Werner Werenskiold var professor i geografi og bestyrer av Geografisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han kartla berggrunn, bygde ut undervisningen i naturgeografi i mer eksakt retning, beskrev landskap og isbreer på Svalbard og det norske fastlandet og var en allsidig formidler.
Werenskiold var kunstnerekteparets eldste sønn og vokste opp i Bærum, først på gården Solberg og fra 1898 av på Lysaker, der familien hadde bygd eget hus. På Lysaker var det et usedvanlig kultivert miljø av kunstnere og vitenskapsmenn, og for Werner betydde det også mye at nærmeste nabo var Fridtjof Nansen, som han valgte som rådgiver i studietiden. Hans tante på morssiden, sosialisten og kvinnesaksforkjemperen Fernanda Nissen, kan også ha betydd mye for hans holdninger senere i livet.
Etter examen artium ved Aars og Voss' skole 1901 begynte han å studere realfag ved universitetet i Kristiania. 1907 tok han det som den gang ble kalt matematisk-naturvitenskapelig lærereksamen og ble cand.real. med beste karakter (innstilling til Kongen). Dr.philos. ble han 1924 på et meteorologisk arbeid, der han beskrev vindforholdene over det nordlige Stillehavet og diskuterte strømlinjebildene ut fra matematiske betraktninger.
Allerede i studietiden utførte han arbeidsoppgaver for Nansen, og fra 1904 av begynte han å reise for Norges geologiske undersøkelse (NGU) om somrene. Han var assistent der 1907–17 og undersøkte i dette tidsrommet berggrunnen over store områder i Telemark, Gudbrandsdalen og Bamble. Han var universitetsstipendiat 1910–15, dosent 1915–25 og professor i geografi ved Universitetet i Oslo 1925–53. Sammen med Aksel Arstal var han bestyrer av Geografisk institutt fra opprettelsen 1917 til han gikk av med pensjon 1953.
Etter at Werenskiold i mange år hadde engasjert seg i berggrunnsgeologiske studier, skiftet interessen over til Svalbard og norske breer: Hvert år i perioden 1917–24 tilbrakte han et par sommermåneder på Svalbard, mest for å gjøre triangulering, topografisk kartlegging og fotogrammetri, og fra 1927 bremålinger og kartlegging fortrinnsvis av breer i Jotunheimen.
Werenskiolds liv og virke ble en illustrasjon av hvor vidtspennende geografifaget kan være. Han interesserte seg for alt mulig, la alt inn under faget sitt og gjorde noe med det. Litteraturlisten hans omfatter 300–400 bidrag, og man må uten tvil karakterisere ham som en polyhistor – en av de få i samtiden.
Hans studier av berggrunnen førte til mange regionalgeologiske bidrag og kulminerte med utgivelsen av et nytt berggrunnskart over det sørlige Norge med beskrivelse, presentert ved Jubileumsutstillingen 1914. Da han ble dosent 1915, gikk han inn for å gi geografiundervisningen et mer eksakt grunnlag enn tidligere, med mer geofysikk og mye matematikk. Gjennom sine lærebøker Fysisk geografi bidrog han til at stadig nye kull av skolens geografilærere kunne legge vekt på forståelse av prinsipper og få innsikt i de naturlige prosessene. Skoleelevene fikk også sitt ved læreboken han skrev for gymnaset sammen med Einar Haffner, og som kom i hele 8 utgaver.
I ettertid står hans bidrag til folkeopplysningen sterkt, særlig ved flerbindsverkene Jorden, dets land og folk, Jorden vår klode, Norge vårt land og hans populære fysiske geografi, Jord, vann, ild, luft. For folk flest var han en person man kjente fra mange bidrag til leksika, atlas og andre oppslagsverk, spennende radioforedrag, innlegg i avisene og engasjement for naturfredning; – ja, også som en original det gikk historier om. Anekdotene gikk ofte på professorens høyst uformelle antrekk og tilsvarende væremåte, noe som kunne føre til pussige situasjoner, som da han under en tur i Nordmarka satte seg ned for å hvile, sovnet og fant skyggelua si full av småpenger i lyngen foran seg da han våknet igjen!
Werner Werenskiold var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1926 og æresmedlem av Oslo Geofysikeres Forening og Sydsvenska Geografiska Sällskapet i Lund. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1955. På Vest-Spitsbergen er Werenskiold og to av hans barn beæret med flere stedsnavn.
Werenskiold døde 1961, ca. to måneder etter at han var blitt påkjørt av en bil ved Lysaker stasjon.