Trygve Haavelmo var en stillfarende forsker som gav banebrytende bidrag til sitt fag og fikk den fornemste påskjønnelse noen vitenskapsmann kan få, Nobelprisen.
Etter examen artium på reallinjen ved Oslo katedralskole 1930 begynte Haavelmo å studere sosialøkonomi og avla statsøkonomisk eksamen (cand.oecon.) 1933. Samme år ble han ansatt som assistent av Ragnar Frisch ved Universitetets sosialøkonomiske institutt. 1938–39 var han lærer i statistikk ved universitetet i Århus, og 1939–42 oppholdt han seg som Rockefeller-stipendiat i USA. Deretter gjorde han tjeneste som statistiker i Nortraship og handelssekretær ved den norske ambassaden i Washington. 1946–47 var han knyttet til Cowles Commission for Economic Research, University of Chicago. 1948 ble han utnevnt til professor i sosialøkonomi og statistikk ved Universitetet i Oslo, med særlig plikt til å lese over økonometriske metoder, og satt i denne stillingen til han gikk av med pensjon 1979.
Under et opphold i Norge høsten 1946 disputerte han for den filosofiske doktorgrad. I doktoravhandlingen, som forelå i stensil allerede 1941 og var utarbeidet i det stimulerende statistiske miljøet i USA, tok han opp et sentralt emne i økonomisk tenkning, nemlig den tallmessige bestemmelse av økonomiske sammenhenger. I økonomisk teori forutsettes eller utledes det sammenhenger mellom f.eks. pris og etterspurt kvantum eller mellom pris og tilbudt kvantum. Det man kan observere i tidsrekker er imidlertid “bare” de realiserte verdier av pris og omsatt kvantum, og disse er resultat av samspillet mellom flere sammenhenger. Problemet blir dermed – ut fra de foreliggende opplysninger – å finne og tallfeste etterspørselssammenhenger, tilbudssammenhenger og andre delsammenhenger. Haavelmo viste at dette må skje innenfor en fullstendig økonomisk modell og formuleres i sannsynlighetsteoretiske termer.
Avhandlingen var banebrytende i utviklingen av økonometrien, og det var først og fremst for dette arbeidet Haavelmo 40 år senere (1989) ble belønnet med «Nobelprisen i økonomi» (Sveriges Riksbanks pris i økonomiske vitenskaper til minne om Alfred Nobel).
Haavelmo gav også viktige bidrag til investeringsteori og teorien for økonomisk utvikling. Han forkastet den tradisjonelle oppfatningen om at realinvesteringens omfang avhenger av lånerentens høyde. Denne sammenhengen representerer bare etterspørselssiden, mens også tilbudsforholdene i de kapitalvareproduserende næringene (bygg og anlegg, skipsverft, transportmiddel- og maskinindustri m.m.) spiller en rolle, hevdet han.
I studien av økonomisk utvikling tok han utgangspunkt i de store og vedvarende forskjeller i levestandard mellom land, og spurte hvordan de kunne forklares. Han stilte opp rigorøse matematiske modeller for befolkningsutvikling og produksjon, og viste hvordan selv små initiale forskjeller kunne bli meget store med tiden. Innenfor en stram teoretisk ramme kom han inn på dyptliggende problemer i økonomisk utvikling. Han var bekymret for den raske befolkningsveksten i verden, og den økte forurensningen som fulgte med urbaniseringen.
Haavelmos analyser er kjennetegnet ved stor bredde i emnevalg og rigorøse resonnementer. Det preget også den lange serie av forelesninger over så godt som alle felter av den økonomiske teori, som han holdt mens han var professor, og som ble utgitt i 33 kompendier, ført i pennen av dyktige studenter. Gjennom disse og «lørdagsseminaret» på sitt kontor preget han mer enn noen annen en hel generasjon av unge økonomer. Tallrike begynnende forskere fikk stimulans og faglige råd av en generøs lærer.
Trygve Haavelmo var først og fremst en «økonom for økonomer». Det meste av det han skrev, var teori på et avansert nivå, men han gikk ikke av veien for å drøfte aktuelle problemer i økonomisk politikk. Selv om han skydde publisitet nådde hans budskap frem til politikere og innflytelsesrike embetsmenn. Motvillig lot han seg overtale til å ta ansvaret for Nasjonalbudsjettet 1948, og gjennom årene var han medlem av flere offentlige utvalg.
Viktigere var de råd han gav til Trygve Bratteli og andre sentrale politikere i etterkrigstiden. Han var en av de første som argumenterte for at “stabiliseringslinjen” (1945–49) burde avvikles, en linje som nærmest var blitt et dogme i regjeringspartiet. Hans råd i denne og andre saker var realistiske, fordi han så styrken og svakheten både i markedsøkonomien og i reguleringsøkonomien. Dessuten var han ubundet av dogmer og “populære” standpunkter. Hans ideal var vitenskapsmannens.
I det daglige var Haavelmo en beskjeden mann med små krav til materielle goder. Han var ikke glad i å komme frem i offentligheten, og han avslo å bli æresdoktor ved et par fremstående universiteter, visstnok fordi den tilhørende pomp og prakt bød ham imot. Han tok imidlertid imot den økonomiske Nobelprisen, og han var antrukket i uklanderlig snippkjole da han trykket den svenske kongens hånd i Stockholms konserthus. Størsteparten av prisbeløpet gav han til Universitetets sosialøkonomiske institutt, som han var knyttet til helt fra studiedagene til sin død.
Haavelmo ble medlem (Fellow) av den prestisjetunge internasjonale økonometriorganisasjonen The Econometric Society allerede 1944. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1950, av Det kgl. Danske Videnskabernes Selskab og American Academy of Arts and Sciences, og han var æresmedlem av American Economic Association.
I yngre år hadde Haavelmo en forkjærlighet for Harley Davidsons tunge motorsykler. Senere ble ski, fiske og annet friluftsliv hans store pasjon. De to hyttene i Skurdalen betydde mye for ham, og han bestemte at det var på kirkegården der hans urne skulle settes ned.
Trygve Haavelmo var verken gift eller samboende, men Beulah Marie Midgett, som han traff i USA, flyttet med ham til Oslo etter krigen og ble der. Hennes navn var det eneste under hans dødsannonse.