Torvard Torarinsson var en av Islands ledende høvdinger både før og etter at overenskomsten Gamli sáttmáli ble inngått. Han viste en sjelden evne til å tilpasse seg de nye forholdene etter at Island ble skattland under den norske kongen 1262–64.
Torvard og broren Odd ble innviklet i striden om godedømmer på Island 1250–52. Odd overtok Gissur Torvaldssons maktområde i Skagafjörður da kong Håkon Håkonsson kalte Gissur til Norge. Odd kom snart i strid med biskop Henrik på Hólar og ble etter to bannlysinger drept på sin gård Geldingaholt i Skagafjörður 1255. Fordi han var bannlyst, ble han begravd i uvigslet jord.
Torvard reiste ikke ettermålssak etter sin bror, men ville hevne drapet og bad sin tremenning Torgils Skarde om hjelp. Torgils lovet hjelp mot å få overta herredømmet i Húnavatnsþing. Etter slaget på Þveráreyrar 19. juli 1255 forsøkte Torvard å bli høvding i Eyjafjörður, men bøndenes ledere nektet. De ville vente på hva kong Håkon og Tord Kakale bestemte. Enkelte sa til og med at det var best ikke å ha noen høvding. Bøndene var grundig lei all ufreden. De måtte stadig forholde seg til og underholde nye høvdinger.
Etter broren Tord Kakales død 1256 gjorde Steinvor Sigvatsdotter krav på høvdingdømmet i Eyjafjörður. Kongen hadde imidlertid satt Torgils Skarde over Eyjafjörður og Þingeyjarþing. 1257 overdrog Steinvor kravet på dette høvdingdømmet til svigersønnen Torvard. Det førte til strid mellom ham og Torgils. Torvard og hans menn drepte Torgils 22. januar 1258 på Hrafnagil i Eyjafjörður. Drapet vakte sterke reaksjoner blant sturlungene. Torgils var kongens hirdmann, og drapet ble derfor regnet som en majestetsforbrytelse.
1262 fikk den norske utsendingen Hallvard Gullsko storparten av islendingene til å underkaste seg kong Håkon og betale ham skatt. 1263 lovte oddaverjene det samme for Rangárþing. Vinteren 1263/64 avla Torvard ed overfor farbroren biskop Brand Jonsson på Hólar om at han skulle oppsøke kongen og forlike seg med ham sommeren etter. Det er blitt feilaktig hevdet at han denne sommeren sverget skatt for seg selv og østfjordingene. Som majestetsforbryter måtte han først ha forlikt seg med kongen.
Sommeren 1264 reiste Torvard til Norge sammen med Hallvard Gullsko. Bruddstykket av Magnus Lagabøtes saga opplyser at da han kom til Norge, underkastet han seg kong Magnus og overgav seg og hele sitt rike på Austfirðir til ham fordi han hadde drept to av kongens hirdmenn. Alt måtte gå formelt riktig for seg. Samme år overgav fetteren Orm Ormsson sin del av Øst-Island. Nå hadde hele Island anerkjent den norske kongen som sin rette overherre som de måtte betale skatt til.
1265 kom Torvard tilbake til Island. Han hadde da trolig fått sitt tidligere rike som kongelig ombud. 1268 drog han i følge med Orm Ormsson til Norge igjen, trolig for å være med da landets politiske organisasjon skulle utformes etter jarlen Gissur Torvaldssons død. Også Ravn Oddsson drog til Norge. 1270 gjorde kongen Ravn og Orm til sine hirdmenn og satte dem over hver sin halvdel av Island. Orm druknet imidlertid samme høst. Torvard ble igjen i Norge, trolig for å sette sammen Islands nye lovbok sammen med Sturla Tordsson. Året etter ble de to, sammen med kongens hirdmann Eindride Boggull, sendt til Island med den nye lovboken. Lovboken, Járnsíða, ble vedtatt 1271–73.
Ravn og Torvard oppholdt seg i Norge 1272–73, og Torvard støttet sin svoger, oddaverjen Sigvat Halvdansson, da erkebiskop Jon Raude dømte i den islandske kirkestriden, stadamålene. Kongen gjorde nå Ravn og Torvard til syslemenn over hele Island. Torvard skulle styre Sør- og Øst-Island og Ravn resten av landet. Iallfall fra denne tid var Torvard kongens håndgangne mann. Kongen lot dem sverge gjensidig troskap og støtte.
1276 rapporterte Torvard til kongen at folk på Sør-Island, først og fremst Sigvat, i særlig grad var lojale mot kongen. Biskop Arne Torlakssons makt var så sterk at kongens menn hadde vansker med å få sin vilje gjennom. På Alltinget rådde Ravn og biskop Arne, og forholdene var ugreie. Lagmannen Sturla var svak og anket de fleste saker under biskopens dom, andre helt vilkårlig. Lagrettemennene var til liten nytte. Torvards brev viser at forholdene på Island var uklare og utilfredsstillende både for folket og for kongemakten.
1277 fikk Torvard ridder- og herretittel. Omkring 1280 måtte han gi fra seg herredømmet over Árnesþing, men beholdt etter alt å dømme en ledende posisjon øst i landet. Hans maktstilling var tydelig redusert. Ravn Oddsson var nå den ledende blant kongens ombudsmenn, noe som klart viste seg i tautrekkingen med biskop Arne om stadamålene. Heller ikke nevnes Torvard på Alltinget 1281 i forhandlingene om den nye lovboken. Han fulgte med kongens utsending Lodin Lepp til Norge samme år.
Trolig oppholdt Torvard seg de følgende 7 år i Norge, og han har muligens vært de islandske høvdingenes kontaktmann ved riksstyret i Norge. Sammen med Ravn var han trolig med på å forfatte kongebrevet av 1282–83 om stadamålene, som satte erkebiskop Jons dom av 1273 ut av kraft. Sist i juni 1286 oppholdt Torvard seg i kongens følge i Tønsberg og hadde da åpenbart en innflytelsesrik stilling ved hoffet.
Sommeren 1288 kom Torvard tilbake til Island, og etter Ravn Oddssons død 1289 var han trolig kongens hirdstjore på øya. 1295 drog han til Norge sammen med bl.a. svogeren Sigvat Halvdansson, trolig på grunn av den stadig like uavgjorte kirkestriden, og han døde i Norge året etter.