Yngvar Ustvedts brede og varierte produksjon av artikler, bøker og radioprogrammer gjennom mer enn 40 år gjorde ham til en av etterkrigstidens mest tilstedeværende stemmer i Norge.
Ustvedt begynte som litteraturforsker. Etter examen artium 1946 tok han fatt på filologistudiet ved Universitetet i Oslo, men ble hurtig sugd inn i journalistikk og studentpolitikk og satt bl.a. som formann i Det norske Studentersamfund 1954, før han ble cand.philol. med norsk hovedfag 1955. Etter å ha arbeidet to år som universitetsstipendiat på en avhandling om Wergeland ble han lektor i Oslo-skolen og deretter 1958–61 lecteur i norsk språk og litteratur ved Sorbonne i Paris gjennom Utenriksdepartementet.
Tilbake i Oslo gjenopptok han som NAVF-stipendiat arbeidet med avhandlingen Det levende univers: En studie i Henrik Wergelands natur-lyrikk, som han forsvarte for dr.philos.-graden 1965. Her søkte Ustvedt å løse det klassiske Wergeland-problem om hvorvidt dikterens naturreligiøsitet og oppfatning av det guddommelige i naturen berodde på dikterisk besjeling eller religiøs åpenbaring. Konklusjonen er nærmest begge deler: “I sin diktning viser Wergeland seg både som en tilhenger av teorien om Guds transcendens og som en forkjemper for troen på at Gud åpenbarer seg i naturen. Han er både deist og panteist” – en tese som ved lanseringen ble gjenstand for atskillig diskusjon.
Sine første radioopptredener hadde Ustvedt 1949, i Ungdommens radiomagasin, og siden var han ofte å høre fra studio. 1962, samme år som hans far tiltrådte som kringkastingssjef, fikk han et vikariat som programsekretær i opplysningsavdelingen, med delansvar for litteraturdekningen, og han ble fast ansatt i NRK 1965. Han ble redaksjonssekretær etter 10 år og var programredaktør 1978–87.
Til å begynne med signerte han overveiende litterære og kulturelle programmer, etter hvert imidlertid også montasjer og hele serier med tema fra samtidshistorie og aktuelle begivenheter, ofte med radikal brodd. Hans montasjeprogram 17. mai 1966, Og fjellene selv roper langt hurra: Om kraftpatriotisme og nasjonal svada, vakte betydelig forargelse både i Kringkastingsrådet og i Stortinget for sin harselas over fedrelandskjærlighetens outrerte former, og det dannet utgangspunkt for bitre diskusjoner om NRK-monopolet.
Ustvedt nyttet ofte sitt programstoff til senere fremstillinger i bokform, og han oppnådde etter hvert en betydelig produksjon. Alt i alt utgav han et 70-tall bøker, spennende fra diktantologier og reportasjeskildringer til historiebøker og originale, kildebaserte undersøkelser om emner som f.eks. norske deltakere i den spanske borgerkrig eller Trotskijs norgesopphold 1935–36. Som hans hovedverk må regnes den samlende fremstillingen av norgeshistorien i etterkrigstiden, firebindsverket Det skjedde i Norge. Dette verket står som en toneangivende fortelling om tidsrommet etter 1945. Fremstillingen er basert på pressen og NRKs arkiver, ispedd enkelte egenerfaringer, og er disponert i oversiktlige temaer som brettes ut med stor fortellerglede. Som innføring i det offentlige ordskifte og kulturdebatten i Norge i tidsrommet 1945–90 er den uovertruffen.
Ved siden av sitt virke i NRK var Ustvedt litteratur- og teateranmelder i Dagbladet 1958–78. Fra 1987, da han sluttet i NRK for å vie seg sitt forfatterskap på heltid, ble han fast anmelder i VG. Som kritiker var han av gemytt begeistret og av tendens positiv, ofte smittende i formen og med en sakkyndighet i bredden som gjorde ham til en sjelden penn i norsk presse.
Yngvar Ustvedt var styremedlem i Den norske forfatterforening 1968–70, medlem av oversettelseskomiteen i Norsk kulturråd 1972–82 og styremedlem i Selskapet for Oslo Byes Vel 1988–98.