig kritisert ble prisene til Henry Kissinger og Le Duc Tho 1973 og til Menachem Begin og Anwar al-Sadat 1978. Men hun fikk det ikke alltid slik hun ville: “Som gammel feminist må jeg si at det er to kvinner jeg savner her, nemlig Eleanor Roosevelt og Alexandra Kollontaj,” innrømmet hun da hun stod foran billedgalleriet i Nobelinstituttet en dag like før hun forlot komiteen.
“Den kampglade bokhandlerdatteren fra Grünerløkka,” som en journalist kalte henne, satte dype spor etter seg i norsk politikk. “Få er klar over at de kan takke Aase Lionæs for mye vi i dag tar for gitt. Hun var en sann opprører,” skrev en kommentator etter hennes død. Hun var pioneren som pløyde ny mark og ryddet veien for etterkommere som ikke alltid har visst å verdsette hennes nybrottsarbeid.