Faktaboks

Myllarguten
Torgeir eller Tarjei Augundsson Også kalt Myllaren, Møllaren, Myllarungen og Stormylnaren
Født
3. mai 1799, Sauherad, Telemark
Død
21. november 1872, Rauland
Virke
Hardingfelespillemann
Familie

Foreldre: Smed og spillemann Ole Knutsen Bonge (Møller) (1756–1836) eller møller Augund Torgeirson (1772–1842) og Gunnhild Sigurdsdatter (1776–1813; fra 1801 gift med Augund Torgeirson). Gift 7.8.1830 med Ingebjørg Rikardsdatter Edands-Haugen (1806–85).

Myllarguten er den mest kjente av alle hardingfelespillerne på 1800-tallet.

Torgeir Augundsson lærte seg svært tidlig å spille fele, og allerede fra han var 8 år gammel spilte han jevnlig på auksjoner og i brylluper rundt om i Telemark. Omtrent samtidig begynte han om somrene å ta seg arbeid som gjetergutt for å livnære seg. Fela hadde han med seg over alt, og han møtte en rekke spillemenn som han lærte slåtter og spill av. Blant de viktigste læremestrene hans i Telemark var Øystein Langedrag (1786–1848) fra Seljord, Jon Kvammen (1754–1826) fra Åmotsdal og Knut Luraas (1782–1843) fra Tinn.

Allerede 15 år gammel ble Augundsson, eller Myllarguten som han nå stadig oftere ble kalt, regnet som en av de beste felespillerne i Telemark. 1817 spilte han for første gang på markedene i Skien og på Kongsberg. I 1820-årene reiste han hver vår til Bergen, Hardanger, Voss eller Suldal og spilte i brylluper og lag. Han kom samtidig i kontakt med flere av de mest kjente felespillerne på Vestlandet og lærte seg mange vestlandsslåtter av dem. Her må særlig nevnes Nils Rekve (1777–1846) og Per Bulko (1775–1876) fra Voss. Bulko bosatte seg senere i Hardanger.

I 1820-årene kappspilte Augundsson med flere av de beste spillemennene på denne tiden. På Kongsberg møtte han blant annet brødrene Thomas og Knut Luraas fra Tinn og Løytnantsdrengene, fire felespillende brødre fra Numedal. Mye omtalt er kappspillingen under et bryllup i Setesdal 1827 med spillemannen Tarkjell Aslakson Austad (1802–75) fra Bygland. Johannes Skar forteller om dette møtet i Gamalt or Sætesdal: “Tarkjell fela fyre fyrst. Og Myllaren fylgde han, slått etter slått og vendsl etter vendsl. So fela Myllaren fyre, og Tarkjell fylgde, og han fylgde so greit. Men då kasta han bogen so snodigt Myllaren, og da kom Tarkjell av vendi.” Deretter skulle de spille i hver sin dansestue i bryllupsgården. Men da viste det seg at den lille hardingfela til Augundsson ble for svak i tonen sammenlignet med Tarkjell Aslakson Austads fiolin. Skar forteller at “Tarkjell fela så hågt at, at dei dansa etter hans slåttar i båe stogorne; målet kom plent burt i fela til Myllaren”.

Sommeren 1831 ble Augundsson kjent med Ole Bull i Bergen, og de var sammen på Valestrand og spilte for hverandre i flere dager. Bull ble svært interessert i slåttene til Augundsson og skrev også ned enkelte av dem på noter. Møtet med denne spillemannen og hans musikk kom til å få stor betydning for Ole Bull både som fiolinist og komponist.

Årene 1830–50 var på mange måter Augundssons beste periode som spillemann. Han var kjent over store deler av landet og ble stadig engasjert til spilling både på øst- og Vestlandet. Likevel var økonomien hans gjennomgående dårlig. Da Ole Bull kom tilbake fra utlandet 1848, ble han intervjuet av avisene. Her trakk han spesielt frem den betydningen Augundsson hadde hatt for ham og hevdet at han måtte være den fremste tolkeren som fantes av norsk folkemusikk. Dette leste presten i Vinje, A. E. Smitt, som bestemte seg for å få Augundsson til å reise inn til hovedstaden og ta kontakt med Ole Bull. Presten mente at Bull kunne hjelpe ham med å bli kjent for folket i byen og slik skaffe seg noen inntekter gjennom spilleoppdrag. Ole Bull var lutter velvilje og 11. januar 1849 holdt Augundsson “Concert i Frimurerlogens store Festivitetslokale med Assistence af Ole Bull”, som det heter i annonsen.

Konserten ble en stor suksess, også økonomisk, selv om ikke alle anmelderne var like overstrømmende. Augundsson holdt flere andre konserter i hovedstaden, og med dette hadde hardingfela for første gang funnet veien inn i et konsertlokale. Konsertene i Christiania innleder derfor det som er blitt kalt konserttiden i norsk folkemusikk. I årene som fulgte reiste Augundsson rundt om i landet og holdt konserter en rekke steder. 1850 spilte han flere ganger i Bergen sammen med Ole Bull, og 1854 kom han for første gang nordover til Trondheim. 1862 var han på konsertferd til Sverige og Danmark og spilte blant annet i Göteborg og flere ganger i Tivolis konsertsal i København. Siste konsertferden gikk til Christiania 1864, hvor han gav tre konserter sammen med Ole Bull.

Augundsson flyttet stadig og bodde aldri mer enn 4–5 år på samme sted. For konsertinntektene sine kjøpte han 1852 gården Sudistog-øygarden i Rauland, men han var en dårlig gårdbruker og måtte på grunn av gjeld selge gården 1865. De holdt imidlertid unna ett av husene, og her bodde han sammen med familien frem til han døde av tuberkulose 21. november 1872. Augundsson hadde 10 barn, men det var stort sett bare den yngste sønnen Torgeir Torgeirson (f. 1851) som førte folkemusikken videre. Han var en dyktig spillemann, som også hadde fått seg musikkutdanning gjennom brigademusikken i Christiania. Torgeirson tok opp tradisjonen etter faren og reiste rundt i landet i flere år som konsertspillemann.

Augundsson fikk stor betydning for utviklingen av hardingfelemusikken, både allment og spesielt i Telemark. Han er gitt æren for innføringen av dobbeltgrep-spillet på hardingfela og utsmykket i tillegg slåttene sine med mye forsiringer. Augundsson brukte også en langt større del av buen enn de fleste av bygdespillemennene, og han tok etter hvert i bruk den moderne og atskillig lengre fiolinbuen. Augundsson hentet slåttemateriale fra steder som Voss, Hardanger, Setesdal, Suldal og Telemarksbygdene og omformet slåttene på sin svært personlige måte. Han mente blant annet at de gamle slåttene var alt for korte, og skapte derfor nye slåtter gjennom å sette sammen flere eldre slåtter eller å bygge ut slåttene med flere motiver eller variasjoner. Augundsson skal ikke ha vært særlig god å danse til etter at han begynte å prioritere konsertspillet. Han spilte derfor helst lydarslåtter.

De som opplevde Torgeir Augundsson sa at han var en mester til å fremføre slåttene. Ofte ble han sammenlignet med spillemannen Håvard Gibøen fra Møsstrond i Telemark, som han spilte mye sammen med og satte høyest av alle de spillemennene han møtte. Mens Gibøen-spillet fløt som en stille strøm, flommet spillet til Augundsson vilt som en foss i vårløsningen, er det sagt. Slåttene etter Gibøen synes også å være langt fastere i formen og noe enklere i takten enn Myllar-slåttene. Blant de slåttene som spesielt er knyttet til Augundsson, kan trekkes frem Kjeringi på Tinn, Myllargutens bruremarsj, Fossegrimen, Tjugedalerslåtten, Siklebekken og Myllargutens minne.

Flere av slåttene etter Augundsson er skrevet ned på noter og publisert. Tsjekkeren Carl Schart, som kom til Norge og Bergen 1830, gav 1865 ut en samling slåtter med tittelen VIII norske Slaatter for Hardangerfele. Nedskrevet efter Myllargutens Diktat, og 1924 gav sønnen Torgeir Torgeirson ut en serie slåttehefter kalt Møllarguttens Slaatter.

1889 tok flere kjente personer med Edvard Grieg i spissen initiativet til å få reist en minnestein over Augundsson på Rauland kirkegård, der han ligger begravd. Steinen ble reist 1899. Også i fødekommunen Sauherad ønsket man å hedre ham, og 1940 ble et minnesmerke i stein av billedhuggeren Hans Holmen avduket på Nordagutu jernbanestasjon. Høsten 1969 ble så et minnesmerke laget av billedhoggeren Dyre Vaa reist i Arabygdi i Rauland, der Augundsson bodde i sine siste år. Hjemmet hans, Kåsi, eies av Vinje kommune, og der arrangeres annen hver sommer Myllargutspelet med stor tilstrømning fra både lokale bygdefolk og tilreisende.

Kilder og litteratur

  • J. Skar: Gamalt or Sætesdal, bd. 1, 1903
  • R. Berge: Myllarguten, 1908
  • O. M. Sandvik: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • O. Kvaalen (utg.): Soga om Myllarguten i poesi og prosa, Bø 1972
  • B. Aksdal og S. Nyhus: Fanitullen. Innføring i norsk og samisk folkemusikk, 1993
  • A. Bjørkum, M. Myhren og B. Aasland (red.): Folkemusikk og folkemusikkutøvarar i Noreg, bd. 2, 1996

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Tegning av Adolph Tidemand, 1849; NBO, Oslo
  • Tegning av Otto Valstad; Asker Museum

Fotografiske portretter

  • Fotografi av fotograf Knut Bergsdal, Vinje, 1858
  • Fotografi, trolig av Knut Bergsdal, stående med Gunnulv Nordbø, ca. 1860
  • Fotografi (helfigur) av Knut Bergsdal, ca. 1866; alle portrettene er gjengitt i R. Berge: Myllarguten